Nørdre Semelholstinden m/Helgesen (16.07.2019)

Aldeles nydelig sommervær da Linn Therese, Julie, Morten og jeg ankom Leirvassbu denne tirsdag morgenen. Tydeligvis mange flere som ville til fjells i dette været, for parkeringsplassen ved Leirvassbu var fylt til randen, og vel så det. Bilene sto parkert langsetter veien litt før vi kom til parkeringen også. Tilstander jeg aldri så da vi raidet over 2000-meters toppene på 90-tallet og tidlig 2000-tallet.

Jeg fikk booket et rom med 4 senger før vi skulle gå. Dette var det siste rommet de hadde igjen, så flaks med den. Natten før hadde det vært helt fullt.

Planen idag var å gå hele Semelholstindtraversen. Så da pakket vi med tau og annet sikringsutstyr. Dagen ville bli lang, og sekkene ble derfor rimelig fullstappet med alt dette ekstra utstyret.

Allerede fra start kjente Julie at blåmerket bak på ankelen klemte akkurat på øvre del av fjellskoen. Slaget hun fikk på akillesen noen dager tidligere hadde gitt hevelse, men gjorde ikke så vondt da hun gikk med joggesko. Så det var litt glemt inntil nå. Etter litt justering føltes det bedre, så vi la i vei østover og inn i Kyrkjeglupen.

Denne etappen fra Leirvassbu og til Kyrkjeglupen var jeg igrunn ganske lei etter alle turene her opp gjennom årene. Men i det flotte været og med trivelig turfølge og godt humør, gikk det lystig og lett østover. Dette var Jotunheimen på sitt beste.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter Kyrkjeglupen måtte vi litt ned før dagens tyngste motbakke ventet. Jeg gruet litt for nordsiden på Nørdre Semelholstinden (2004). Hadde lest litt forskjellige erfaringer fra denne steinura, men tråden i erfaringene var at det beste er å runde langt nok mot øst slik at man følger ryggen oppover. Vel, ivrige som vi var tok vi oppover noe for tidlig. Det resulterte i en oppstigning med mye løsmasser og flere små, bratte skrenter som vi måtte omgå. Men med forsiktighet kom vi til slutt ut på selve ryggen og kunne følge denne videre oppover. Nå åpnet også utsikten seg mot selve Semelholstinden (2147) og de luftige partiene på eggen før denne toppen, hvor tau og sikringsmidler skulle benyttes.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da ryggen flatet ut mot toppunktet på Nørdre Semelholstinden (2004), begynte Julies ankel å bli temmelig vond. Nedover var aller verst, så der måtte hun ta det veldig rolig. Vi hadde med joggesko som reserve, men hele foten begynte å bli vond. Det tunge valget måtte tas... Julie og jeg måtte snu her på turens første topp. Det gjenstod mer av turen enn hva vi hadde tilbakelagt, og det ville ikke ha blitt noen god opplevelse å fortsette. Vi fikk heller bruke den tiden vi trengte på returen, så var vi kanskje tilbake på Leirvassbu omtrent samtidig med Linn Therese og Morten. Det var trist å måtte avbryte her, siden dette var noe vi hadde sett sånn frem til. Trøsten ble at vi skulle jo få mer tid sammen på Leirvassbu når vi møttes igjen der.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter å ha ønsket Linn Therese og Morten en riktig god tur videre, ruslet Julie og jeg rolig tilbake på ryggen vi hadde kommet fra. Nå fulgte vi Mortens råd om å fortsette på ryggen lengre ned mot nordøst før vi svingte ned mot Visdalen. Det var en mye bedre rute enn hva oppstigningen hadde vært. Noe løsmasser her også mellom 1600 og 1700 meters høyde, men mindre bratt og ikke så rasutsatt. Litt lengre ned kunne vi dessuten følge en lang snøfonn som ga en behagelig avveksling fra steinrøysa.

© Nils Haugene

Aldri så gærent at det ikke er godt for noe... Selv om vi aller helst hadde ønsket å gå den planlagte turen med Linn Therese og Morten, ble det allikevel en svært trivelig og fin retur på Julie og meg. Vi tok det meget rolig og pent nedover med mange pauser mens vi pratet om alt mulig. Sjelden vi har så god tid sammen i hverdagen, så dette var kvalitetstid som jeg virkelig satte pris på.

Nede i Visdalen ble underlaget mer behagelig å gå på, og Julies fot hadde det litt bedre. Vi kom inn på stien fra Spiterstulen, og vandret den noe drøye turen gjennom Kyrkjeglupen igjen med sola midt imot.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da vi endelig ankom Leirvassbu, var det ingen Linn Therese eller Morten å se. Vi la oss ned og slappet av en stund, og satte oss på trappa ved inngangspartiet i sola. Etter tre kvarter kom to kjente skikkelser vandrende på grusveien sør for Leirvassbu.

Vi rakk en liten stund sammen i kveldssola utenfor Leirvassbu med hamburgere og annet godt før det var leggetid. Morten og Linn Therese skulle gå en enda lengre tur neste dag, mens Julie og jeg skulle kjøre den lange veien tilbake til Lier.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Synd vi ikke fikk mer tid sammen denne gangen, men det var ihvertfall meget hyggelig og flott det vi fikk oppleve. Julie og jeg takker så mye for invitasjonen og initiativet til denne turen, Linn Therese og Morten!

Flere bilder på Linn Therese sin side: Jotuntur med Julie