Dag 3 på turen bestemte jeg og Turid oss for å prøve på en liten storeslem sør for Reindalseter, og gå innom Svartegga, Tordsnose og Naushorna. Robert, Kjersti, Jon og Solveig syntes det fikk holde med Naushornet , og lot oss labbe avgårde på egenhånd etter en solid pannekakefrokost. Oda, som var gravid for anledningen, og Ylva ble med de andre et stykke oppover dalen, og fikk seg en fin luftetur i sola.
Du ser både Naushorna (tv), Tordsnose (i midten) og Svartegga fra Reindalseter. Det så litt langt ut, men det forhindret ikke at Turid la avgårde i et nokså solid tempo. Lætt når all maten for hele turen som vi hadde drasset på de to foregående dagene var ute av sekken!
De siste 250 høydemeterne opp mot toppryggen til Svartegga er nokså bratte med utglidningsfare mot stup ned til høyre. Vi tok derfor ingen sjanser og gikk denne biten med skia på sekk.
Ettersom vi skulle videre mot Tordsnose valgte vi å holde høyde og krysse bratt under østenden på Svartegga i retning Øvre Hulderkoppvatnet. Her var det stedvis bratt (kanskje ca 45 grader) og veldig fin snø, som gjorde det fristende å bare peke skia ned mot Hulderkoppen.
På toppen av Naushornet (ved varden på bildet) så vi den eneste personen i løpet av dagen utenom eget turfølge. Det viste seg å være hyttevakta på Veltdalshytta. Fikk slått av en lengre prat med han mens Turid jobbet med nedkjøringa.
På vei ned fra Naushornet 1848 kom plutselig Kjersti, Jon og Solveig oppover mot toppen. Vi foreslo at de skulle bli med på hovedtoppen, men de var fornøyde med 1848-toppen. De sa at føret ned den nordvendte breen de hadde gått opp hadde vært så som så, og at det var bratt. Jeg foreslo derfor at de kunne kjøre ned der jeg og Turid kom opp hvis de absolutt ikke ville ned igjen breen i nord, og deretter skli ut Huldrekoppen (det skulle vise seg å ta litt tid...)
Nedkjøringa fra selve Naushornet var kort og bratt, men uproblematisk. Til tross for "advarslene" om at det var bratt og hardt videre ned den nordvendte breen, hadde jeg troa på at det måtte være det beste alternativet. Må si jeg ble litt overrasket over hvor bratt det øverste partiet fra skaret mellom Naushorntoppene var. Det hjalp heller ikke at det var knallhard fokksnø, konvekst og litt flatt lys.
Resten av nedkjøringa mot Reindalseter var heldigvis veldig fin. Oppsummert er det her en veldig artig og variert runde som anbefales på det sterkeste hvis man er på Reindalseter vinterstid med stabile forhold.
Nede på hytta, som vi for øvrig hadde helt for oss selv, ble det klippfisk og cola fra matlageret pluss den siste medbrakte ølen, med Roberts kaffe og baileys til dessert. Slettes ikke feil.
User comments