Knutshø med Lars-Petter, masse folk og forbannet drikke (23.07.2019)

Etter en våt overnatting på Flya sammen med hundrevis av mygg og bare litt færre turister og bobiler, sto Knutshøe for tur, nå som været lettet. Vi hadde ikke stresset på morgenen, og dermed var parkeringsplassen i Vargbakken blitt smekkfull, samt veiskulderene - eller fraværet av disse - i begge retninger. Folk skviste seg utenfor de hvite linjene så godt de kunne, og klappet igjen sidespeilene. Men Vivaroen min er ganske bred...

Med elsykkel bak på bilen, var derfor beslutningen lett å ta: Jeg slapp av sønnen og kjørte et par kilometer mot Gjendesheim, der det var LITT ledig plass. Raska med meg noen vannflasker og pakka sekken rekordraskt, mens Lars-Petter ringte og sa at det var oppstått en ledig plass på parkeringa! Mens jeg vurderte om jeg turte ta sjansen på å bli sperret inne der oppe - Vivaroen er ganske stor og litt vond å rygge om det blir trangt - og mens jeg pakket sekken ferdig og gjorde klar elsykkelen - kom det likevel en bil og okkuperte plassen Lars-Petter hadde sett på. Stønn.

Derfor syklet jeg opp, og vi kom endelig i gang sammen med ganske mange andre. Svært mange andre! Det var flere i kø ved første klyvepunkt, og jeg spurte om det var frekt om vi klatret forbi på utsiden. Svaret var litt ullent: "Det er nok litt lenger oppi her det korker seg." Det så vi da! En godt voksen dame krafset vilt etter tak for hendene, mens hun lå klistret inn til fjellet uten å kunne se noe som helst. Situasjonen var så altfor lettleselig for meg, og jeg skjønte at dette kunne ta tid. Derfor kløv vi resolutt forbi køen og klatret forbi kvinnen på utsiden.

Vel oppe i sola på ryggen, passerte vi en yngre utenlandsk dame som lå og hyperventilerte. Turfølget hennes snakket beroligende til henne, så vi skjønte det neppe var noe alvorlig sykdom eller skade, men heller kanskje høydeskrekk?

Vi tok en drikkepause, og jeg tømte hele den ene flaska, vel vitende om at jeg hadde en til i sekken, og kunne "ødsle" litt. Forrige gang på Knutshøe hadde jeg nemlig mista vannflaska mi, og det hadde blitt tørt i strupen på returen. Denne gangen kunne jeg kose meg...trodde jeg.

Toppen ble nådd i god stil, og jammen fikk vi utsikten helt alene i et par minutter! Jeg tok fram den andre vannflaska, og skulle til å sette tuten mot truten, da jeg frøs til. Hva er det med meg, Knutshøe og vann? Er det en forbannelse over det? Jeg våger nesten ikke skrive det her på peakbook, men måtte fortelle Lars-Petter det med en gang: Flaska mi hadde en stripe med tydelig teip på seg, og det var fordi jeg ikke skal risikere å gripe feil flaske bak i bilen på belgmørke natta, og tisse i vannflaskene. Teip betyr TISSEFLASKE! Jeg hadde fylt vann i tisseflaska i alt stresset, og tatt med meg denne til topps.

Lars-Petter fikk seg en god latter, åpnet smilende en boks cola ved varden - og ble straffet umiddelbart: Boksen gled ut av hendene hans, og mye rant ut. Det var min tur til å le, men nå lurer vi på hva det er med denne toppen og medbragt drikke...

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen