Forsøk på Store Lenangstinden (28.04.2019)
Written by vemundmathiesen (Vemund Mathiesen)
| Start point | Koppangen (5m) |
|---|---|
| Endpoint | Koppangen (1m) |
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Duration | 9h 19min |
| Distance | 19.4km |
| Vertical meters | 1,413m |
| GPS |
|
| Ascents | Store Lenangstinden (1,625m) |
28.04.2019  |
|---|
Store Lenangstinden
De siste årene har primærfaktor vært en av de store motivasjonsfaktorene mine på tur i fjellet. Det engelske navnet «prominence» føler jeg gir et bedre inntrykk av hva som impliseres for et fjell med høy primærfaktor – fremtredenhet. Et stort ønske om å nå disse fretredende plassene har dratt meg mot de virkelige primærfaktorkjempene i Norge.
Dette bringer meg elegant videre til Store Lenangstinden. Norges laveste fjell med mer enn 1500 meter i primærfaktor. Også Norges vanskeligste ultratopp. Et av Lyngens høyeste og vanskeligste fjell. Førstebesteget av legenden William Cecil Slingsby m.fl. under midnattsola natt til 26. juli i 1898. Det siste året har jeg hatt en enorm dragning mot denne legenden i nord.
I år studerer både Fredrik og jeg, og dermed har vi mulighet til å ta oss litt ekstra fritid. Det førte til at han etter påske ble med meg nordover for å gå litt i fjellet. Hovedmålet for turen var for begge Store Lenangstinden. Været var perfekt. Skredforholdene var perfekte. Snøen var perfekt. Turfølget var på plass (og perfekt). Alle forhold lå til rette for å gjøre et forsøk på Store Lenangstinden.
Dagen Fredrik kom nordover så vi et kjent navn, Uglefisk, poste om Store Lenangstinden på facebookgruppa «Toppturer i Troms», med spørsmål om forholdene på Store Lenangstinden. Skulle vi få spor på toppen også, bare for å virkelig legge alt til rette for bestigning? Joda, da vi våknet på fredagen så vi på Instagram at han nettopp hadde vært på toppen. Da var det bare å gjøre seg klar til tur. Lørdagen gikk bort til transport, og det var meldt veldige mengder vind denne dagen allikevel. Ikke koselig på smal egg. Vi forberedte oss derfor på toppstøt på søndagen.
Den lille søvnen vi skulle klare å få til oss fikk vi ta i forsetet på bilen, det fristet lite å legge seg ute i vinden uten telt. Sekken var pakket, niste smurt, ski med feller lagt klart utafor bilen. 03:00 gikk alarmen, og etter en elendig natts søvn kom vi oss i gang fra Koppangen. Merket fort at ting ikke stemte for meg i dag. På vei opp de første bakkene var snøen knallhard, og vi sleit verre for å komme oss opp på en bra måte. Det endte med at vi gikk med stegjern i de to første bakkene. Da vi skulle opp fra vannet på 400 moh løsnet den ene skia mi, og foten for vekk under meg. Resultatet ble en sklitur på en del høydemeter i beinharde skredrester. Vannflaska spratt samtidig ut, og fór til bunnen av bakken. Da fikk jeg gå ned og gjøre et nytt forsøk på denne bakken. Gikk da ei annen rute, og kom meg fint opp. Det var ikke skummelt på noen som helst måte å skli her, men tankene gikk til konsekvensene av samme utglidning i renna opp til dagens hovedmål. Jeg er allerede skeptisk til egne ferdigheter i bratt snøterreng, og dette var ikke den opplevelsen jeg tenkte for selvtillittens skyld.
Videre opp til Strupbreen kjente vi begge på å ha sovet lite, men den varme sola og den enorme opplevelsen å gå blant fjellene i Lyngen gjorde det ekstremt levelig å være litt sliten. Mens vi fartet bortover breen uttrykte jeg at jeg mest sannsynlig ville slå meg til ro med en bestigning av Tafeltinden i dag. Heldigvis fikk Fredrik overbevist meg til å bli med å se på renna, så fikk jeg prøvd iallefall. Vi var framme ved foten av selve Store Lenangstinden etter ca. 4,5 time med plundring i hardt terreng. Her var det på med klatresele, isøks og stegjern. Vi hadde med sikringsutstyr for å sikre på eggen, men kun kiler og et par kammer.
Etterhvert fikk vi begynt på stigninga, noe som gikk veldig fint i starten. Da vi kom på ca. 1300 moh følte jeg ting gikk fint, men vissheten om hvordan eggen kunne utspille seg satt i bakhodet. Ved 1350 moh innså jeg egentlig at det ikke ville være noen hensikt for meg å gå opp dit for å sitte igjen med en dårlig følelse fra turen. Det er bare å innse at jeg ikke er god nok i alpint terreng enda. Sa ifra til Fredrik at jeg kom til å leve fint med å snu i dag, men at han bare måtte fortsette. Snudde og gikk ned igjen, mens han fortsatte oppover. Da jeg var nede ved utstyret igjen, hadde han passert knekken der man går inn i den sørvendte renna. Jeg fikk på meg skia og cruiset ned på breen, der jeg gravde meg ei lita vindgrop å sitte i.
Rett etter jeg hadde fått gravd meg til, så jeg Fredrik omgå skavelen i toppen av renna, og kom opp på eggen. Like etterpå fikk jeg digitalt bevis på uttopping. Han begynte på returen, og jeg skreiv en hilsen i snøen til han når han kom nedover igjen. Tenkte jo selvfølgelig litt på at jeg kunne vært med, men nå i etterkant føler jeg ikke på noen anger for at jeg snudde. Fredrik tok seg god tid nedover, og jeg rakk å sole meg litt der jeg satt. Over 1 time etter at jeg så han bikka toppen av renna på returen var han vel nede ved utstyret. Han fikk på seg ski og suste ned til meg. Gratulerte han, før vi begynte på returen. Folk hadde nå begynt å komme opp for å gå på Tafeltinden, og Fredrik hadde et fascinert publikum ned siste halvdel av renna.
Skifkjøringa var fin den, og vi måtte bare av med skia kanskje 50 meter av de siste 500 meterne. Resten var kjøring i deilig slush. Jeg kom ned til Koppangen etter 9 timer uten en eneste bestingning, men sitter igjen med masse erfaring og en stor opplevelse. Store Lenangstinden står fortsatt trygt plassert høyt ruvende over Strupbreen, og neste år kommer jeg tilbake med mer alpin erfaring i baggasjen. Takk for en rå tur, og gratulerer med Norges råeste ultratopp, Fredrik!
| Start date | 28.04.2019 03:18 (UTC+01:00 DST) |
| End date | 28.04.2019 12:37 (UTC+01:00 DST) |
| Total Time | 9h 19min |
| Moving Time | 5h 23min |
| Stopped Time | 3h 55min |
| Overall Average | 2.1km/h |
| Moving Average | 3.6km/h |
| Distance | 19.4km |
| Vertical meters | 1,412m |
User comments