Tafjordfjella (09.07.2019)

Advarsel:
Laaaang turrapport, med alt for mye tekst og for lite bilder.
Ment for egen mimring fra gyngestolen, og utløp for skrivekløe.

Når fruen plutselig blir bedt med på camping-tur av en kollega, og de til alt overmål også foreslår å ta med seg hver sine respektive barn, så sitter jeg der plutselig med noen feriedager til fri benyttelse helt alene. Sjokkert over den uventede situasjonen så må jeg forsøke å finne på noe fornuftig å bruke dagene til. Tur-året 2019 har hittil vert begredelig. ...eller året som helhet egentlig. Form og psyke er på bånn. Nå i disse ferie-tider er de fleste tur-kompisene mine bortreist eller opptatt med andre ting, men kjenner at jeg uansett bør prioritere å få litt tid helt for meg selv.

Hva med litt loffing i fjellheimen, uten noen spesielle ambisjoner? Jeg har aldri vert i Tafjordfjella før, og alltid tenkt at dit skulle man hatt seg en tur. Lave skuldre, gå på sitt eget skjema og ikke måtte forholde seg til andre. Lese bok, fiske litt...
God plan!

Det hadde vert kjekt med en A til B-tur fremfor å returnere til utgangspunktet. Med 4 dager til benyttelse så bør man kunne få tilbakelagt litt distanse, uten at det skal gå på bekostning av de nevnte lave skuldrene. Å gå fra Bjorli til Tafjord bør være grei skuring. Da kan jeg ta buss og tog, slik at jeg slipper å sette igjen noe bil. Jeg spør fruen pent om hun kan hente meg ved Zakariasdammen på Fredag ettermiddag, og det kan hun.

Tenker vel først storsekk, med telt og proviant for 4+ dager. Men ved nærmere ettertanke så kan kanskje dette være anledningen til å teste ut hytte-til-hytte prinsippet? Det virker fristende å kunne gå med lettere sekk, og kunne sove innendørs etter endt dag. Gløtter kjapt på kartet og ser at man går ruta på 3 greie dagsmarsjer med overnating på Pyttbua og Veltdalshytta. Har dog hørt mye fint om Vakkerstøylen, så jeg legger inn en "omvei" dit siden jeg har en dag ekstra til rådighet.

Tirsdag formiddag hopper jeg på bussen på Digerneset, rute 681 som går til Åndalsnes. Turen er relativt komfortabel, bortsett fra den masende automatiske stemmen i bussen som gir oss beskjed hver gang vi nærmer oss, og passerer, hvert et eneste lille busstopp som finnes langs ruta (og det er ganske så mange!). Fremme på Næs så hopper jeg på det korresponderende togsettet som står og venter på stasjonen. At Raumabanen er en av de flotteste togreisene i Norge er lett å forstå. Utrolig fint langsetter, over de mange flotte stein-bruene og gjennom tunneler, der toglinjen snor seg oppover dalen. Helt noe annet enn det samme dalføret i bil.

Jeg har lekt litt med tanken på å gå helt fra Bjorli, men når det sannsynligvis vil medføre endel trasking langs vei, så blir det raskt forkastet. Betaler fastprisen på 700,- for taxi opp til Tunga i Brøstdalen. Når man vet hvor interessant det er å traske langs vei, så er dette med all mulig sannsynlighet vel anvendte penger.

© Arnfred Iversen

Etter å ha gått 3 kilometer fra Tunga så begynner det å regne. Ser ingen grunn til at jeg skal bli våt unødvendig så jeg stopper for å ta på skalljakke. Umiddelbart ser jeg at fleece-jakka jeg hadde lagt under sekkelokket mangler, og må ha falt av underveis. Her er det bare å ta straffen og jogge ned igjen og hente den, hvor enn den nå måtte ligge. Det blir 5 km ekstra før jakka er forent med sin eier. God start på turen! Regnet har nå passert. Hadde det ikke vert for denne lille skuren hadde jeg ikke oppdaget at fleecen var borte før jeg var kommet helt inn til Vakkerstøylen, så det er bare å være takknemlig for hver en dråpe!

Vakkerstøylen lever opp til navnet sitt. Utrolig fin hytte og beliggenhet. Jeg mekker noe mat fra spiskammerset. Det er faktisk litt vanskelig å lage middag til kun en person med det utvalget som er på DNT-hyttene, da det somregel blir litt vél heftige porsjoner. En ting som er fint dog er Toro-posene med "Pasta di Parma" som kokes ut i vann og 3 skeier med Vikingmelk. Maten er ålreit nok, men utsikten ut vinduet, der sola står lavt over fjellene, gjør måltidet til en høydare. Jeg leser litt bok i peisestua, før jeg tar en halvtime ute ved bålpanna ved elva før leggetid. I god DNT-ånd så skal man ikke ødsle med fyringsved, men bålpanna var det heldigvis hyttevakta som hadde fyrt opp litt tidligere på kvelden.

© Arnfred Iversen

Det er blitt Onsdag, og etter å ha marinert meg i solkrem, typ. 50+, så er jeg klar for avgang i det flotte været. Den unge sønnen til hyttevakta er glad i å ro, og tilbyr meg skyss over Ulvådalsvatnet. Det er eventyrlig vakkert med et vann som er som en glassplate i damstilla. Jeg følger sti opp Tungegrova i retning Pyttbua, men på vel 1400 moh. dreier jeg vestover, da jeg vil oppom Høgtunga på veien.

© Arnfred Iversen

Rart hvordan mentaliteten plutselig er annerledes når man går og tusler for seg selv. Man legger merke til nye ting som man vanligvis haster forbi. Masse vakre blomster og planter å se langsetter, insekter, dyrespor osv. Marihøna trives tydeligvis i høyden, for dem er det mange av i ura opp mot toppen. Etter litt mat og lufting av våt ulltrøye så rusler jeg i retning Pyttbua. Når jeg skal "gå i land" fra ett av de mange snøfeltene så tråkker jeg gjennom til et hulrom i snøen. All vekt havner på en av vandrestavene og den kollapser. Den er FUBAR. Ikke annet å gjøre enn å la kadaveret få henge til pynt bake på sekken resten av turen.

Litt mer folk på Pyttbua. Jeg får meg dog et rom for meg selv. Ikke i nærheten så fin hytte som på Vakkerstøylen. Litt mer "forsamlingshus-preg", ingen peisestue og ingen steder å sette seg ned, annet enn på pinnestoler eller sittebenker ved spisebordene. Etter en ny runde med Pasta di Parma så tar jeg frem fiskestanga og stikker opp i Nørdre Botnvatnet for å prøve lykken. Jeg har vel egentlig ikke forhåpninger om noe bett så høyt oppe, da det fremdeles er smelting og kaldt i vannet. Får da heller ikke noe fisk, men det er alltid koselig å svinge stanga litt. Det er en aldeles nydelig kveld, og jeg blir sittende et par timer på en liten kolle bortenfor hytta og lese bok frem til sola går ned.

© Arnfred Iversen

© Arnfred Iversen

Det er Torsdag og tid for hesteskoen rundt Pyttegga, Høgstolen og Karitinden. Det er skyfri himmel og det tegner til å bli en ny glovarm dag. Sauser på meg litt solkrem og labber avgårde. Bruker snyltekoppen aktivt og drikker grådig i alle bekkene jeg går forbi. Her er det bare å hydrere for en lang dag i høyden. I siste kneika før Putteggenden og ryggen så fyller jeg vannflaska. Veien videre til Pyttegga gås stort sett i ur. I østflanken mot toppen ligger det dog mye snø enda. Her kunne man fått 350 høydemeter med perfekt slush på fast såle, hvis man hadde vert så ivrig at man hadde hatt med seg ski.

Utsikten fra toppen er storslått! Det er interessant å se de tydelige forskjellene i landskapet, og hvordan det endrer seg etterhvert som man snur seg rundt i panoramaet. Fra det runde duvende landskapet østover mot Dovrefjell før det gradvis blir mer alpint forbi Rondane og sør mot Jotunheimen, og helt til de litt lavere, men bratte og ville fjellene mot vest igjen.

© Arnfred Iversen

Rusler litt tilbake østover før jeg begynner traverseringen mot Søre Skaret. Hvis man går for direkte ned så er det fort gjort å gå seg bort i bratte hamre. Jeg merker også at ura sitter løst enkelte steder der det blir bratt. Ingen grunn til å ta sjanser når jeg går her alene. Topper ut på Høgstolen uten noe videre seremoni. Tar meg en seigmann før veien går videre østover den litt artige ryggen i retning Karitind. Første delen har stup mot nord og man ser ned på breen som ligger nedenfor med blåis og tydelige åpne sprekker. Vakkert terreng. Karitinden er en stilig topp. Fra Pyttbua har den en veldig spiss og alpin profil. Herfra ser den litt snillere ut, men den reiser seg fint mot toppen. Til forskjell fra Høgstolen så har toppen en stor og flott varde. Her blir jeg en god stund. Rigger meg til med liggeunderlaget og disker opp med knekkebrød og assortert pålegg jeg rasket med meg fra Pyttbua. Kjekt å sitte med kartet og kikkerten og gjøre seg kjent i områdene rundt.

© Arnfred Iversen

Veltdalshytta er målet for ettermiddagen. Nedstigningen fra Karitinden er en fryd for vonde knær, ettersom jeg kan småjogge på myke snøfelt store deler av etappen. Ved ankomst av hytta er jeg glovarm og solbrent. Selv om mye av dagen etterhvert ble lettere overskyet så har all ferdsel på reflekterende snø satt sine spor. Nå skinner det imidlertid opp igjen, og solen brenner på huden. Slenger fra meg sekken og tar turen ned til Veltdalsvatnet hvor jeg tar meg et lynhurtig bad. Rester av isflak flyter fremdeles rundt her enkelte steder, så vannet er noe så avsindig kaldt! Etter 28 sekunder så er jeg allerede i ferd med å miste følelsen i beina. Det er bare å få jobben gjort og komme seg på land igjen.

Har brukt endel kalorier i dag, så nå blir det ikke Pasta di Parma. Skyfler ned en hel hermetikkboks med "Erter, Flesk og Kjøtt". Et solid måltid! Hytta er ganske full så jeg blir henvist til sovesalen på loftet. Det er ingen problem, for den er bygget slik at der er skillevegger som danner små kroker og avlukker, så man føler at man har bra med privatliv likevel. Jeg har ørepropper i sekken just in case, men de blir det heldigvis ikke bruk for. Flott hytte med et koselig fellesareal med sofaer og lenestoler, hvor det er fint å sitte og lese. Jeg sitter imidlertid ute på liggeunderlaget mitt og leser helt til sola går ned.

Det er Fredag og siste dag. Siden jeg har et stykke å gå frem til jeg skal bli plukket opp ved Zakariasdammen kl.18:00 så tørner jeg ut relativt tidlig. Ettersom turbinene til Tafjord kraft er stengt for service i år så er det ikke er noe kraft-produksjon og dermed ingen vann som er tappet ned. Dette er jo utrolig kjekt for meg da jeg kan se vassdraget mer eller mindre i sin opprinnelige form.

© Arnfred Iversen

© Arnfred Iversen

Før jeg begynner for alvor ned Veltdalen så må jeg nesten en tur bortom Fieldfare-hytta for å kikke på den når jeg først er i området. Har lest og sett bilder tidligere men det gir et helt annet inntrykk og se den i virkeligheten. At disse karene bodde her nesten et helt år er en ganske rå prestasjon. Her står jeg på en av de varmeste sommerdagene med sol fra klar himmel, men inne i den trange hytta er det likevel rått og kaldt. Respekt!

Turen ned Veltdalen og til Reindalen er kanskje det som overrasker meg mest på hele reisen. Det er slående vakkert og landskapet endrer seg markant fra det golde høyfjellsterrenget med bare stein og skurte sva, til mer og mer frodige lier. Reindalen er en virkelig perle med spredt gammel-furu, fossende elver og små koselige tjern over alt. Selve stien ned er også en attraksjon i seg selv der den snor seg nedover i bratt terreng langs systemer av fjellhyller.

Ettersom fiskestanga har kommet frem, og første fisken allerede er på land så dropper jeg vaflene på Reindalseter. Tar heller å fisker litt i Langvatnet. Fisken er virkelig i bettet, og jeg har 3 stk. til på land innen kort tid, og minst like mange napp. Det er ikke allverden til størrelse, men knallfin steikefisk. I varmen så er det bare å strø på godt med salt og få den ned i sekken. Jeg går videre ned til det idylliske Sildevatnet, og blir fristet til å prøve fisket også her, selv om jeg begynner å få dårlig tid til å rekke avtalen min kl.18:00. Det er nok med ett kast og så er det fisk på kroken. Hit skal jeg tilbake flere ganger! Ser flere idelle telplasser.
Ettersom kraftselskapene har krav om kultivering av fiskebestand som en del av konsesjonsplikten i vassdragene de regulerer, så virker det som det er bra med fisk å få.

© Arnfred Iversen

© Arnfred Iversen

Nå har jeg for alvor dårlig tid og haster avgårde. Den flotte Reindalsfossen passeres og jeg kommer ned til bredden av Zakariasvatnet. Grunnet nevnte stopp i kraftproduksjonen så går demningen i overløp og vannet er dermed på sitt aller høyeste, noe som medfører at stien bokstavlig talt ligger i vannkanten mange steder. Noe som også er spesielt er at trærne også står i vannkanten, henger ut over vannet og danner skygge. Lav sol inn fra vest lyser opp det grønne vannet og med polaroid-brillene på så kan man tydelig se ørreten stå under trærne i hopetall, hele veien langs vannet. Tidvis ganske så store kubber av noen fisker! Fantastisk opplevelse! Det som ikke er så fantastisk er at jeg ikke får anledning til å prøve å få dem på kroken, ettersom jeg nå ligger 20 min. etter avtalen min med fruen om pick-up på parkeringen. Vil nødig la henne vente og bli bekymret, ettersom jeg ikke har telefondekning og dermed ikke kan gi lyd om at jeg evt. blir sen. Heldigvis så har fruen kjørt feil på veien, og selv blitt 20 min. forsinket, og vi ankommer parkeringen samtidig.

© Arnfred Iversen

Vi tar et stopp ved selve demningen for å ta en titt. Det er virkelig et spektakulært skue nå når den går i overløp og vannet fosser over og ned i juvet. Helt rått. Det blir sikkert mange år til neste gang dette er mulig å overvære. Et flott punktum på en flott tur!

Film fra turen kan sees på Vimeo:
https://vimeo.com/348057071

© Arnfred Iversen