Strålende høstdag på Bjørndalsnuten - Vindafjord/Etne (05.10.2019)

Fantastisk dag i vest som bare MÅTTE benyttes til fjelltur, gjerne tur til kommunetopp..Det er imidlertid drøy kjøring til de nærmeste ubestegne av disse hjemmefra, så avreise litt over kl 0700 mot ubestegne Bjørndalsnuten, hvis punkt rett sør for denne er høyeste punkt i Vindafjord kommune. Traff ikke særlig bra med fergen Halhjem-Sandvikvåg, men vel over på Stord gikk det relativt radig via Ølen, Sandeid og Vikedal til Gislehaugen P-lomme ved Fjellgardsvatnet. Hadde lest Sola19 sin gode turrapport og valgte å følge hennes spor. God skilting ved stistart knappe hundre meter tilbake for Gislehaugen p-lomme, inkl skilt mrk. Bjørndalsnuten

Småkupert i furuskog østover, mange steder var den godt merkete stien lagt på lettgått berg. Det hadde imidlertid vært nattefrost, og i skyggepartier var det fortsatt isete og glatt. Etter en knapp time passerte jeg Sjurstølen, videre godt skiltet mot: Bjørndalsnuten. Det ser ut til at både skilting og varding av stien har blitt bedre siden Solveig på sin tur hadde problemer med å lokalisere stien et par steder. Traff en turgåer på vei i den relativt bratte stigningen ved Krossvatnet; hun hadde vært til foten av Bjørndalsnuten, og kunne melde at hun hadde måttet ta av skoene for å krysse Sørelva lenger framme. Kryssingen gikk imidlertid uproblematisk tørrskodd, og snart passerte jeg en trivelig seter med et par hester på beite. Stien (dvs jeg mistet den et et kort stykke etter nevnte seter..) svingte nå sørøst og sør langs den bratte vestflanken av Bjørndalsnuten. Rett i mot kunne jeg se en bratt ur som førte opp på fjellskulderen Solveig hadde gått opp lenger framme på stien, og besluttet å prøve denne antatte snarveien. Jeg forlot stien ved Søre Bjørdalsvatn, og ja; det var bratt og noe høy buskasfaktor i begynnelsen, lenger oppe storsteinet ur; alt i alt tror jeg at jeg sparte inn både tid og vei på dette valget, selv om det svei noe i lårene der det var som brattest.
En ørn svevde rundt over meg en kort stund, men fant trolig snart ut at jeg neppe var noe trussel, og forsvant fra presumptivt godt foto-skuddhold. Velfortjent niste drøye syv timer etter frokost vel oppe av ura og inne på Solveigs spor igjen. Videre oppover flere skrenter som gjorde at det slett ikke ble den rette linje oppover, på slutten temmelig bratt, til det plutselig ble markert slakkere snaufjellsterreng. Fulgte et stykke et antatt dyretråkk langs stupkanten mot vest, etterhvert passerte jeg mellom to små tjern før jeg kunne rusle de siste 3-4 hundre meterne opp til Bjørndalsnuten Sør og noen ti-meter lenger nord den en meter høyere Bjørndalsnuten.
Været hadde vært aldeles strålende hele dagen, og toppområdet var intet unntak. Luften var typisk høstlig, men lite vind gjorde at de få varmegradene her oppe ikke opplevdes kalde. Utsikten var formidabel, særlig Folgefonni i nordøstlig retning dro blikket til seg.
Returen la jeg ned den litt mindre bratte ryggen hvor Solveig hadde gått opp; terrenget her var myrete og stedvis tett og bratt bjørkeskog, så slett ikke lettgått på noen som helst måte. Like ved en hytte der terrenget begynte å flate ut traff jeg på stien som jeg fulgte hele veien tilbake til bilen. Det ble en flott men relativt drøy tur med overraskende mye samlet stigning, for en del på grunn det kuperte terrenget til og fra foten av Bjørndalsnuten. Jeg var hjemme i "fortsatt skapelig tid" ca kl 22, godt fornøyd med både turmål og turlogistikk på en perfekt oktoberlørdag. En av de mer "jobbige" kommunetoppene i Rogaland "i boks"..