I skyggen av Norefjell: Storås, Sundsåsen ... (07.06.2019)  

Noe utrygt vær og fare for lavt skydekke gjorde at jeg droppet snaufjellstopper denne ettermiddagen. Så da falt valget på en litt lengre rundtur på noen skogstopper mellom Norefjell og innsjøen Krøderen.

Jeg kom meg til Noresund, og derfra kjørte jeg nordover på vestsiden av Krøderen. Litt før Ringnes, ved brua over Ringneselva, er det en stor parkeringslomme rett før man kjører over brua. Jeg visste via en annen turrapport at grusveien oppover mot Heimsetra var stengt med bom. Derfor var det like greit å finne parkering langs hovedveien et sted.

© Nils Haugene

I starten fulgte jeg kjerrevei langs Ringneselva noen meter før jeg gikk gjennom skogen og opp på grusveien, som fører opp til blant annet Heimsetra. Nå vandret jeg et godt stykke på vei. Kilometerne går jo jevnt unna da, men noe ensformig og kjedelig i lengden.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Først da jeg nærmet meg Jordesmyr var det på tide å forlate veien og begynne med terrengvandringen. Forholdsvis greit oppover i skogen mot Jønnås (588). Et par steder fulgte jeg tråkk og små stier. Det er derfor jeg gjorde en litt unødvendig sving på snaut 500 meters høyde, hvor jeg plutselig gikk vekk fra toppen. Her dukket det opp en ganske tydelig sti som jeg håpte kanskje gikk opp mot toppen, men brått ble stien borte for meg.

Selve toppen på Jønnås (588) hadde overraskende god utsikt i retning Norefjell, så fin start på ettermiddagens toppsamling.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Neste etappe var den jeg forventet ville være den våteste. Fin vandring i skogen nordover fra toppen av Jønnås (588), og så ned mot et stort myrområde. Det var nå jeg ble spent på om de halvslitte Gore-Tex-skoene mine ville holde vannet ute. Myrene var fulle av vann etter mye regn i det siste. Selv om jeg gjorde det jeg kunne ved å gå på alle forhøyninger og tuer på myrpassasjene, hendte det flere ganger at vann rant over vrista på skoen. Jeg hadde tykke ullsokker på, men allikevel kjente jeg en økende fuktighet inni skoene.

Cruxet ble å komme over bekken som renner ut i Breiviktjenn nordfra. Her er det helt flatt et stykke nordover, og bekken står stille og er ganske bred. Jeg vandret litt nordover, og på et sted var det smalere med en liten helning på bekken. Her kom jeg så vidt over med hjelp av stavene som støtte, og samtidig måtte jeg tråkke på en stein som var litt nedi bekken. Men nå var jeg småfuktig på beina uansett så det spilte mindre rolle.

© Nils Haugene

Nå ville det heldigvis bli tørrere lende et godt stykke videre. Det gikk oppover til Hundås (551) først, hvor jeg tok en kort pause. Deretter litt bortover og ned i et skar innen Storås var neste mål.

Etter hvert som jeg kom høyere ble skogen mer åpen. Et par mindre myrer måtte passeres, men disse kom jeg greit forbi/over uten å måtte vasse. Etter siste myra kom et svært bratt parti, og her siktet jeg mot der det virket lettest å komme opp. Det var det visst flere som hadde gjort, for her var det en liten sti som gjorde oppstigningen lettere. Litt høyere oppe dukket snart toppunktet på Storås Nordvest (682) opp.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Storås består av to temmelig jevnhøye topper. Storås Nordvest (682) er den ene, mens det som regnes for høyeste punkt ligger litt lengre mot sørøst. Her er også høyden 682 moh.

Like før jeg nådde selve toppen og høyeste punkt på Storås (682), passerte jeg Storåstjenn. Et idyllisk tjern som faktisk ligger kun 10 meter lavere enn toppunktet på Storås.

© Nils Haugene

På toppen av Storås (682) var det en stor varde, men begrenset utsikt.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Østsiden på Storås (682) er en rundt 350 meter høy og svært bratt skråning. Helt uaktuelt å prøve nedstigningen her. Da jeg ruslet nordover fra toppen så jeg at utsikten åpnet seg veldig mot øst hvor det er så bratt. Ut mot kanten ca 125 meter N/NØ for toppen var det et nydelig utsiktspunkt:

© Nils Haugene

Nordsiden på Storås (682) så grei ut å med tanke på nedstigningen. Jeg kom inn i et bekkedrag som jeg fulgte et stykke nedover. Skogbunnen var ganske våt her i nordflanken, og våtere ble det jo lengre ned jeg kom. Til slutt nådde jeg en kjerrevei som møter en grusvei litt lengre nede.

Rett før jeg nådde grusveien tok jeg en svipptur oppom Tjuvenborgen (378). På ryggen opp mot denne toppen var det en liten sti. Jeg var glad jeg tok med Tjuvenborgen, for dette var en av dagens fineste topper. Småbratt, med utsyn til flere kanter.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Fra Tjuvenborgen fulgte jeg den lille stien sørover ryggen og ned til grusveien. Hadde vært fristende å tusle på vei nå, men jeg var ikke ferdig med topper ennå. Planen var å avslutte med Sundsåsen (361), og underveis dit gikk jeg opp på tre andre skogstopper: NØ for Skolsåsen (383), Skolsåsen (425) og Skolsflaget (402).

På vei mot NØ for Skolsåsen (383), da jeg nærmet meg Tretjennmyr, fikk jeg se to traner som vandret ute på myra. Nydelig syn! Jeg kom ikke så veldig nærme innen de ble oppmerksomme på meg og steg majestetiske til værs.

Etter at jeg hadde vært på NØ for Skolsåsen, hadde jeg et lite uhell hvor jeg skled på glatt mose og kjørte venstre kne ned i berget. Skummelt med tynt lag mose oppå stein. Kneet var ømt i 14 dager etterpå.

Av de tre sistnevnte var Skolsflaget (402) den fineste toppen, med utsikt sørover mot den søndre delen av Krøderen. Greit terreng å vandre i på denne etappen. Skogen ble ganske åpen over Skolsåsen, og det var lett fremkommelig.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Skolsflaget (402) er styggbratt mot øst. Uten vingedrakt hadde jeg ikke noe i den retningen å gjøre. Det var kun drøyt 800 i luftlinje til kveldens siste topp, Sundsåsen (361), men jeg måtte pent gå en omvei for å komme dit.

Så dermed vandret jeg nordover og fulgte en liten sti ned mot Moltemyrhølet. Dette var en myr som ikke er inntegnet som myr på kartet. Igjen fryktelig vått, og skoene ble på nytt dynket i vann til over vrista. Men jeg stampet ufortrødent på og måtte over en liten høyde før det gikk noe bratt ned mot en ny grusvei. Dette var veien jeg litt senere skulle følge tilbake mot bilen igjen.

Men først ventet Sundsåsen (361), og opp til den gikk det tungt. Beina var som bly nå. Og her var ingen tråkk eller stier, så det ble lyngvandring i skogen mot toppen. Siste biten opp fulgte jeg en vestvendt rygg med lett fremkommelig furuskog og et lite område med delvis mosedekket svaberg.

© Nils Haugene

Disse sene sommerkveldene i juni er fantastiske. Hvor skumringen tar flere timer innen den sakte, men sikkert avtar igjen utpå natta. Skulle så gjerne hatt mange flere av de.

Ned fra Sundsåsen (361) fulgte jeg omtrent samme spor som jeg hadde gått opp. Det var godt å være på grusvei igjen, for nå var jeg ganske så innstilt på å komme meg tilbake til bilen. Lyngvandring og surklende myrer hadde jeg igrunn fått nok av for i dag. Jeg tok noen ekstra slurker med drikke og litt sjokolade, og satte igang på de siste 4 kilometerne som gjenstod.

På denne siste etappen hvor jeg gikk på grusvei, og litt asfalt, så jeg blant annet rådyr og en hare. Ganske typisk det at dyrene er lettere å se når det mørkner. Jeg passerte storgården Ringnes, som er en av Norges eldste odelsgods. Det var herfra brødrene Amund og Ellef dro i 1855 og grunnla Ringnes Bryggeri i Oslo.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene