Strabaser til Ottanosa, enkelt til Heihillerhornet (31.05.2019)

Ottanosa har en tid nå vært på listen min over turmål i nær fremtid. Måtte bare vente til det ble såpass varmt i været at sneen forsvant. Og så ville jeg gjerne kunne nyte utsikten fra toppen.
På det kortsiktige langtidsvarslet så meldingene positive ut for den inneklemte fredagen etter Kr.himmelfartsdag. Så da ofret jeg en seniorpolitisk-fridag og startet detaljplanlegging.

Nå viste det seg at værguder og meteorologer ikke var helt i takt. Så da fredagen kom var det ikke like positivt. Det regnet godt da jeg kjørte innover mot Fusa og alternative turmål kretset i tankene. Stoppet derfor ved Holdhus og sjekket værradaren. Den viste at det var en stor og kraftig "byge" som snart ville gi seg, og etter den så det ikke så ille ut. Kjørte derfor opp bomvegen og, ganske riktig, da jeg ankom parkeringsplassen på Bygdastølen sluttet det å regne.

Godt skiltet turstart. Infotavle er der også. Fulgte skiløyper først, deretter godt opptråkket sti oppover. Og enda mer oppover. Kjente godt at jeg hadde pakket sekken for en lengre tur enn det som det ble til. Ekstra klær, vann, mat, førstehjelpsaker og alt det andre jeg drar på ble til gode 15 kilo. (Huskelapp til neste tur: reduser kaffematen fra tre til to Vestlandslefser, da blir sekken lettere.)

En rypemor lettet og fløy noen titalls meter unna. Var det intens piping fra et ungekull jeg hørte? Eller var det bare piplerkene som holdt til over alt?

På ca 800 moh kom den første snebygen. Dette var ikke helt etter min vel optimistiske plan. Og de siste 100+ høydemetrene vasset jeg i nysne. Gåstaver er uvurderlige hjelpemidler, både generelt oppover og nedover for å gi støtte og avlastning, men spesielt nå for å kontrollere om det var fast grunn eller gapende hull der jeg hadde tenkt å sette foten.
Skydekket lå godt nedpå, og noe utsikt fra toppen ble det ikke. Planen om å fortsette innover og ta ned over Kjerringafjell måtte forlates. Det lå for mye sne til det. Så da ble det samme vei ned som opp. Fant ly bak en bergnabb og inntok lunsj.

Vel nede ved skistadion tok jeg innover dalen for å komme opp på Heihillerhornet fra den siden. Egentlig unødvendig å gå bort til selve stadion. Hadde jeg giddet å ta frem kartet, så hadde jeg heller fulgt den første lysløypetraseen jeg kom til innover i dalen. Fulgte løyper og sti. Et stykke sør for sadelen mellom Kjerringafjell og Heihillerhornet stod det veiviser med retninger. Kjerringafjell mot retningen jeg kom i, Heihillerhornet i fortsettelsen og Heihiller til venstre. Så ingen markert sti til venstre, og heller ingen til høyre. Så jeg fortsatte rett frem som veiviseren sa.
Etter en stund syntes jeg at stien ikke fikk forventet stigning og retning mot toppen. Så jeg tok av og satte kurs oppover. Kom da opp til stien som gikk mot toppen. Den var ikke særlig markert, så jeg krysset den en gang uten å se den. Veiviseren burde pekt mer presist.

To småfugler jaget en gjøk. Hvem som vant er uvisst.

Kafferast under toppen av Heihilleren. Så fugleeksrementer som tilsa at det ikke bare var småfugler og gjøk i området. Og ganske riktig, der flakset en orrhane opp. Lenger nede langs stien var det en til.
Fulgte stien ned til parkeringen, langs vei de siste par hundre metrene.

Det ble noe mer strabaser med nysne enn det jeg hadde ønsket for denne turen. Men den siste delen over Heilhillerhornet var helt kurant.