Storenuten i pissregn (14.09.2019)

I dag gikk turen til en av toppene i Hordaland som har blitt litt nedprioritert med tanke på adkomsten. Storenuten i Vaksdal ligger like ovenfor E16, og det har alltid vært andre turer lenger vekke jeg har prioritert fremfor å stoppe og plukke med meg denne. Jeg har alltid kjørt rett forbi og tenkt "Tar den en annen gang". Dette gjelder forsåvidt flere Vaksdalstopper som ligger nærme E16.

I dag var det såpass begredelig vær at Storenuten ble prioritert. Jeg og Natasha tok av ved Vaksdal og fulgte veien som går parallelt med E16 i retning sør. Hadde aldri før kjørt på denne veien og det var virkelig interessant. I en liten tunnel stod en forlatt bil. Rutene var knust og hele bilen herpet opp. Nå er vi på bygden.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kjørte deretter opp den ganske så bratte, kronglete og svingete anleggsveien i Bogadalen og parkerte i lommen et lite stykke før broen. Veien er så bratt, dårlig og full av store steiner, at jeg ikke tør å tenke på hva eieren av bilen hadde tenkt dersom han visste hva jeg brukte bilen hans til. Jeg hadde altså leid den via Nabobil.

Det pøsregnet og kledde på oss før vi fulgte veien det siste stykket opp til demningen. Herfra gikk vi på stien opp til Bogastølen. Denne svinger etterhvert mot høyre, men vi valgte den til venstre og kom bare rett opp til en hytte. Dette gjorde ingenting. Banet vår egen vei ned til et lite juv og over en av elvene. Her pøste det ned i ett sett og blåste så kraftig at Natasha mistet alt som het motivasjon. Hun er fremdeles ikke blitt vant til så kraftige regnbyger. Hun valgte å heller spankulere rolig ned mot bilen og vente der mens hun tørket seg.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg fortsatte oppover mot toppen i mitt eget tempo. Opp mot høyde 710 er det jevnt bratt, så her spiser man høydemeter hurtig. Da jeg kom opp på dette platået ble jeg møtt av en vind som var brutal og kraftig. Opptil flere ganger ble jeg nesten blåst overende. Regndråpene var fremdeles like store. Nå var ikke temperaturen så ille uansett, så jeg holdt varmen ved å være i bevegelse, men det var såvidt. Fortsatte videre bortover platået. Litt opp og ned her og lenger i distanse enn jeg hadde sett for meg.

Til tross for at jeg gikk hurtig, var det ikke så høyt tempo pga vinden. Man sliter seg fort ut i slikt vær. Da jeg kom opp på toppen blåste det enda kraftigere og jeg måtte ta på både lue og hansker, knipe igjen øyene mens jeg kjempet meg opp til varden i ren desperasjon og stahet. Gikk bak på lesiden og satte meg ned litt for å nyte et kort øyeblikk med vindstille. Ble fort kald, så jeg klargjorde telefonen for å ta et bilde, klappet varden og returnerte samme vei. Nå hadde jeg vinden i ryggen et lite stykke, før jeg fikk den fra siden igjen.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg gikk ned et lite stykke lenger vest enn der jeg gikk opp. Kom etterhvert ut på stien i Bogadalen og småjogget ned. Denne stien var fin, men jeg gjorde en tabbe ved å følge den for langt. I stedet for å forlate den tidlig og komme ut på anleggsveien mellom demningen og parkeringen lenger oppe, valgte jeg å drøye så lenge som mulig, da det ikke var noen særlig gunstige plasser å forlate den. Det ble ikke akkurat bedre. Plutselig var det veldig bratt og tett skog ned mot juvet på nordsiden, så jeg måtte snu og gå litt opp igjen for å finne et mer egnet sted å forlate stien. Fant en liten luke mellom trærne som jeg valgte. Det ble tett uansett. Klyving over mose, trestammer og steiner, krumbøyd rygg gjennomkrattskogen før jeg omsider kom ned i juvet.

Herfra var det bare en kort oppstigning før jeg kom ut på anleggsveien like ovenfor der vi stod parkert. Det som en åpenbaring. I bilen ventet Natasha. Hun hadde varmen på full guffe og bilen var ned-dugget. Nå skulle det bli godt å få på seg noe tørt. Tusen takk for en flott tur i heftige elementer!

Kart