Tisleia basis Vest og Øst (03.05.2019)

Tisleia basis - utdrag fra Verneplanen.
Nettet av trigonometriske punkter var bygget opp ved hjelp av vinkler i trekanter. Derfor måtte det noen steder legges inn såkalte basiser for å skaffe en målestokk i nettet og dermed i koordinatsystemet. En basis var markert med to endepunkter i et flatt lende, hvor avstanden mellom punktene kunne være fra 2 til 10 km. Med den mest nøyaktige metode ble den horisontale avstanden mellom de to endepunktene målt. Så inngikk denne basisen som side i en trekant som ble målt og bygget inn i det trigonometriske nettet. Dermed ble målestokken i nettet lagt.

Tisleia basis ble rekognosert og forberedt sommeren 1931, og ble fullført og målt opp i 1932. Før målingene kom i gang, ble det satt ned trepæler for hver 24 m, tilpasset lengden på hver av de fire invarstrengene som ble brukt. I tillegg anvendte de en invarstreng på 48 m og et invar- målebånd. Med trepælene la de opp til at strengene måtte flyttes 277 ganger fra ende til annen.
Rydding av målelinjen for kjerr og kratt ble et tidkrevende arbeid. Værforholdene ble karakterisert som særdeles gunstige for målingene. Tørt vær gjennom hele sommeren gjorde at myrområdene kunne passeres uten særlige vanskeligheter.

© Knut S. Andersen

Den rette linjen mellom sentermerkene i de to endesøylene ble funnet lik 6642,75607 m. Siden basisens gjennomsnitthøyde over havet var 947 m, ble lengden redusert med 0,99812 m for å få lengden ved havnivå. Man tenker seg reduksjonen skje ved at basisens to endepunkter projiseres langs hver sin loddlinje ned til havnivå. Tisleia basis blir da 6 641,778 m.