Frisk før-adventstur til Storheia Osen kommune (29.11.2019)

Under atskillig tvil hadde knutsverre og jeg reist fra Bergen i gryotta denne morgenen etter en tur som var planlagt flere uker i forveien, med brukbare langtidsvarsler helt til et par dager før avreise. Den nevnte tvilen kom fra en markert endring i værvarslene; store snømengder og kuling i nordlige del av Trøndelag; dårlig kombinasjon..
Etter "smooth" logistikk på Værnes var vi raskt i gang med kjøringen nordover E6; heldigvis hadde det ikke kommet mye snø og det var definitivt blå himmel å se innimellom ikke altfor tunge byger, dette kunne bli en bra turdag likevel, trass i ganske frisk vind fra nordvestlig retning! På etterhvert tiltagende glatte veien med temperatur rundt 0 C ankom vi til slutt innkjørselen for Kvennlandseterveien bomvei. Knut Sverre ringte brøytemannen som hadde ansvar for veien, og som forsikret oss om at det var greit å kjøre inn til Austvatnet P-plass ca 5 km lenger framme. Men ikke visste han at vi slett ikke kjørte noen SUV, men derimot en Ford Focus med temmelig laber bakkeklaring! Vi subbet da også nedi flere ganger på veien, heldigvis var det ikke noen bratte bakker, og vi passet på å ikke miste farten. Ca 600 meter for Østvatnet møtte vi imidlertid en kontant hindring; en pickup stod midt i veien; uten fører! Knut Sverre som satt på passasjersiden gikk ut for å rekognosere, uten å se tegn til bilens fører. Men; tenningen stod i! Resolutt kjørte Knut pickupen ut til siden, nok til at vi kunne passere; kostelig! "On the road again"; bare for å oppdage at 200 meter lenger framme stod neste hindring; en gravemaskin, tydeligvis styrt av føreren av pickupen. Han kjørte greit ut til siden, men etterlot seg en voll av tung snø, som vi klarte å kjøre oss fast i (det skulle ikke bli siste gangen denne helgen..). Heldigvis kom vi oss greit løs, og klarte å kjøre det siste lille stykket frem til Østvatnet P-plass; forøvrig en noe ukontrollert sisteetappe med høy vaskebrett -og subbenedisnøen-faktor, og fikk parkert bilen med snuten i returretningen og i lett nedoverbakke; vel vitende om at det kunne komme mere snø de neste timene!
Vi gjorde oss i stand til tur, pakket truger i sekken og fikk ganske raskt på brodder; det var mange steder klink is under snøen opp skogsveien som vi fulgte noen hundre meter i sørøstlig retning, før vi kom inn på godt merket sti i retning Østvatnet. Etterhvert ned på flere myrpartier, heldigvis av den hardfrosne typen, inntil vi passerte den store hytten Østvassgården. Videre herfra i lett stigning, så litt ned for kryssing av bekken fra Østvatnet.

Etter kryssing av bekken umerket i retning nordvestryggen til Storheia som vi allerede hadde sett en stund, igjen over et litt småkupert myrparti, før vi tok fatt på nordvestryggen, som var nokså bratt i starten, først gjennom bjørkeskog, og nå med tiltagende snødybder.

Over skoggrensen ble det litt mindre bratt, og vi kunne delvis følge avblåste rabber og rygger, men innimellom var vi nødt til å forsere atskillige snøfylte bassenger med snø som gikk til knes og vel så det. Vinden var tiltagende her oppe i høyden, og da vi hadde den i ryggen, hadde vi ikke lagt så mye merke til hvor sterk den egentlig var.
Omsider kunne vi se toppen, heldigvis var det siste stykket opp til toppen ganske avblåst og således relativt lettgått. Vi ankom toppen idet en haglbyge feide inn over oss og nå økte vinden ytterligere på! Vi måtte sette "sjøbein" for å stå støtt; erfaringsmessig er det da minst sterk kuling. Hagl og ispartikler pisket oss i ansiktet, og oppholdet rundt toppområdet ble av det friske og barske slaget, og følgelig nokså kortvarig.
Vi ankom først varden/trig.punkt-toppen og beveget oss deretter noen timeter i sørøstlig retning til Peakbooktoppen.
Etter topografisk orientering og et par bilder (med fare for forfrysninger..) startet vi "uten nølen" på nedturen; i delvis gjenblåste spor og og svinnende dagslys.

Det hadde nå gått mange timer siden matinntak, og vel nede i lune(re) omgivelser ved foten av nordvestryggen inntok vi matpakke, men heller ikke her tillot temperaturen noen lengre pause. Videre i oppgåtte spor, og snart kom hodelyktene på og lyste opp en trolsk vinterskog med dekorativt snødekke; slett ikke utrivelig å traske i slike omgivelser!
Vel nede ved Østvatnet P-plass kunne vi konstatere at det ikke hadde komme foruroligende mengder med snø de timene vi hadde vært på tur, og vi kom oss greit ut på hovedveiene og videre til Namsos til overnatting og fortreffelig indrefilet. Tusen takk til Knut Sverre for en frisk og flott adventstur!