Vi ses igjen, Dufourspitze!! (27.08.2019)

Dufourspitze! Et av sommerens store høydepunkt. Vi hadde allerede gjennomført flere spektakulære turer i Alpene og blikket var fremdeles rettet opp og frem. Jeg så på det som et skikkelig luksusproblem å velge blant alle disse fantastiske toppene i denne fjellkjeden. Før jeg dro, hadde jeg laget en egen liste over 4k-toppene jeg ønsket meg denne ferien. Listen var selvsagt altfor lang i forhold til oppholdets varighet, men det skal være slik. Dette er ment som en idebank man kan forsyne seg fra og gjøre om til turplaner. Vær, form eller uforutsette hendelser er momenter som kan påvirke turplaner, og derfor kan man ofte bli skuffet dersom man på forhånd planlegger altfor konkret og i tillegg har høye forventninger. Med en solid mengde ønsker og ideer, kan man som regel være tilfreds dersom man må endre planene.

Dufourspitze var en tur jeg virkelig så frem til. Jeg og Chris bestemte oss for å aksjonere da vi så et værvindu. Dette er en topp som krever noe planlegging. Etter å ha booket overnatting på Monte Rosa Hütte, kjørte vi til Zermatt. Her parkerte vi i en garasje og bestilte svindyre togbilletter. Jeg får pusteproblemer av bare å tenke på prisene i Sveits. 2k tur retur med toget og 1k for overnatting på hytten. Alt dette er selvsagt per person.

Gornergratbanen, togturen oppover i fjellene fra Zermatt, er en turistattraksjon i seg selv. Her fikk jeg blant annet for første gang se selveste Matterhorn. Den stod såklart på listen min, men det fikk bli en annen gang.

Vi gikk av toget ved Rotenboden Haltestelle. Etter en rask lunsj, hev vi sekkene på ryggen og trasket i vei langs den gode stien like ovenfor Grenzgletscher og Gornergletscher mot Monte Rosa Hütte. Massiv natur rundt oss på alle kanter langs denne ruten. Det var bare å nyte. Like før den siste oppstigningen til hytten, gikk vi ned en bratt stige og over et breparti på Gornergletscher. Tok stegjern på over her, da det kun var blåis.

Som vanlig var vi litt sent ute til middagsserveringen og klokken tikket. Jeg og Chris ble enige om å kjøre den snart faste rutinen vår. Altså at jeg skrudde opp tempoet og nådde fristen mens jeg fortalte at andre også var på vei. Jeg ankom Monte Rosa Hütte med god klaring til middagen, fikk skiftet til tørt og sjekket oss inn. Chris kom omsider. Denne hytten er stilfull. Helt rund og ganske så moderne innvendig.

Jeg var spent på morgendagen, men la merke til at Chris var ganske stille under middagen. Plutselig forteller han det jeg fryktet aller mest. Han var ikke i form og var veldig usikker på om han var klar for turen dagen etter. På den ene siden var jeg dypt frustrert, men samtidig hadde jeg forståelse for ham. Vi skulle stå opp klokken 01.00 denne natten og det er snakk om 1800 høydemeter i tynn luft, opp klatrepartier og over mye bre. Det er absolutt ikke en tur man gjennomfører dersom formen er halvveis. Vi diskuterte mulige løsninger og det første forslaget jeg hadde, var å starte på turen og ha som plan å snu dersom det ikke gikk, men da Chris forklarte at han allerede nå kunne fortelle at han ikke var i form til denne turen for øyeblikket, innså vi begge at denne løsningen ble ganske så meningsløs, da han mente det etter stor sannsynlighet ble til at vi måtte snu uansett.

Jeg forstod at dette var en tung beskjed for Chris å gi, og jeg visste han hadde forsøkt så godt han kunne. Dersom Dufourspitze var en topp som ikke innebar bre og klatring, hadde jeg lett tatt turen alene dagen etter, men det kunne jeg ikke. Jeg gav meg likevel ikke helt enda, og fikk en annen ide. Hytten var jo full av folk som skulle til toppen dagen etter. Det måtte jo være plass til meg i et av disse taulagene. Som en hore i en Sør-Amerikansk storby skrudde jeg på sjarmen og gikk fra bord til bord og spurte folk om å få bli med dem. Jeg fikk mange “Nei”. Noen skulle bare overnatte her og gå ned dagen etter, et Slovakisk taulag var allerede fem personer og mente at flere bare ville sinke dem enda mer. To italienere tenkte seg grundig om. Såpass mye at de ikke kunne gi meg et svar der og da. De skulle diskutere det og komme bort til meg senere.

Jeg satt håpefull og ventet. Omsider kom en av dem bort og forklarte at det sikkert hadde gått fint, men at de for det første skulle gå ned til en hytte på den italienske siden etter Dufourspitze og overnatte der før de skulle videre på den kule “Spaghetti-runde” over en rekke 4k-topper. Jeg studerte kartet, og det så ut til at jeg kunne klare å finne en trygg rute ned på den italienske siden dagen etter, som jeg kunne fortsette på alene etter å ha slått følge med dem et stykke, men de forklarte at de heller ikke ønsket å påta seg risikoen for mitt liv da han ikke kjente meg. Jeg innså nå at det ikke var håp for meg å nå Dufourspitze i år.

Stemningen var likevel god. “Da kan vi sove noen timer lenger i morgen da” sa jeg til Chris. Vi satte allerede i gang med å se på andre muligheter. Breithorn ble planen. Neste morgen spiste vi frokost rundt kl 07.00, pakket sekkene og gikk tilbake til Rotenboden Haltestelle. Jeg trøstet meg med synet av Dufourspitze, som nå lå gjemt i skyene der oppe. Det var til og med litt regn i luften. Kanskje vi måtte snudd uansett? Det hjalp i hvert fall meg da avgjørelsen ble lettere å svelge. Vi ses igjen om litt, Dufourspitze! Det er sikkert og visst!

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Kart