"Inferno i hvitt" på Hemnafjellet Namsos (30.11.2019)

Written by Stigun GSM

Start point Sjøholmoen P-plass (34m)
Endpoint Samme (34m)
Characteristic Snowshoe trip
Duration 6h 04min
Distance 7.5km
Vertical meters 661m
GPS
Ascents Hemnafjellet (680m) 30.11.2019 15:02
Nordøst for Hemnafjellet (678m) 30.11.2019 15:08
Visits of other PBEs Steinkjer (0m) 30.11.2019 11:12
Sjøhølmoen P-lomme (20m) 30.11.2019 11:17
Etter gårsdagens halv-strevsomme tur til Storheia i tildels dyp snø og haglbyger med kuling skulle vi ha en kortere og greiere tur i dag, til Hemnafjellet i Namsos.
Så feil går det an å ta..
Ved avkjørsel fra Namsos etter frokost så vi at det hadde falt en god del snø i løpet av natten, og det blåste friskt i Rockehovedstaden. Ved ankomst Sjøholmoen p-lomme var det ikke brøytet og på sleaføre stanset vi i nærheten av p-lommen der vi så en mann og en liten gutt utenfor et av husene. Som passasjer og den mest ekstroverte av oss ble Knut Sverre sendt ut som "kurer". Det viste seg at mannen het Raivis og var fra Latvia, og ja, vi kunne få stå parkert i tunet hans! Da vi rigget oss i stand for tur, skjønt enige om at det ble truger fra start av i dag; kom Raivis like godt og brøytet plassen vi stod parkert. Vi begynte å gå på skogsveien som startet like nedenfor huset til Raivis og labbet av gårde i snøen i østlig retning, ganske flatt en kilometer eller så til det gradvis begynte å stige oppover, gradvis brattere i vestflanken av Hemnafjellet, etterhvert flere steder bratte skrenter hvor stavene kom til god nytte og hendene stedvis måtte tas i bruk. Selv om vi ikke så noen sti, var det god merking med plastsylindre forsynt med refleks festet på trestammene oppover. Lenger oppe ble det enda brattere, og flere steder vanskelig å få skikkelig feste med trugene i den løse og stadig dypere snøen; like fullt vant vi sakte men sikkert høyde
Bratte kneiker å forsere.
Bratte kneiker å forsere.

Snøbyger kom og gikk og vel over tregrensen tok vinden atskillige bedre. Knut var forutseende og fikk på seg ekstra tøy mens det enda var litt livd. Rett over tregrensen gikk det et skrådrag ut til høyre og vi begav oss bortover dette, da det så ut til å kunne være en farbar vei, mens det rett oppover så bratt og småvanskelig ut. På grunn av snøbygene så vi ikke stakene som viste vei rett oppover.. Etterhvert ble det slake skrådraget brattere, og verre; flere snøbare sva belagt med stålis sperret veien videre. Knut bemerket også at vi hadde trukket mot høyre på en klart lavere høyde enn sporet til SturlaS som Knut hadde lastet opp.
Vi prøvde å krysse oss lenger oppover, men møtte stadig på islagte sva, og lenger oppover var det enda brattere. Et alternativ var å gå tilbake hvor vi hadde svingt til høyre, men her var dyp snø, og ville ta sin tid. I dette bratte terrenget ble trugene etterhvert mer og mer uhensiktsmessige og ga dårlig feste, og vi bestemte oss for å skifte til brodder. I kraftig sur vind tråkket vi oss hver vår "standplass" hvor dette var mulig og fikk skiftet over til brodder. Jeg fikk i tillegg tatt på meg min ekstra medbrakte fleece som jeg med rette antok ville gjøre nytte for seg høyere oppe. Broddene ga bedre feste, og i siksak; for å unngå både eksponerte og snødekte isfelter, gikk vi oppover en bratt snøflanke til det litt lenger oppe ble mindre bratt og snart kunne vi skimte mastene på toppen. Her oppe ble vi møtt av en ny utfordring; vinden var svært sterk og de siste knappe 200 m opp til første bygningen ved toppmastområdet måtte vi kjempe oss krumbøyde delvis imot vind av storms styrke som blåste oss ut av stilling flere ganger og i tillegg bombarderte oss med snø, hagl og ispartikler; ekstreme var forholdene da vi kom opp, midt i en kraftig byge. Vi søkte ly i le av servicebygningen i toppområdet, og jeg må medgi at jeg er øyeblikk; men bare et øyeblikk, tenkte følgende: "er det slik opptakten til en uværsulykke i fjellet er?" og "klarer vi å komme oss inn i bygningen om vi må?, og "hvor kan vi grave oss ned, hvis vi må ?"..Men så slo fornuften inn; vi holdt oss noenlunde varme, var godt utstyrte med hver våre aktive GPS, hodelykter, og ikke minst; vi hadde skimtet stakene som kom opp fra nordvest da vi entret toppområdet; dette skulle gå bra! Etter en stund ble både nedbøren og vinden litt mindre intens og vi bestemte oss for å gi oss stormen i vold på ny og gjøre et fremstøt mot dagens hovedmål; Nordøst for Hemnafjellet. Heldigvis var det knappe 200m å gå fra masten som stod på toppen av Hemnafjellet til Namsos høyeste punkt og for en stor del på avblåste rabber uten for mye dyp snø. Vi måtte ned et grunt skar før vi kunne bestige den lille sekundærtoppen Nordøst for Hemnafjellet, beleilig nok forsynt med en bra synlig varde
Stormfulle høyder.. Nordøst for Hemnafjellet; høyest i Namsos
Stormfulle høyder.. Nordøst for Hemnafjellet; høyest i Namsos

Vi returnerte etter et "stuntfoto" og verifisering av at vi faktisk var på rett topp, og nå økte vinden på nytt og det ble igjen ustødig stavring i tett snø/hagldrev tilbake til nærmeste mast og etterhvert skur/servicebygning hvor vi en kort stund pustet ut fra strabasene i le fra den brølende vinden, flygende snø og is, og stadige isnedfall fra master, stag og bygninger. Men; dette var definitivt ikke noe blivende sted og vi kastet oss på nytt ut i infernoet, nå ledet av stakerekken som først ledet mot sørvest og så svingte mot nordvest. Vinden ble gradvis mindre kraftig og sikten bedre etterhvert som vi beveget oss nedover langs stakene. Noe lavere ankom vi partier med dypere snø; stedvis var snødybden over en meter. Vi skiftet nå til truger og kom oss snart inn på et delvis nedsnødd oppspor omtrent hvor vi hadde svingt til høyre på vei opp, og om ikke lenge var vi nede i skogen hvor hodelyktene våre nå lyste opp stimarkeringene. Det ble delvis glissade med et par fall på de bratteste partiene, men nedover bar det.
En kontrastenes dag..
En kontrastenes dag..

Her nede var vinden vesentlig spakere, og det føltes nesten uvirkelig at vi bare et par hundre høydemeter lenger oppe og en halvtimes tid tidligere hadde beveget oss i en veritabel snøstorm!
Truger ikke optimalt ned de bratteste kneikene.
Truger ikke optimalt ned de bratteste kneikene.

Plutselig la vi merke til et lys som kom mot oss oppover stien! Det viste seg å være Raivis som tidligere på dagen hadde sett oss avvike fra normalruten med sin varmesøkende kikkert og hadde blitt tiltagende urolig for om det stod bra til med oss; utrolig flott gjort! Vi slo følge resten veien ned til tunet hans, og ble sogar invitert på kaffe og mat inne på hans flotte, selvbygde gjestehus. For en gjestfrihet; her har nordmenn noe å lære!
Kaffe og forfriskninger hos vår nye venn Raivis
Kaffe og forfriskninger hos vår nye venn Raivis

Dette ble en uforglemmelig tur, og den godeste spenningens mester Alistair MacLean får tilgi at jeg låner tittelen fra en av hans romaner i turrapporten; dette var på grensen til det ekstreme; et spennende, utfordrende "inferno i hvitt". Tusen takk til Knut Sverre for meget trivelig turfølge; slike felles barske turopplevelser er med og knytter bånd.

User comments

  • -
    avatar

    Inferno i halvmørke

    Written by otto 09.01.2021 15:42

    Denne hadde jeg ikke fått med meg før Terje nevnte turen. Godt skrevet og god lesing for en som sitter inne i varmen. Tøffe gutter dere vestlendinger.

    • -
      avatar

      Sv: Inferno i halvmørke

      Written by Stigun 10.01.2021 13:35

      Takk for hyggelig kommentar; Otto, og godt nyttår! Ja, Trøndelag i slutten av november er slettes ikke å spøke med, tydeligvis.. Det var omtrent ikke snø like før vi dro fra Bergen; mesteparten kom etter vår ankomst. Får ta denne turen med som del av en nyttig erfaringsbase som et langt turliv kan bidra med. Godt turår 2021!

  • -
    avatar

    Ekstremtur

    Written by Osten 08.12.2019 11:09

    Leker dere Børge Ousland? Jeg foretrekker disse turene i finvær og blir vel da å regne som en pingle til sammenligning!

    Imponerende at dere legger ut på sånn langtur i mørketida og snøkavet. Jeg venter til våren kommer :-)

    • -
      avatar

      Sv: Ekstremtur

      Written by Stigun 09.12.2019 08:31

      Takk for kommentar Olav! Å nevne oss sammen med Børge Ousland er vel muligens et aldri så lite "overstatement". Vel ble vi gått i møte av en småbekymret avstandsbetrakter og vel ble det i overkant lite mat for minst en av oss, men vi hadde det utfordrende sånn ca 0,5 promille av tiden sammenlignet med de gutta sin maratontur ;) Men ellers enig med deg, enklere i lysere årstider med bedre vær; likevel var det en erfaring jeg i ettertid ikke ville ha vært foruten. Ønsker deg en riktig god jul; Olav!

  • -
    avatar

    Herlig lesning

    Written by Gråbein 06.12.2019 13:30

    Særlig i fra godstolen. Skjønner dette var en tur for friskuser. Bra jobba og God Jul.

    Sees i Valdres...

    • -
      avatar

      Sv: Herlig lesning

      Written by Stigun 07.12.2019 18:20

      Takk for kommentar Helge! Ja, dette var i overkant "friskt"; håper på roligere vær i Valdres, med lang juleferie.. Vi sees..

  • -
    avatar

    Spennende turrapport

    Written by TERJES 06.12.2019 12:40

    Det er artig å se at det trauste Hemnafjellet i heimkommunen min kommer på lista over ekstrembestigninger på linje med mer eksklusive og krevende topper i Jotunheimen og ut i det store utland.

    • -
      avatar

      Sv: Spennende turrapport

      Written by Stigun 07.12.2019 18:23

      Takk for hyggelig kommentar både til Knut Sverre og meg, Terje! Og ikke minst takk for nyttig info i forkant av vår "værrike" forjulstur til Trøndelag. Kommer til å huske Hemnafjellet en stund, ja ;)

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.