Folarskardnuten - høyest i Buskerud og på Hallingskarvet (10.07.2019)

Et av årets store turmål var toppen av Hallingskarvet. For nå var på tide å komme til topps i fylket jeg har bodd i de siste 13-14 årene. Været så meget lovende ut, og turfølget var i boks.

Hans Petter plukket opp meg i Lier kl 06:30 på morgenen. Sammen kjørte vi oppover Hallingdal til Gol, hvor vi møtte Johan Kristian. Han skulle egentlig kjøre fra Oslo til Atna i Hedmark, men tok mer enn gjerne denne "lille" omveien for å bli med på Hallingskarvet. Johan Kristian satte igjen sin bil på Gol, og derfra rullet vi samlet siste etappe opp til parkeringsplassen ved Nordre Stølen, litt før Raggsteindalen Høyfjellsstue.

© Nils Haugene

Lettskyet og ganske varmt vær da vi gjorde oss klare på parkeringen. Her ble det lett antrekk fra start, med en skikkelig dose solkrem. Vi ruslet noen meter på grusveien bort til der stien mot Haugastøl tok av. Så i rolig tempo på god sti opp gjennom bjørkeskogen. Ikke et vindpust her i skogen, men litt høyere oppe på snaufjellet var det av og til en liten, avkjølende bris. Egentlig helt perfekt. For en dag dette kom til å bli!

© Nils Haugene

Det var utrolig nydelig å vandre på stien på flatene og så langs de to Folarskardtjørnan (1431 & 1465) mens det massive Hallingskarvet sakte men sikkert kom nærmere. På et vått og litt myrete område sørvest for vann 1431 gikk en stor flokk med hester og beitet. Et flott syn her inne i fjellheimen.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

For å komme opp i Folarskardet måtte vi gå opp en av dagens bratteste kneiker. Her slynget stien seg i svinger oppover mens vi senket tempoet betraktelig. Vel, for to av oss ble tempoet dempet opp mot Lordehytta. Hans Petter, som trener motbakkeløp, ville gjerne ta en liten økt opp her. Johan Kristian og jeg ønsket han god tur, og så møttes vi for en litt lengre rast noen meter unna Lordehytta.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Mens vi satt og nøt litt mat og drikke ved Lordehytta, kom et par gående. De hadde forsøkt seg på den merkede ruta opp mot Folarskardnuten (1933), men hadde gitt opp grunnet bratt snø og rennende vann på skrånende svabergfjell. Var det såpass vanskelig ja...? Jeg visste at ruta opp kunne by på problemer ved vanskelige snøforhold, og nevnte for mitt turfølge at det finnes flere veier opp. Vi måtte ikke følge den merkede veien, men litt mer spent ble jeg selvfølgelig.

Før vi skulle gå løs på Folarskardnuten, ville jeg gjerne ta "liten" avstikker motsatt vei, til 1905-toppen Sørvest for Storeskuta. På kartet så det slakt og fint ut til denne toppen. Totalt ville den gi oss 6 ekstra kilometer, noe som ikke virket altfor avskrekkende på oss. Vi hadde hele dagen vi...

Men det var drøyt, langt drøyere enn forventet. Her var det bare stein, og stedvis ganske storvokst ur som krevde litt balanseferdigheter. Et terreng vi ikke var så altfor godt vant med nå. Så det tok langt mer tid enn vi regnet med. Jeg forstår godt at mange velger å gå Hallingskarvet på ski.

© Nils Haugene

Vi stavret over punkt 1868, og så videre den drøye kilometeren bort til Sørvest for Storeskuta (1905). Selv om dette var temmelig kjedelige topper, ble det nesten litt jubel på denne toppen. Endelig fremme! Her unnet vi oss en litt lengre pause før vi måtte stålsette oss på de 3 kilometerne tilbake til Folarskardet.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Da vi endelig var tilbake i Folarskardet, satte vi oss til ved sørenden av vannet der og tok en lengre rast. Vi var igjen sultne, og trengte mer energi. Her ved sørenden av vann 1603 fikk vi god sikt oppover den merkede ruta til Folarskardnuten (1933). Mens vi satt her og spiste, så vi to karer som var oppe ved snøfonna hvor det andre paret vi pratet med tidligere, hadde snudd. Disse to karene sonderte, prøvde seg på fonna, ga opp denne, og så ut til å sjekke ut andre muligheter der oppe. Etter en liten stund tuslet også disse ned igjen. De kom bort til oss og slo av en prat. Uten isøks eller staver tok de ikke sjansen på å gå opp snøfonna. Det fristet lite med en utglidning, fortalte de. Disse karene hadde gått helt fra Haugastøl, så litt skuffet virket de over å måtte gå hjemover uten å nå toppen. Jeg fortalte om alternative ruter opp, uten at de tok seg tid til å sjekke ut disse.

Jeg sa til Hans Petter og Johan Kristian at vi like så godt kunne sjekke ut andre veier opp mot Folarskardnuten (1933) med en gang. Så da gikk vi først opp ca 30 høydemeter til en loddrett skrent. Normalruta går opp til høyre for denne skrenten hvor det er mindre bratt. Vi gikk nå bortover til venstre (mot sør), innunder denne skrenten. Etter 40-50 meter sørover dukket det opp et drag med litt skrånende, brede hyller. Dette draget skrådde opp mot høyre. Et lite opptak nederst med skikkelig godt bøttetak for henda, og så var vi på vei oppover disse hyllene. Lite problemer videre oppover, men godt med god friksjon enkelte plasser. Dette viste seg å være en fin vei opp når normalruta hadde vanskelige forhold.

© Nils Haugene

Vi støtte etter hvert på enkelte varder, og fra 1700 meters høyde var det bare å velge og vrake på hvor man ville gå. Nå var det ikke bratt lenger, og fjellet var fast og fint. Oppunder 1900 meter ligger det en stor snøfonn/bre. Etter at den var krysset, dukket snart den svære toppvarden opp. Endelig på toppen av Buskerud!

Sola var dessverre fraværende nå, så litt kjølig her på Folarskardnuten (1933). Men været forøvrig var jo helt topp, og utsikten like så. Man ser veldig langt fra denne toppen. Blant annet var Gaustatoppen (1883) godt synlig langt, langt i sørøst. Og topper i Hurrungane og Jotunheimen for øvrig var lett å se.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Etter en god stund på Hallingskarvets høyeste punkt, ble vi til slutt nødt til å tenke på tilbaketuren. Men før vi startet på returen stakk vi bortom nordøsttoppen, som kun er noen få meter lavere. Stor toppvarde her også.

© Nils Haugene

Men nå ventet den lange vandringen tilbake til bilen. Som retur ville vi følge den andre ruta som ofte benyttes når Folarskardnuten bestiges fra nord. Den går oppover Raggsteindalen og opp dalen øst for Raggsteinnuten (1586), og opp vestsiden av Veslebotn. Denne ruta skulle ikke være så godt merket, men det fantes visstnok noen varder og eldgamle T-er.

Fra Nordøstre Folarskardnuten (1930) vandret vi først i ura et stykke til vi nådde en lang snøfonn som gikk slakt nedover mot nordvest. Fonna var en kjærkommen avkobling fra all steinen. I fonnas nedre del svingte vi mer mot vest og vandret gjennom et merkelig steinlandskap som besto av mye små flak av skiferstein.

© Nils Haugene

Litt lengre nede svingte vi rundt høyde 1731. Her dukket det opp en ganske tydelig sti som var vardet. Enkelte gamle, røde T-er kunne skimtes på noen steiner også. Men nord for høyde 1731 mistet vi både sti, varding og T-er, og rotet litt med ruta. Nede på 1500 meters høyde hvor det flatet ut, dukket stien opp igjen. Så krysset vi en noe bratt snøfonn, og deretter ventet et grønt og svært behagelig underlag av gress ned i Veslebotn.

© Nils Haugene

Siste etappe kunne vi følge sti nedover i Raggsteindalen. Sola hadde nå gått ned, og det skumret sakte men sikkert. Månen erstattet nå solas plass på himmelen. Enkelte plasser nede i dalen var det veldig vått. Et sted måtte vi gå på utlagte steiner, men flere av disse sto også under vann. Men om noen ble våte på beina nå spilte jo det mindre rolle. Vi var straks tilbake ved bilen igjen uansett. Og bilen nådde vi da det manglet 2 minutter på at det var 12 timer siden vi forlot den.

© Nils Haugene