Svellnosbrean rundt (10.07.2019)  

Svellnosbrean rundt, en drømmetur

Klassikeren Svellnosbrean rundt er en ryggtravers blant flere av Norges stortopper som lenge har vært en drøm for meg å fullføre helt siden mitt første syn på denne breen fra Norges tak. En komplett rundtur med brevandring, luftige egger, klatring i fint fast fjell og flere rappeller gjennom hele ruta. Etter litt prat med føringskompis Gaute, ble vi enige om å gi denne klassikeren et forsøk ved neste fridag om været var akseptabelt. Etter et par uker med iskald vind, snøvær og generelt mindre gode forhold begynte et høytrykk å stabilisere seg. Førstkommende Onsdag hadde begge fri og drømmeturen skulle forsøkes. Med på laget kom Erlend, også en føringskompis med en kort ferie i Jotunheimen fra drømmetilværelsen på Svalbard. Det eneste som gjensto nå var bare å pakke sekken og kaste seg i posen for litt søvn.

© Henrik Foss

Juvasshytta til Svellnosbrean
Vekkeklokka skrek 03.30 etter en natt med lite søvn og mye rulling rundt i soveposen. Natta hadde vært varm nede ved Raubergsstulen og myggen som hadde tatt turen inn i bilen på kvelden før var mett og god etter et festmåltid av de sjeldne. Erlend stilte med kaffe i bobilen og frokosten ble kastet inn. 04.30 ankom vi Juvasshytta og værgudene stilte med helt fantastisk vær. Sola snek seg opp og siktet var upåklagelig. Gaute var allerede klar og utstyr ble fordelt.
Første etappe inn til Styggebrean gikk "styggfort" og det samme videre over breen. Snødekke på breen var hardt og lite energikrevende. Ruta vi hadde sett oss ut på forhånd gikk mellom Svellnose og Keilhaugs topp, for så svinge rundt Svellnose mot Svellnosbrean. Gaute og Erlend gikk oppom Svellnose for denne 20pfen manglet på lista. Jeg fortsatte derimot rundt Svellnose via et knallhardt snøfelt, stegjern og isøks var kjærkomment. Her oppsto turens første tidstyv. Istedet for å følge snøfeltet ned til ca 1900m fortsatte jeg heller å krysse steinura på baksiden av Svellnose for å tjene noen høydemeter. Denne ura var derimot helt forferdelig! Sleipt etter nattens rimlag, mosegrodde steiner og alt var løst, både små og store blokker. Holdt på å klemme foten et par ganger her. Nede på breen var det også en gigantisk vindgryte som sperret veien, noe som gjorde at veien måtte tas tilbake mot der snøfeltet slutta. God omvei dette her og irritasjonen sto høyt i topplokket et øyeblikk. Gaute og Erlend hadde derimot vett nok til å følge denne snøen ned og møte meg ved brekanten der. Det ble derfor en rask pause her nede på breen før vi bandt oss inn i tauet på ny. Nå skulle endelig Svelnosbreen krysses, herlig! Tverråtindene på andre siden sto bare og ventet på vår ankomst!

Tverråtindene og Svellnosbreahesten
Over Svellnosbrean gikk det fort. Sola begynte å ta tak og underlaget ble derfor mykere desto lengre ut på breen vi kom. Flott lys over Hellstugutindene og Memurutinder mens ruta videre rundt Svellnosbrean speilet seg i morgenlyset. Erlend dro på gassen og fikk oss raskt over breen mot snøfonna som leder opp til ryggen mot Tverråtindene. Valgte en direkte variant opp her som var tidvis brattere enn den mer normale ruta lengre ut mot venstre. Undertegnede fulgte på bakerst i taulaget og knipset bilder av gutta som jobba bra med å tråkke spor i den våte snøen. Noe is under snøen så stegjernene var på. Oppe på ryggen førte et blokkehav veien videre mot Midtre Tverråtinden. Rå østvegg på denne. Radig opp til Midtre selv om blokkene var lite samarbeidsvillige mot beina. Videre på ryggen mot Store ventet en rappell på ca 15 meter. Morsom rappell, men veggen opp så enda morsommere ut. Muligheter for omgåelse og alternativt kortere rappell ved å ta seg ned i sørflanken.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Opp mot Store Tverråtinden fortsatte blokklandskapet å briljere, men med noe fastere og klyveaktig fjell. Gaute som lokalfolk flest bare spratt opp ura her, mens Erlend, i helstive sko for anledningen, og jeg tok det mer med ro. Oppe på toppen var utsikten vanvittig, spesielt mot Store Bukkholstinden, Bukkehøes vanvittige vest-vegg, og Skardstinden, samt tinder så langt øye kunne se. Sola begynte også å kjennes godt på kroppen, og noen skyer var sårt velkomne.
Eggen videre var bred, og kunne by på mye snø. Vi droppa Vestre Tverråtinden i og med at denne med sine 8pf var utenfor vår interesse. Ruta gikk heller ned siden og raskt bort til Nødre Tverråtinden. Enkel fra breen og opp via østsiden, og fra denne ut på Svellnosbreahesten. Flott varde på denne og en mektig plassering med stortopper på alle kanter. Over denne brekryssningen bandt vi oss inn i tauet, i og med at dette måtte på igjen fra Svellnosbreahesten og mot Ymelstinden. Nå ventet en ny seig brekryssning i våt tung snø, men mot nye spennende morsomme utfordringer.

Ymelstind og Storjuvtinden
Opp breen gikk det trått i den tunge våte snøen. Men Gaute dro på langrennsgiret og vips sto vi på Ymelstindens småe pukler langs stupet ned mot Nordre Illåbrean. Disse ble besteget raskt før vi vurderte ferden videre opp Ymelstinden. Flott sørvegg med fast solfylt fjell, anslått en kort lengde ala grad 3. Alternativet var å klyve opp snørenna på siden som vist nok i følge føreren skulle være både løs og noe ekkel.
I tråd med tiden som allerede løp av sted valgte vi å forsøke oss på renna. Sto igjen en stund for å vurdere en soloering av klatreruta, men hang meg heller på de to andre. Opp snørenna måtte det tidvis ha vært 50 grader bratt. Slushskred kom og gikk i fotsporene våre, og hele tiden måtte vi være ops på disse, i og med at de vokste seg nokså store. På tørt fjell førte Erlend an med Gaute like bak. Jeg fortsatte derimot å nyte bakerste mann rollen, og knipset bilder. Vurderte her et direkte opptak opp på ryggen, men fortsatte heller å følge etter de to andre opp et galleri østover som jevnt steg opp under toppen av Ymelstinden. Erlend stakk fra her og skrek at han var på toppen. Gaute derimot likte seg lite her og ga forespørsel om tauet som lå i sekken min. I utsatte og tidvis noe løse omgivelser tok vi på oss tauet og gjorde det resterende på løpende. Jeg ledet og Gaute hang på.
Valgte et opptak som jeg vil gradere til rundt 3/3+, men svært utsatt.
På toppeggen ble vi møtt av Erlend som koste seg med lunsj og Redbull i solsteika med panorama utsikt over det aller meste. En liten pause gjorde seg her, før vi fortsatte oppover eggen mot toppen.

© Henrik Foss

Ned fra toppen tok de to andre en omgåelse mot nord for å unngå eggen et stykke. Jeg valgte derimot å fortsette bortover eggen i og med at denne kunne by på et parti som både var luftig og noe teknisk. Det viste seg fort at her var det dominerende skyggepartier med mye sva, nysmeltet snø, isete og dermed småglatt. Fikk lurt meg ned og over dette og herfra var det autostrada et stykke mot Storjuvtinden.
Rett før toppen stoppet derimot en hammer oss fra å bestige Storjuvtinden enkelt. En naturlig trappedrag litt ut mot nord, noe utsatt, ga et fint alternativt for å komme oss rundt denne. Forholdene viste seg å være såpeglatte og ekle, men Erlend var fast bestemt på å kjøre på med cowboyslynge rundt en noe småfrekk blokk, med hovedpulsårene fulle av Redbull.
Gaute og jeg tok heller på tauet og fant en noe mer teknisk rute, vil anslå denne til 3+/svak 4-, småfuktig og tidvis isete og snø. Ledet opp denne noe som viste seg å være en meget morsom lengde!
På toppen av Storjuvtinden var utsikten mot Galdhøpiggen fenomenal med mye folk på toppen i dagens fantastiske vær.
Videre mot Austre Storjuvtinden var det lett og enkelt, men til tider noe løst. Forbi Austre møtte vi på hammerene som vi var forberedt på. Vurderte direkte rappell ned langs eggen, anslått til 3 stk. Vi hadde derimot kun med et tau ala 60m, noe som gjorde oss litt i tvil på om dette var nok ned denne ruta. Erlend var fortsatt i siget så han fant en rute ned i sørflanken. Flott nedstigning dette, utsatt med enkelte løse elementer. Solid rappellfeste her, med en rappell på ca 25 meter ned til bunnen.
Med ekstra backup firte Erlend seg først ned, med Gaute like etter. Jeg tok av sikringen og kom til sist som vanlig. Med tauet nok en gang pakket i sekken rangla vi videre bortover eggen, tidvis løst og svarte, men med blikket festet mot dagens siste topp.

Dagens siste etappe
Bortover eggen gikk det radig, og med svak oppstigning retning opp mot Galdhøpiggen. Ved dagens siste utfordring dro vi oss ut til høyre sør mot Svellnosbrean, og fulgte et naturlig opptak her. Gradert rundt 3 føltes det derimot ikke, kanskje på grunn av våre tidligere utfordringer gjennom dagen. Fjellet var fast, tørt og solfylt med god friksjon og klyvepartier som var en fryd for hender og føtter. Store deler av siste biten kunne vandres stående på ren friksjon. Holdt meg helt ute på kanten store deler av veien for å nyte dette fantastiske partiet. Fort gikk det over Galdhøpiggen sør-vest, 5pf og videre opp mot toppen. Med hjelmer, tau, isøkser, og div klatreutstyr, og røde som hummere var det naturlig at vi fikk noen blikk av folket som hadde tatt turen fra Spiterstulen.
Vi gikk bevisst opp og tok på toppvarden før vi så gikk inn i hytta for pølser og cola. Her fikk vi et gjensyn med fjorårets hytteansatt som var et veldig hyggelig gjensyn. I og med at vi alle tre hadde hatt flere barneturer til Galdhøpiggen gjennom de siste dagene så var ikke akkurat mestringsfølelsen på topp av å ha nådd Nord-Europas høyeste fjell. Ettermiddag sola ble derimot sleika i solveggen og returen ned gikk fort via Pigguri. Bandt oss inn i tau og løp ned Styggebrean, og videre tilbake til Juvasshytta.

Alle var enige om at dette hadde vært en helt fantastisk og morsom dag i varierende terreng. Jeg stressa derimot raskt videre for å forberede bein og hode på føringstur til Store Austanbotntinden neste dag Så tusen takk for turen Erlend og Gaute! Må det ikke bli lenge igjen til neste fridag.

© Henrik Foss