Etter tur til Litlefjellet kjørte jeg ne til Andvika og den lille biten nordøstover til Totland. Parkerte nede ved fjorden ved oppkjørselen til gården på Totland og gikk opp til gården gjennom tunet og kom over i et flott kulturlandskap som snart gikk over i en enda flottere bekkedal nordøstover Dalsdalen med dominans av svartor.
Svartor var dominerende treslag et godt stykke oppover dalen inkl rundt Paddemyrvatnet; svartorskog er en uvanlig naturtype her vest, særlig i de mer karrige nordlige delene av Hordaland; artig. Det var riktig så vakkert i starten av Dalsdalen, trolig enda finere en måneds tid senere.
Jeg var tydeligvis så betatt av den flotte naturen at jeg oppdaget å ha mistet stien da jeg ankom Paddemyrvatnet. Istedet for å gå tilbake gikk jeg langs vannbredden med håp om å kunne vade på et smalt parti i sydlige del av vannet; det gikk ikke, her var svømmedybde, og DET fristet ikke i 4-5 plussgrader. Ruskete og kupert omgang med terrenget før jeg var inne på sti på vestsiden av Paddemyrvatnet. Så akterspeilet av en hjortekolle idet jeg ankom sydenden av vannet. Videre opp og ned i tildels tett skog, så særlig rask marsj var det ikke snakk om. Netto slakt oppover og snart forbi nytt vann; Geilebotsvatnet, med samme type "kronglete" terreng. Det var hele tiden bratte fjellsider i østflanken av mitt turmål, Skjeggedalsfjellet, og jeg hadde sett at jeg måtte ganske langt mot nordøst før koteavstanden var bred nok til at jeg kunne svinge opp på nordøstryggen av Skjeggedalsfjellet. Vel forbi Geilebotsvatnet trang bekkedal med storsteinet ur; gikk ikke spesielt raskt her heller.. Så til enda et vann; Svartevatnet, som måtte forseres på østsiden, tildels bratte kleiver , som et sted måtte klyves ned. Stien, som hadde vært noenlunde tydelig i begynnelsen, ble etterhvert mer og mer utydelig og jeg mistet den flere ganger. Litt lenger nord ble et fjerde vann; Slettevatnet, passert, før jeg endelig kunne begynne bratt stigning via hjortetråkk vestover opp på nordøstryggen av Skjeggedalsfjellet, etterhvert svingende i sørvestlig retning. Da jeg endelig ankom toppen, hadde jeg brukt mye tid, og tenkte at retur samme vei ville bety sen kveld hjem. Jeg hadde derfor allerede før jeg kom på toppen bestemt meg for å prøve å holde fjellryggen sørvestover fra toppen og prøve og ta meg ned i den antatt minst bratte delen av østflanken mot Dalsdalen
Utsikt nordøst; Masfjorden innover mot Solheim og Haugsvær
Og slik ble det. Det gikk atskillige raskere å følge fjellryggen sørvestover fra toppen til jeg var på høyde med Paddemyrvatnet. Her tok jeg meg bratt ned i sørøstflanken, som stort sett var greit, med unntak av en liten skrent som måtte klyves et par meter.
Snart var jeg nede ved bekken fra Paddemyrsvatnet og kunne fylle på en slunken drikkeflaske fra et minifossefall, og så var jeg inne på kjerreveien sørvestover den idylliske Dalsdalen igjen. Det hadde skyet noe til utover ettermiddagen, og det gikk tydeligvis snøbyger lenger øst i Masfjordfjella, men jeg hadde hatt opphold og tildels sol på hele turen; en tur som ble både småutfordrende og lengre enn antat; og med atskillige naturkvaliteter;anbefales! Kan muligens kortes ned noe ved å gå opp sørøstflanken fra Paddemyrsvatnet, men her var det bratt! Eller man kan kjøre et par kilometer nordvestover til Ådnekvamme der det er markert sti/tråkk opp på sørvestryggen mot Skjeggedalsfjellet (men da går man glipp av den idylliske Dalsdalen..)
Kommentarer