Et grufullt møte med lyn og torden på Große Zinne (21.08.2019)

Så var det på tide å ta fatt på en tur av mer episk sort. Cima Grande eller Große Zinne, uansett om man sier det på italiensk eller tysk, ligger det en viss ærefrykt i dette navnet. Dette er den høyeste av toppene i den markante fjellrekken, Tre Cime de Lavarendo/Drei Zinnen, som altså betyr “Tre topper”. Da vi så bilder av denne fjellrekken i boken til Chris, fikk vi store øyne. Vi ble momentant giret og det tok ikke lang tid før planen var spikret.

Været var ikke helt prima da vi våknet denne morgenen. Det var vått og skydekket lå lavt. Etter en langdryg frokost med snakking og hvilepuls i håp om at skyene skulle lette, ante vi noe bedring da det ikke så ut til å komme mer nedbør. Vi valgte å gå for den opprinnelige planen. Etter bare kort tids kjøring, var det helt klar himmel og strålende sol på andre siden av fjellveien vi hadde overnattet ved. Vi hadde blitt lurt trill rundt. Lite ante vi nå hvor mye denne langvarige frokosten skulle ha å si for utfallet for turen denne dagen.

© Endre Myrdal Olsen

Vi kjørte så langt opp vi kom med bilen og parkerte på en stor parkeringsplass ovenfor Rifugio Auronzo. Her pakket vi sekkene med tau og sikringsmidler og fulgte stien som går skrått oppover mot ruten til Cima Grande på sørsiden. Det var altså normalruten, sudwand vi skulle ta. Klatringen ligger på alt fra grad 1 - 4 og er ikke vanskelig. Jeg merket fort at jeg måtte ha tungen beint i munnen for å klare å finne inngangen til ruten.

Stien feidet ut i steinuren nedenfor en bratt renne med et kaos av store steiner. Om vi skulle forsere denne og fortsette til høyre eller gå opp rennen, var vanskelig å vite med begrenset info. Jeg speidet etter varder, men det var ingen å se. Magefølelsen min sa likevel at vi skulle opp rennen. Det var også det som var mest logisk. Vi klyvde oppover og skuet opp mot de mektige søylene av noen fjell på hver side. Fy flate for et område. Her er vi virkelig små og ubetydelig.

© Endre Myrdal Olsen

Klyvingen videre oppover gikk greit og det bratnet til. Omsider måtte vi frem med tauet. Vi hadde funnet et fint sted å ha standplass. Jeg ledet og satte i vei oppover. Enkel og grei klyving. Jeg kom ut på en hylle hvor jeg fikk en magisk og helt spesiell utsikt. Jeg visste med det samme at synet jeg nå ble vitne til, kom til å brenne seg fast til netthinnen så lenge jeg er i live. Skyene som omkranset Drei Zinnen, forduftet som et sceneteppe som gikk opp før de kom tilbake. Og slik pågikk det. Helt ubeskrivelig. Jeg laget standplass og Chris og Øyvind fulgte på. Synet av de to små skikkelsene i forgrunnen av disse monstrene, gjorde bare hele opplevelsen både morsom og enda mer spektakulær.

Med litt malingsflekker og diverse bolter her og der, var det tydelig at vi var spot on på sudwand. I løpet av neste taulengde kom jeg opp til et anker av kjetting i et smalt skar. Laget standplass her. på andre siden av skaret gikk det rett ned i et stup på sørøstsiden. Skal si de er loddrett disse fjellveggene.

© Endre Myrdal Olsen

Herfra måtte vi se litt på hvor ruten gikk videre. I forhold til hvor ankeret lå, var det naturlig at vi skulle rett opp, men dette var hard klatring. Det kunne ikke stemme. Chris leste i et utdrag fra føreren sin at det skulle være grad 1 i starten herfra. Det måtte være skrått opp mot venstre. Jeg aksjonerte og det viste seg å stemme. Jeg møtte en bolt etter kort tid. Selv Om det var ganske så eksponert, var det veldig enkelt opp her. Lett klyving altså. Etterhvert som jeg kom lenger opp, var det helt logisk hvor ruten gikk videre. Laget standplass i det ferdigsnekrede ankeret i et skar og de to andre kom etter i ekstase. Nå var eventyret i gang.

Da klatringen var såpass enkel som dette, hadde vi droppet klatresko. Approachsko funker som vanlig fett til enkel klatring og klyving. Etterhvert som vi jobbet oss høyere, begynte jeg å bli vant til å finne standplass-ankrene og innså at disse var plassert ut på omtrent hver taulengde. Mellom taulengdene er det også boltet, men dette er veldig sporadisk. Jeg brukte derfor stort sett kammer og kiler.

© Endre Myrdal Olsen

Vi var kommet høyt og alt lå tilrette for en vellykket bestigning. Nå gjenstod nest siste taulengde. Denne var litt mer krevende og veldig eksponert. Den startet i en kamin hvor teknikken gikk ut på å bruke beina aktivt på begge sider og jobbe seg oppover. Her fant jeg også en av disse “lommene” Dolomittene er kjent for. De er fine til å bare tre en slynge gjennom ved sikring. Kaminen er ikke særlig lang. Etter å ha kommet opp denne, traverserte jeg ut mot høyre og klatret videre opp et bratt og bredt riss. Det var temmelig luftig opp her. Ankeret Denne taulengden tipper jeg ligger på rundt 4-. Gode tak hele veien.

Som vanlig flyr tiden ved klatring og det var plutselig blitt sent da jeg satte standplass. Jeg gav klarsignal til Øyvind om at han kunne begynne. Jeg var fremdeles fast i troen på at vi skulle nå toppen. I løpet av tiden jeg hadde klatret denne taulengden, hadde det skyet helt til rundt oss og det var veldig fuktig i luften. Tåken lå så tett at jeg mistet synes av Chris, som stod og sikret meg. Plutselig begynte det å blinke i skyene like bortenfor meg og et voldsomt drønn kom like etter. Faen! Det er ikke bra, men kanskje det er forbigående.

© Endre Myrdal Olsen

Øyvind kom opp og Chris fulgte på. Vi ventet litt for å se om det kom et nytt lyn. Dersom det skjedde igjen, skulle vi snu, men etter litt venting, skjedde det ingenting. Vi valgte å forsøke på siste taulengde, men den fuktige luften hadde gjort fjellet såpeglatt. Denne steintypen er ikke som den vi er vant med i Norge der man ofte kan få grei friksjon selv på vått fjell, men dette var som å klatre på våte baderomsfliser. Jeg var bare en meter over bakken med beina da jeg skled og datt bakover. Landet trygt, så det gikk helt fint. Nå hadde vi fått to advarsler vi burde ta ganske så seriøst. I tillegg begynte det å skumre. Avgjørelsen om å snu ble tatt ganske raskt. Dette var en avgjørelse som skulle vise seg å være meget klok.

Det var omtrent blitt helt mørkt idet jeg var ferdig å rigge til rappellen. Det var bare et sort hull under meg idet jeg satte utfor. Og da startet showet. Nytt lyn, og denne gangen lyste himmelen og dalen opp. Torden kom like etter. Herregud så nærme det er. Forsøkte å gå så fort jeg kunne, men måtte samtidig passe på at jeg gikk nedover i riktig retning. Samtidig er det alltid litt styr for førstemann med kveiling av tau som lander på hyller under.

© Endre Myrdal Olsen

Vil tro første rappell var rundt 45 - 50 meter lang. Jeg kom ned på trygg grunn og gav klarsignal til Øyvind. Han hadde ikke hodelykt. Løsningen ble derfor at jeg lyste oppover og Chris lyste nedover slik at han så mest mulig. Det lynte og tordnet helt vanvittig nå, og jeg synes Øyvind var knalltøff. Dette er ikke den Øyvind jeg var med på Kjerringa i 2013. Han virket trygg under hele rappellen, kom nedover i flott stil og gav ikke et eneste uttrykk for bekymring.

Da Øyvind kom ned, var lynet like over oss. “Kom” sa jeg, før jeg krøket meg sammen bak en stein, som om det skulle hjelpe i denne situasjonen. Lynet var nå knall orange, like over oss, og det tordnet samtidig. Det bråkte så kraftig at vi nesten fikk øresus. Jeg var mildt sagt livredd, og skal innrømme at jeg var inne på tanken om å ikke komme levende fra dette. Her stod vi, nesten 3000 meter over havet, blant de høyeste fjellene i Dolomittene, det regnet og vi bar metall i klatreselen. Oppskriften på alt som kunne gå galt. Dette er den sykeste og mest skremmende opplevelsen jeg har hatt i fjellet noensinne og jeg tenkte på hvor ubetydelig små vi var mot disse naturkreftene. Samtidig skal jeg faktisk innrømme at det også var en enestående og fantastisk opplevelse. Det kraftige lyset, se hele fjell-landskapet lyse opp etterfulgt av det brutale bråket. Hadde jeg vært inne i en gjennomsiktig beskyttelses-boble, skulle jeg både tatt bilder og nyte dette øyeblikket for alt det var verd. For hvor mange opplever egentlig noe slikt som dette i løpet av sitt liv? Det var umulig å nyte dette her og nå. Skrekken tok overhånd.

© Endre Myrdal Olsen

Chris kom omsider ned til oss. Han var nok litt mer vant til lyn og torden enn meg og Øyvind. Dette opplever vi kun en og annen sjelden gang hjemme. Chris hadde troen på at vi var kommet såpass langt ned at dette ikke lenger var farlig, da lynet stort sett slår ned i høyeste punkt. Det var forsåvidt et poeng, men jeg var fast bestemt på at dette var en farlig situasjon under forholdene jeg nevnte, altså vann og metall. I tillegg skjedde det rett over oss.

Jeg pustet godt inn og roet meg selv ned. Jeg visste godt hva som måtte gjøres. Kort sagt, å komme seg ned sabla effektivt på en trygg måte. Jeg og Chris gikk bort for å speide etter rapellfestet. Jeg visste det skulle være her et sted, men det eneste vi fant var en selvlaget nødbivuakk av steiner på en hylle. Den store steinen vi fant, fikk duge. Den var knivskarp, så jeg ønsket to slynger rundt denne. Det lynet og tordnet kraftig hele tiden og jeg fant ut at det hjalp å kompenserte frykten med å rope ord som “FAAAAAEN, SAAAATAAAN!

© Endre Myrdal Olsen

Jeg har opplevd skremmende situasjoner i fjellet tidligere. Langt mildere enn dette selvsagt, men i alle situasjoner, har jeg klart å mestre stress som oppstår. Dette var intet unntak. Av de som kjenner meg, er nok ikke ordet “effektiv” det første de tenker på når de skal beskrive meg, men jeg kan dersom jeg vil, og når jeg vil, ja da blir jeg effektiv. Dersom jeg regner en situasjon som potensielt farlig, går jeg inn i en modus hvor all fokus består i å gjøre alt jeg kan for å få oss trygt ned på en effektiv måte.

Jeg snakket ikke mer enn absolutt nødvendig til Øyvind og Chris. Fokuset mitt var å få tredd slyngene, kveile tauet, kaste det utfor og rappellere fort ned mens jeg konsentrerte meg om retningen før jeg gav klarsignal til Øyvind da jeg var trygt nede. Så var det å lyse opp til ham med hodelykten. Samme rutine. Det pøsregnet, men etter denne ca 40m lange rappellen, var vi kommet enda lenger ned og sannsynligheten for å bli truffet, minsket. Det hadde også begynt å gi seg litt. Jeg smilte for meg selv, for nå begynte jeg å innse at vi hadde situasjonen under kontroll. jeg pustet lettet ut. Vi skal leve videre.

© Endre Myrdal Olsen

Da alle var kommet ned, gikk vi videre noen meter ned til metallringene vi hadde hatt standplass i tidligere. Akkurat nå satte jeg pris på å bare tre tauet rett igjennom noen ringer, det skal jeg innrømme. Ny rappell. Denne kunne vi ta helt ned til det første standplass-ankeret. Da vi kom ned hit, hadde både lynet og regnet gitt seg. Vi rundet en hylle før vi kom til et nytt bratt parti. Nå var vi snart nede hvor vi startet klatringen. Jeg firte Chris og Øyvind ned noen meter før jeg selv klyvet ned. Lenger nede fant vi en jernbolt. Denne brukte vi til siste rappell. Her gjorde jeg en gedigen tabbe. I stedet for å ta det rolig og forsøke å kjenne igjen ruten, durte jeg bare rett ned i høyt tempo med et fokus om å komme hurtig ned. Jeg visste jeg kom til å treffe den første standplassen vi laget da vi startet klatringen tidligere i dag og målet mitt var å avslutte rappellen her, men i mørket ser man ikke detaljene like godt og man kan fort bli dessorientert. I stedet hoppet jeg rett over denne plassen og avsluttet på en bred hylle rundt 20 meter lenger nede. Jeg koblet meg ut og ropte på Øyvind at tauet var fritt.

Da jeg så opp herfra, gikk det opp for meg at vi ikke hadde vært her nede tidligere i dag, for det var ganske så bratt oppover. Klatringen vi startet med var jo ikke i nærheten av så krevende som dette. Det gikk opp for meg at standplassen var like ovenfor. Jeg brydde meg egentlig ikke, for det var en god bunke med slynger her, så det var tydelig at vi kunne gjøre en siste rappell ned herfra også. Det var såpass langt ned at hodelykten min på dette tidspunktet ikke var sterk nok til å lyse helt til bunnen, så vi kom nok til å utnytte det meste vi hadde av de to 60m tauene.

© Endre Myrdal Olsen

Øyvind kom omsider ned og vi småpratet mens vi ventet på Chris. Klokken nærmet seg 02.00 og vi var trøtt og sulten. Da Chris nærmest var kommet helt ned til oss, sa han noe som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg og Øyvind, “This rope is seriusly demaged!”. Et av tauene hadde blitt kuttet godt inn i kjernen. Hvor dette kan ha skjedd og for ikke å tenke på hvor mange rappeller vi hadde tatt med et såpass skadet tau, måtte gudene vite. Jeg grøsset av tanken. Skaden hadde skjedd omtrent 25 meter inne på tauet, noe som betydde at vi mistet dyrebare metre før en lang rappell som så ut til å kreve det meste vi hadde av tau.

Det var ikke snakk om at jeg tok sjansen og skulle begynne å styre med å lage en standplass med kiler i et vertikalt terreng undervegs som skulle tåle vekten av tre voksne menn, i bekmørke klokken 02.15 på natten. Jeg dvelte ikke med noen andre tanker. Her var det kun en mulighet og det var å klatre opp igjen til standplassen like ovenfor. Jeg aksjonerte umiddelbart. Gjorde klart kammer, kiler og slynger. Chris sikret meg mens jeg satte i gang oppover. Regnet hadde gjort steinene glatte. Enkelte steder hadde jeg kun våte baderomsfliser som tiltet nedover som fottak. Jeg var veldig usikker på alle tak og psyken min ble satt på prøve. Det var ikke akkurat flust av sikringsmuligheter heller. De gangene jeg fant noe som bare var en halv meter i nærheten av hverandre, sikret jeg begge steder. Jeg skulle gjøre alt for å føle meg trygg opp her. Det gikk serdeles tregt, men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Det gav meg en god dose motiavasjon at jeg visste det ikke fantes andre muligheter. Dette skulle og måtte gå.

© Endre Myrdal Olsen

Ved et par anledninger da jeg stod trygt, snudde jeg meg og så ned på Chris og Øyvind. Synet av dem gav preg av håp, men samtidig så de sliten ut der de satt med tiltet hoder. Omsider ble klatringen lettere og jeg kom lettet opp til standplassen. Gleden var stor. Nå traverserte jeg bort til rennen vi hadde gått opp tidligere på dagen. Vi hadde gått over her usikret, men nå var det vått, så det var greit å bare fortsette over her også. Jeg satte standplass ved en stor stein og Øyvind og Chris fulgte omsider på. Etter en stund var alle tre kommet ut på trygg grunn. Vi lo og tenkte på hvor episk dette hadde vært. Denne turen glemmer vi ikke med det første og på grunn av all spenningen, ønsker jeg å forevige minnene med en lang og detaljert rapport.

Nå gjenstod sjarmøretappen med lett klyving ned rennen og over de store kampesteinene lenger nede. Vi kom omsider ned til stien. Øyvinds imitasjonene av diverse karakterer var tilbake og jeg nøt å gå der å le med senkede skuldre mens vi stadig kom nærmere mat og hvile. Klokken 04.00 nådde vi bilen, som nå var den eneste som stod igjen på parkeringsplassen her. Vi takket hverandre for et episk eventyr mens vi fikk i oss noe mat, drikke og snacks. Jeg slo opp teltet ved siden av bilen like etterpå, og gjett om det var godt å snøre igjen soveposen nå.

Vi unnet oss å sove litt lenger enn vanlig, men rundt kl 11 ble jeg vekket av en stekende sol og masete turister utenfor teltet. Etter en god frokost var det på tide å vende blikket mot de høyere toppene i Alpene.

© Endre Myrdal Olsen

Kart