Bonustur i verdensarven (19.05.2019)

Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke) GSM

Map
Ascents Bakkanosi (1,398m) 19.05.2019
Skarsnosi (1,470m) 19.05.2019

Lite turrapporter fra meg siste halvåret. Det skyldes på ingen måte motivasjon eller mangel på turer, men ødeleggende faktorer som ødelagt mobil, gammel historie om ødelagt kamera, og dårlig bildekvalitet på mobilen når det kommer til stykket. Tar vekk denne introen når alt dette er ordnet opp i…

Etter å ha tatt farvel med Endre etter den storslåtte turen over Raundalsryggen kjørte jeg fra Voss mot Nærøydalen og opp til Nosi i Jordalen. Jeg ønsket meg en bonustur i verdensarven! Ideelt sett skulle jeg overnattet på toppen av Bakkanosi, men lot være av to grunner: For det første skulle været bli bedre utover dagen (pluss fare for dråper om natta og mangel på telt) og for det andre det faktum at jeg merker alderen… Jeg har ikke «imponert» med formen min siden 2017. Noe skjer nok gradvis etter fylte 40. Ikke ment som unnskyldning eller påskudd til laber motivasjon, men snarere en konstatering, jeg har ikke sjanse i havet til å være like spontan og halvsprø som jeg har vært. Raundalsryggen satt altfor godt i kroppen! Det ble derfor ei bilnatt, bonus-bilnatt nummer 2 siden Nord-Norge sist sommer. Trodde jeg var ferdig med sånt, men den gang tydeligvis ei…

Ei hårreisende elendig natt (hva annet kan en vente i en Peugeot 206 med verkende kropp og blytung pust fra før???) ble «avsluttet» klokka 04.45 sånn ca. Alt var ferdig pakket, så snaut en halvtime seinere var jeg på vei. Oppunder Bakkanosi (ikke DEN Bakkanosi) bar det bratt opp i dalen mellom Kråkenosi, Vardafjellet og Skarsnosi. Barmark og sildrende bekker helt til godt over 1000 moh. Godt var det å få på seg skia og labbe innover og oppover mot sola. Skyene kom og gikk, men det var lysere langt oppunder Skarsnosi. Iblant kunne jeg more meg med å følge fjellrypenes flyveturer og sjekke nøyaktig hvor de landet.

Endelig Skarsnosi, det hadde jammen tatt på å komme hit opp! 830 høydemetre var det ikke? Og jeg som hadde fundert på Rimstigen… I dag gikk alt i sakte film, men jeg hadde kost meg likevel. En opptur å se at øyemålet ikke fikk nedturen og dertil påfølgende stigning mot Bakkanosi til å se spesielt avskrekkende ut.

«Men hva eff? Drivende skodde? Null sikt?! Hvor ble det av Stiganosi og den furete Storebreen? Gi meg de tilbake!!!»

Heldigvis ingen grunn til bekymring. Jeg fikk sikta tilbake og kunne fra turens høyeste punkt styre skia i retning turens hovedmål. Sola begynte gradvis å steike, og været ble sakte men sikkert noe bedre. Påskeværet med blå renhet over hele fjøla var totalt fraværende, men selv om jeg ikke sier nei takk til perfekt vær her så er det ikke like avgjørende som i Jotunheimen og andre områder hvor "kun fjelltopper er i fokus" (Litt grunn formulering). Når det er utsikt over grønne områder er det smellvakkert bare sola bryter gjennom!

Endelig Bakkanosi! Høyeste punktet viste som vanlig ikke hele sannheten, men det varte ikke lenge før jeg fikk den slengt i fleisen på rått og brutalt vis! Oi, her på kanten ser man rett ned på hustakene på Bakka og rett ned i vår kanskje vakreste fjord!!! Og den snøfonna som ser så uskyldig ut før en kommer til dette punktet er jo en sleip snøskavl med ingenting under… Jeg kunne ane deler av fjorden videre sørover. Med hele relieffet opp til den furete og delvis snødekte Storebreen var dette et spektakulært syn jeg gjerne skulle festet på filmen, men kameraet mitt har ingen sjanse til å gjengi det. Jeg nøyde meg dermed med «det vanlige bildet» av utsikten nordover.

Jeg trakk meg litt tilbake og fyrte opp jetboilen og koste meg med kakao før jeg startet på veien tilbake. Sola stekte virkelig nå, så flere plagg bare måtte av. Med «Now or never land» av Midnight Oil på hjernen, en av flere sanger jeg alltid hører for meg på tur i dette hjørnet av indre Vestlandet, lot jeg tankene fly for å overføre positiv energi i motstandskampen mot den overdrevne vindkrafta som truer naturen vår. Teksten er iallfall sammenfallende med mitt syn på saken, penger og historie fylt av tårer i en verden som styres av aktører immune mot skjønnhet og poesi.

Uansett, Nærøyfjorden skuffet definitivt ikke!

Videre koste jeg meg nedover harmløst terreng, her kunne jeg faktisk sette noen telemarkssvinger uten å forlate komfortsonen. Ingen vitner heller, bedre kan ikke tur-tilværelsen bli!

Jeg slappet av med jetboilen og Fjordland raspeball før det bar ned til veien og bilen. Vind- og bekkesus og lirype underholdt meg og gjorde nasjonalromantikken under sola komplett.

Takk for en flott tur! Jeg skal ikke la de tullingene på E 16 som nesten forulykket i iveren etter å kjøre forbi meg etter motbakker (og som selvsagt ikke kunne la en stakkar få sjansen til å nå 80 pluss på speedometeret innen det flatet ut) få ødelegge helhetsinntrykket!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.