Håmmålsfjellet, Os, ekspress (24.08.2019)

Rota fælt med å finne veien opp til p-plassen, da jeg kun så på peakbook-kartet på appen, og satsa på veien som gikk rundt et grustak. Det ble etter hvert svært dårlig vei, med få muligheter til å snu. Kom siden inn på den rette grusveien, og oppdaget på returen at dette egentlig var en bomvei...

Siden det gikk vei opp på denne toppen, prøvde jeg meg med sykkelen. Det ble fort for bratt, da elsykkelen mangler minst 2-3 lavere gir for slike motbakker. Selv om jeg sto og tråkka alt jeg kunne med full el-kraft, ble det fort for tøft, og jeg parkerte doningen etter en drøy halv kilometer. Det begynte å regne lett, så jeg satte opp et friskt tempo, og tok turen som en trim-tur. En godt voksen kar oppi bakkene ble oppmerksom på at jeg var i ferd med å ta ham igjen, og foretok et taktomslag. Fint, da ble det litt konkurranse også; litt ekstra motivasjon.

Det sippa bra ned, men jeg hadde ikke tid til å ta fram regnjakka. Gubben var sprek, han, men klarte ikke holde tempoet i lengden. Men så skiltes våre veier, da jeg skjente ut i terrenget rett mot toppen, der det var inntegna en sti på kartet. Denne fant jeg bare rester av. Gubben tok veien opp, så nå ble det et spørsmål om hvem som nådde varden først.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Fulgte veien tilbake, og fikk utsikt mot Tron, som vi var på nylig:

© Ole-Petter Andersen

Nå møtte jeg gubben, som fortsatt hadde fin stil i motbakkene, men som ble litt paff da jeg kom slentrende nedover veien. Vi hadde en morsom liten snakk. Morsom, fordi han smilte så lurt hele tiden, og snakka en herlig dialekt, som jeg sleit litt med å skjønne.
Så slo jeg om i jogging nedover. Regnet var stanset, heldigvis.
Nede ved sykkelen begynte det jammen å regne igjen, men nå suste jeg behagelig ned den siste halve kilometeren tilbake til bilen.
En fin treningsøkt ble det i alle fall.