Nordre Sålekinna (23.10.2019)

© Helge Tinderangler

Noe sen start etter jobb på Røros. Vi våget oss over fjellveien, fra Narbuvoll, hvor det etterhvert ble ganske så vinterlig. Hadde det ikke vært for 4-hjulstrekk og pigg hadde vi ikke vært sikre på å komme over denne veien. Men med godt skodd bil gikk de 14-15 kilometerne til Øversjøen p-plass fint. Vi skiftet og satte avsted i det Sålekinna er helt opplyst av gyldne kveldssolstråler. Vi visste at lyset holdt kun en time til, og at vi ikke hadde noe annet lys en det som måtte være igjen i ei gammel hodelykta, ladet sist i mars.

Vi følger stien til over tregrensa. I det vi legger de første to hundre høydemeterne bak oss, ser vi sola raskt forsvinne fra toppen. Vi er underveis usikre på om vi kommer opp, og velger å ta 10 og ti minutt, for å se an lysforholdene.

© Helge Tinderangler

Det er bløtt i lavlandet og mer og mer snø jo høyere vi kommer. Snøen bærer dårlig og reinmosen er som tykke svamper å gå på. Det er tungt oppover hele veien. Vi holder rett opp vestryggen, mellom Vesle og Store Gramskardbekkene.

Omsider er det ingen vei tilbake, bare 195 høydemeter igjen, men nå er tåka her og alle konturer forsvinner. Vi går på telefonkartet og finner høyeste punkt. Lykta vil vi spare, da vi vet det blir mørkere. Så er det bilde tid.

© Helge Tinderangler

© Helge Tinderangler

På med jakkene, og så fort ned som vi tørr. Det er mye gjennomslag og fare for å vrikke en fot eller to, så man må være forsiktig.
Vi skimter sporene våre i snøen her og der. Ser konturene av fjellene på andre siden så vidt, og noen lys ifra bygda. Nede i skogen prøver vi lykta. Heldigvis virker den hele veien. Ellers hadde det blitt en lang tur.

Det er deilig å være fremme ved bilen, og ha på tørt. Glade og fornøyde med turen er vi selv om vi ikke fikk utsikten fra toppen. Et herlig turterreng har vi ihvertfall skjønt.

© Helge Tinderangler