Falketind og Stølsnostinden med Lars-Petter (15.08.2019)
Written by Olepetter (Ole-Petter Andersen)
| Duration | 10h 03min |
|---|---|
| Distance | 20.1km |
| Vertical meters | 1,391m |
| GPS |
|
| Ascents | Austre Stølsnostinden (1,966m) | 15.08.2019 09:31 |
|---|---|---|
| Falketind (2,067m) | 15.08.2019 12:35 | |
| Midtre Stølsnostinden (2,001m) | 15.08.2019 14:04 | |
| Stølsnostinden (2,074m) | 15.08.2019 15:17 | |
| Visits of other PBEs | Austre Stølsnostinden - vestegga (1,950m) | 15.08.2019 09:31 |
| Koldedalsvatnet p-lomme (1,200m) | 15.08.2019 09:34 | |
| Klyving pionerruta (1,800m) | 15.08.2019 11:27 | |
| Klyving Falketind under toppen | 15.08.2019 12:31 | |
| Klyving Falketind | 15.08.2019 17:17 |
Denne turen ble bråbestemt kvelden i forveien, da værvarselet var så bra. Men vi orka ikke kjøre opp og campe, så det ble heller tidlig biltur neste dag hjemmefra. Vi dro vel i 7-tida, og ved avkjøringa til Tyinholmen, la jeg merke til en hvit bil bak meg, hvor sjåføren likna på Atomsilda (Jørn Håvard Ask). Jammen viste det seg å ha vært ham!
Anleggsveien inn Koldedalen bekreftet mine dårlige minner fra tidligere besøk på en prikk. I dag var det også en slags utmarsj, der folk hadde startnummer med en fransk-liknende tekst på; "defi de Trolls" eller noe. Vi skjønte ingenting - var det en slags "trollmarsj"? Men hvorfor på fransk???
Rundt 9.30 var vi klare for avmarsj med litt utstyr for brevandring i sekken og et 30 m statisk tau. Utstyret skulle aldri bli brukt... Jeg bør legge til at jeg hadde gått pionerruta for 9 år siden, en vakker høstdag, og visste hva vi gikk til.
Pionerruta til Falketind
Vi fulgte varding i ura opp mot nordvest, til et lite vann på rundt 1400 meter. Herfra tok vi vår egen rute opp til brekanten. Breen var avsmeltet, slik vi håpte, så vi gikk komfortabelt på blåisen uten behov for noe utstyr.
De siste 100 m før innsteget på pionerruta, lå det et snødekke, men det var faste og fine forhold, og jevn snøflate, så vi sluntret unna taubruk også her. Kanskje ikke helt bra? Det var litt kluss med å komme inn til bergveggen og de første 5 meterne på svaene her. Siden var det lettere, og varder viste snart vei. I ettertid så vi at det ville vært enklere og gått med stegjern og fulgt breen bratt opp til venstre et stykke, før vi lettere ville kommet inn på fjellet høyere opp.
Etter noe traversering nådde vi det typiske skrådraget som er så lett å identifisere på avstand, i alle fall i godt vær, slik vi hadde. Her ble det brattere klyving, og jeg, som sliter litt med svimmelhet nå og da etter borreliaen, syntes i grunn det var greit om det ikke ble verre. Jeg husket nemlig et brattere og mer utsatt parti mot slutten av ruta, men hadde også lest om at dette kan omgås. Så da jeg gjenkjente det mer loddrette partiet opp til laveste punkt på ryggen, søkte vi den andre varianten: Vi var rett ved et stort grått felt med sva, og merket oss de smale hylleformasjonene i underkant av dette, som traverserte 50 m mot sør. De var greie å gå i dag, tørre og fine, og deretter var det enkelt opp til ryggen. Dette var helt klart et lettere alternativ, men det ingen varder som viser ruta her.
Oppe på ryggen tok vi en matbit. 2t 20 min hadde vi brukt, og skjønte dermed at det kom til å bli tid for Stølsnostinden også i dag. Vi satte igjen sekkene, og gikk så etter lunsjen mot Falketind.
Opp mot Falketind lå det noe nysnø, men den bidro til å stabilisere løse steiner, så det var ikke bare til ulempe. Lars-Petter var meget fornøyd med å nå denne kremtoppen! Her er mitt videopanorama, som jeg pleier å ta fra topper når været er bra:
Midtre Stølsnostinden
Snaue 4 t hadde vi brukt til nå, akkurat det samme som min forrige tur til Falketind ad pionerruta. Den gang hadde vi så gått breen rett mot Stølsnostinden, men i dag fulgte vi heller ryggen og egga greit over Austre Stølsnostinden, hvor vi møtte en engelsktalende i rød jakke, som var glad for å treffe folk her oppe, og opp til Midtre Stølsnostinden; en av de laveste 2k-toppene i Norge. Lars var glad for å få med seg denne.
Videre ned mot skaret mot Stølsnostinden visste jeg det ventet litt utsatt klyving. Her var jeg sammen med noen unge gutter for mange, mange år siden, der yngstemann i taulaget begynte å gråte og nektet å gå videre, tross tausikring. Og det ER virkelig utsatt her, noe nedoverhellende sva på toppen av egga. Men fjellet var tørt og friksjonen god, så vi følte ikke behov for tau. Det virket mulig å omgå egga, men det betyr meget bratt klyving ned en tilsynelatende fuktig hammer, der fjellet også virket noe løst.
Stølsnostinden
Fra skaret kløv vi bratt opp et lite stykke mot Stølsnostinden. Varder viste vei. Så tok vi en god rast i sola, før vi satte igjen sekkene og fortsatte til topps. Det var ganske bratt klyving her og der, men uproblematisk.
Utsikten mot Hurrungane var fenomenal:
På toppen ble det et nytt videopanorama:
Vi returnerte til sekkene, og vurderte returvariantene. 1) Tilbake til pionerruta. 2) Ned breen mot nord. 3) Ned flanken mot sør, og ned til Morka-Koldedalen. Alternativ 2 så lettest ut, men vi regnet med at den snødekte breen var rik på sprekker, og vi var bare to i taulaget. Derfor gikk vi for 3, noe jeg i ettertid ikke tror ble den letteste veien likevel.
Lang retur i mye ur
Først tråklet vi oss ned bratte sva-skrenter overstrødd med grus. Det krever mye årvåkenhet, og jeg liker ikke helt å gå ned i slikt terreng. Deretter ble det et stykke med meget løs ur, før vi nådde blåbreen.
Det var ikke lenge vi fikk glede av denne, før det ble nye sva, men nå var vi på normalruta mot Falketind, så det gikk lettere nedover og snart langs elva i morenelandskap. Vi kom oss over på vestsiden av bre-elva, og var spente på den gule trekanten som ventet nedi bratthenget her. På tørt føre var det ganske greit, men utsatt. Jeg hadde ikke likt å gå ned her i regnvær.
Nede ved Andrevannet har jeg vært tidligere, og visste at det ikke var noen lettgått sti tilbake. Det er mye ur, men det er også imponerende omgivelser man går i, og dette siste var det jeg fokuserte på, nå som vi begynte å bli slitne.
Den "berykta" snøfonna ved vann 1291 var ikke lenger nødvendig å krysse, men nylig må det ha gått et ras med snø og stein og grus fra stor høyde der, for vi måtte krysse dette skredet like etter snøfonna. Etter hvert ble det enklere terreng og tydeligere sti tilbake til Koldedalsvannet. Jeg var ufokusert og litt uoppmerksom ved en av de siste bekkene jeg skulle over, og gikk overende. Trodde en stund jeg hadde skada et bein i hånda, men det ser ut til å gå bra nå, så jeg var heldig. Det bekrefter dog det kjente uttrykket om at de fleste ulykker skjer på hjemveien. Det var heller ikke det farligste stedet å ramle akkurat, tatt i betraktning av det terrenget vi hadde oppholdt oss i hele dagen.
Dette var i tid min lengste og klart mest krevende tur på fire-fem år, men en fantastisk flott en!
User comments
Vivaro
Written by Atomsilda 16.08.2019 07:43Da var det nok deg da... som jeg kjørte bak!!! Klokka var vel ca 0820 da jeg så en bil som du har tok av inn til Tyinholmen. Prøvde å ringe deg... for å høre om det var deg. Tenkte å overtale deg til å bli med meg istedet. :)
Sv: Vivaro
Written by Olepetter 16.08.2019 09:40Ja, da var det deg, da! Sa det til Lars-Petter, at sjåføren i den hvite bilen bak meg likna på deg!