Riksgrensepoesi i midnattssol (08.07.2019)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Nordre Saulo (1,768m) | 08.07.2019 |
|---|---|---|
| Nuorttasavllo nordre (1,756m) | 08.07.2019 |
Årets nordnorske høydepunkt for meg ble høyeste fjellet langs riksgrensa. Jeg hadde lenge på forhånd sett meg ut vakre jekselkloss-formete Nuorttasavllo som et ideelt mål for kriteriene (kriteriet?) ensom majestet.
Reisen nordover ble utsatt i det lengste på grunn av værvarselet. Men etter litt gode gamle skauen og Valdrestoppnatt og "Drugsheimen" var jeg endelig klar for fjellet jeg hadde sånn i tankene de siste dager og uker.
Dette området har jeg tenkt mye på, og jeg drar med én gang fram klisjeen om at hit skal jeg tilbake! Med fiskestang og telt og ellers god gammel topp-feber. Da skal områdene på begge sider av riksgrensa utforskes. Jeg føler at mye av sjela mi hører hjemme her og har godt av den næring en lang vandringstur i disse øde områder kan gi...
Nuorttasavllo ser nesten uinntakelig ut fra norsk side. Ennå kjenner jeg ikke dens svenske profil. Et umåtelig vakkert fjell er det iallfall utvilsomt! Og for anledningen med et lag nysnø øverst.
Jeg somlet litt med overlegg i det kuperte terrenget for å gi skyene tid til å fordufte før selve bestigninga. Så det ble tid til å få med seg at Junkerdal nasjonalpark har en rik og fargerik flora.
Jeg hadde lest turartikkelen til Otto og Inger Lise og forstått at det var viktig å finne ei kløft i fjellet, som også skulle "angripes" fra nord-nordvest. Dette stemte som hånd i hanske. I grunn overraskende enkelt å komme seg opp det som på avstand ser ut som en uinntakelig borg.
Verre var det å komme seg opp på sekundærtoppen på 1756 moh. Nysnølaget var i smeltemodus og gjorde turen opp veldig glatt. Men jeg ville ha med begge toppene. Tross manglende primærfaktorfokus er jeg jo likevel når alt kommer til alt en peakbooker...
Hovedtoppen var mye enklere. Og på selve topp-platået var det ganske så toppovernattingsvennlig. Utsikten mot Sulisfjella vekket minner om fjorårets Beerenbergfølelse på Vardetoppen - Stortoppen. Suliskongen gjorde mye av seg, og Svenska Stortoppen jeg har fablet litt om dannet avslutninga av dette massivet. Mange sjøer og ødemarker på svensk side, fikk visst ingen virkelig bra bilder av det, men jeg stirret mye i østlig retning. Sarek lå der i det fjerne som svenskenes Jotunheim og lokket på en i den sammenheng 7 år gammel beundrer...
Midnattssola ble litt hemmet av et slør med skyer, men det var ikke grunn til å klage for mye. Heller ikke på skyene som kom og gikk den påfølgende morgenen. Jeg sov ganske bra og somlet til godværet igjen fikk fotfeste utover formiddagen før jeg begynte på turen nedover. Av en eller annen grunn fant jeg en lettere rute ned, uten noen som helst kløft. Jeg har ikke tall på alle ganger jeg vel nede igjen snudde meg for å stirre på dette riksgrensefjellet som for meg hadde blitt til en riksgrensepoesi i midnattssol.
At turen tilbake til Balvannsveien inneholdt et frivillig og høyst nødvendig iskaldt bad i et lite vann gjorde opplevelsen bare enda mer minneverdig.
Jeg er glad jeg har hatt en flott tur i disse vakre og mystiske trakter!
User comments