Store Rauddalseggje (26.07.2019)

Dårlig natt under fleecepledd - glømte sovepose - i Leirdalen/telt. Men uansett, i dag skulle jeg gjøre unna de gjenværende, til dels kremtoppene, i Midt-Jotunheimen.

Fra Skardalstjennet, fra bånn av - og etter hvert på kanten av breen mot vest var ikke noe opplagt - og nok heller ikke noe godt valg. Øks, ja, men stegjern hadde definitivt vært gunstig, da breresten nå var veldig sommersliten og blå.

På et punkt gadd jeg ikke å traversere mer i brekanten for å holde meg på snø og unngå sprekker og utglidning, så jeg buldra rett opp og etter hvert til eggen. Det var ganske uproblematisk og artig, i fint fjell. Uansett brukte jeg mye tid på en dårlig mellomvariant lenger ned, og det finnes bedre ankomster fra Skardalen rett opp på brerestens vestre rand, samt øst for den, rett opp til skaret.

Ryggen byr på luksus i form av vatn i lendet, og på toppen er følelsen av kremtopp - Midt-Jotunheimen total.

Over på den midre toppen, som også er nytt bekjentskap. Klyving, for det meste veldefinert og kontrollert luftig.

På disse toppene, med bratte urer og brerester i nordflankene, er det avgjørende å treffe godt med nedstigningene. Øverst under toppen er det svært laust, og småstein dominerer. Lenger ned er det sva og større blokker, og når det er snø i brekanten kan en spare tid. Imidlertid går en tverrsprekk midt på breen helt ut til kanten, så her må en uansett følge med.

Nede i Skardalen kommer en seg etter hvert ut av endemorenelendet og kan sette litt fart til østenden av vatnet. Nå venter en overgangsskråning mot østryggen på Skardalseggje, hvor jeg nok kaster bort litt tid på å gå over et høydepunkt i stedet for rundt mot høyre. På 1600 meter starter den egentlige ryggen, og her er det omtrent 20 høydemeter klyving, før en går over til å smyge mosesva. I perioder befinner en seg på nordøstsida av ryggen, andre ganger på kammen. Dette er ei fin og morsom rute på en særdeles anbefalingsverdig topp, og vel oppe innser jeg at dette er den siste kremtoppen jeg hadde igjen i Midt-Jotunheimen.

Skardalstind var jeg på i fjor med Åshild, og jeg er usikker på sikkerhetsmarginen ved å buldre ned vestryggen. I stedet gjør jeg en unødvendig manøver over randa av øverste brerest, hvor det kun er et forrædersk, tynt snølag. Jeg jumper ura ned til mer sammenhengende bre, krysser denne og tar meg over til det jeg antar er linja som blir gått i nordflanken. Men jeg ser ikke spor, så dette veivalget er nok også for klønete.

Nede frister Jotunheimens kanskje fineste, bortgjømte sandstrand, men jeg setter det eine beinet foran det andre 12-13000 ganger til og ramler inn nord for parkeringsplassen til en "Isklar" som er prega av at kjøleboksen har blitt varmeboks i stedet. Ned til basen, og her blir det bare skinkepålegg og smågulrøtter, da jeg ikke orker å fyre opp kokeapparatet.

Summarisk - dedikert og sporlaust terreng, kun observert ei gruppe på vei mot Midte Rauddalseggje i toppskiktet hele dagen, ei uke hvor det har vært kaos langs veiene og sikkert også på mer åpenbare turistfelletopper. Utsikten fra toppene midt i Heimen har spesielle kvaliteter, så jeg føler meg sikker på at jeg skal tilbake.