Nordsiden av Rombakstinden (24.08.2019)

Har du sett Bonanza- episoden fra 1964 med tittelen "Between Heaven and Earth", der Little Joe klatrer oppover et bratt fjell og plutselig stivner av skrekk? Den minner meg om et av mine egne mareritt fra barndommen, der jeg drømte at jeg befant meg i nordsiden av Rombakstiden (Aksla), og plutselig ikke klarte å røre meg, hverken opp eller ned. Nå var dagen kommet da jeg skulle ta barndommens demon ved hornene.

Turen opp nordsiden var siste steg i en lang modningsprosess som tok mer enn 40 år. Jeg kom et godt stykke opp i fjellsiden allerede i 1978 da jeg bare var 13 år, men det bratteste partiet, som jeg skimtet høyt der oppe i det fjerne, så altfor fryktinngytende ut til at jeg tok sjansen på å prøve. Etter flere forsøk klarte jeg imidlertid i 2017 å finne en rute opp til toppen fra den bratte men likevel ikke fullt så fryktinngytende sørsiden. Det faktum at jeg visste at jeg ville slippe å gå ned igjen den samme vei som jeg gikk opp, om jeg nådde toppen vel og merke, var en vesentlig faktor i beslutningen om å gjøre et forsøk på å bestige fjellet fra nordsiden.

Jeg fulgte ordinærruta til skoggrensen, og tok meg opp nordsiden av fjellet via den såkalte Kikhaugen. Hele fjellsiden er bratt, men forholdsvis grei å forsere til man når kote 1040. Her starter den virkelige utfordringen på ruta gjennom et parti på 30-40 høydemetere som er tydelig brattere. Jeg vurderte å følge et snøfelt oppover, men tok ikke sjansen pga sklifaren, og prøvde isteden å gå opp langs venstresiden av snøfeltet. I dette rasutsatte området er steinene og massene løse og fuktige, og grepet mot bakken er ikke like bra som på den solvente sørsiden. Jeg gjorde et par forsøk oppover som jeg avbrøt for å unngå det kritiske "point of no return". Antageligvis passerte jeg ikke dette punktet langs den traseen jeg til slutt valgte, men det var helt greit å slippe å ta meg ned igjen samme vei som jeg gikk opp. Lenger opp kom jeg til et nytt snøfelt som jeg tok sjansen å gå på, selv om jeg egentlig er litt ukomfortabel med å bevege meg på store snøflater i dette forkastningområdet der Aksla har brekt av fra resten av Tøttamassivet. Vel framme ved det høyeste punktet på ruta kjente jeg meg igjen og kunne jeg endelig puste lettet ut. Jeg hadde overlevd min barndoms mareritt!

Etter en snartur til varden på Rombakstinden for å skrive meg inn i turboka, gikk jeg ned sørsiden av fjellet langs passasje jeg har kalt Diagonalen, en bratt men herlig rute der man ofte har godt feste mot underlaget.

Ganske uventet fant det største dramaet sted etter at jeg var trygt nede fra de bratte fjellsidene rundt Rombakstinden. Istedenfor å returnere til Straumsnes prøvde jeg meg nemlig på ei ny rute til Beisfjord, på vestsida av elva som renner ut av Tøttavannet. Det var et ulurt valg, for da jeg nærmet meg Kvantafossen sa magefølelsen meg at det muligens kunne bli for bratt å gå ned på den siden av elva. Tanken på tidligere drukningsulykker i dette området gjorde meg heller ikke så lysten på å prøve å krysse den. Nå var det også blitt for sent på kvelden til at jeg ville rekke tilbake til Straumsnes før det ble mørkt. Det begynte å haste med å finne en vei ut av uføret jeg hadde bragt meg selv inn i. Småstresset tok jeg meg tilbake oppover langs den bratte elvedalen. Heldigvis fant jeg til slutt et sted hvor det gikk an å vade over elva, slik at jeg omsider kunne komme meg helskinnet ned til Beisfjord.

Om du vurderer å ta samme tur som meg opp nordsiden av Rombakstinden bør du være klar over at dette er et svært rasutsatt område. Normalt går rasene om våren eller på varme sommerdager. Fjorten dager før denne turen så jeg på facebook at det var gått et stort ras her. Jeg tenkte: Nå må det vel ha rast i fra seg der oppe for en stund framover, så nå tar jeg sjansen! Andre ville kanskje ha trukket den motsatte konklusjonen. Du får vurdere faren selv, men du er herved advart. Se Youtube-video