Høyest på Senja og i Berg kommune (28.07.2019)  

Etter overnatting på Tømmerneset leirsted, hvor vi forøvrig var de eneste gjestene kjørte vi, igjen i strålende sommervær, via Finnsnes over på Senja og til Mefjordbotn. Mens vi nærmet oss Mefjordbotn hadde landskapet gradvis endret karakter, fra det litt kjedelige bølgete landskapet på østre Senja til kvasse og bratte tinder. Vi lurte på hvilken av disse som var Sørøst for Breidtinden, og jo; det viste seg å være den mest truende og respektinngytende av samtlige aktuelle kandidater... Bente hadde bestemt seg for strandliv i dag, og satte meg av på Svarthola P-plass, hvor det allerede stod mange biler parkert. I delvis storsteinet ur bar det oppover til det flatet ut nord for Svartholsvatnet og videre på bra, i all hovedsak lettgått, jordsti i slyng oppover på nordøstsiden og etterhvert høyt over øst/nordøstbredden av vannet, lenger fremme litt ned hvor stien passerte det nordlige utløpet av det vesle Breidtindvatnet

Litt lenger fremme begynte stien å stige skrått og bratt oppover vest/sørvestflanken av Breiddtinden/SØ for Breidtinden. På en stein et lite stykke oppe i flanken inntok jeg solid nistemat før klyvingen som var nært forestående. Jeg traff flere på vei ned; noen sa det var meget luftig og flere steder eksponert, og ingen skam å snu, andre sa at; jo det var luftig, men Hamperokken var verre.. Så da hørtes det jo overkommelig ut..
Det ble gradvis brattere etterhvert som jeg nærmet meg klyveeggen mot toppen, og særlig siste partiet opp på eggen var temmelig bratt, men opplevdes ikke veldig luftig eller utsatt. Vel oppe i det lille hakket på eggen gjorde jeg som flere andre og satte sekken fra meg og begynte klyvingen oppover eggen som løp i nordøstlig retning mot toppkronen. Jeg følte meg noe "rusten" i starten; dette var første skikkelig luftige fjellturen med lengre klyving etter hjerteoperasjonen sist september, men oppover bar det.. Et par partier opplevdes noe eksponert; mulig jeg valgte litt feil rute et par steder, men etter nesten 200 høydemeters klyving var jeg oppe på toppen og kunne gå ut på den nokså luftige topphammeren og skrive meg inn i turboka som lå inne i varden. Ringte til Bente som jeg innbilte meg lå 1000 meter nedenfor, men hun så meg ikke vinke fra toppknausen..
Og utsikten, den var nesten ubeskrivelig! I nordlig og vestlig retning ville spisse tinder, og i øst et mørkt stup som vi hadde sett fra veien mot Mefjordbotn.
Langt i øst mente jeg bestemt å kunne se Hamperokken; noe en mer lokalkjent først bestred, men som han senere korrigerte seg selv på; han hadde aldri hatt slik sikt på Breidtinden tidligere og var enig; det VAR Hamperokkens klassiske profil vi kunne se langt borte i nordøstlig retning! Gårsdagens turmål Leirtinden var også grei å peke ut, noe nærmere som denne var.
Satt en god stund på toppen i det fine været og begynte så nedstigningen; først litt nølende og forsiktig, men ble snart "akklimatisert", og fant aldri igjen de par punktene jeg syntes hadde vært utsatte på vei opp, og var oppreist mange steder hvor jeg hadde hatt et lavt tyngdepunkt på vei opp. Herlig å kjenne at man tilpasser seg og at kroppen fungerer!
Etter at de bratte partiene var unnagjort nokså lettgått på tørr, hovedsakelig jordsti og var nede ved bilen i god tid før avtalt tid, etter en fantastisk tur til et heftig fjell som samtidig er høyeste punkt på Norges nest største øy, i det beste turvær som tenkes kan.