Jotunpåsken 2019 - skråblikk over livsendring 2020-2022! (13.04.2019)  6

Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke) GSM

Map
Ascents Austre Leirungstinden (2,288m) 13.04.2019
Midtre Leirungstinden (2,130m) 13.04.2019
Mesmogtinden (2,264m) 13.04.2019

En av tidenes herligste turer - sett i ettertankens og forvandlingens ekstreme lys!

==BERETNINGEN ER SKREVET I JANUAR 2022==

På vei til jobb i dag nektet dette flotte påsketurminnet fra 2019 å slippe taket! Det var en tur hvor veldig mye gikk skeis, og samtidig ble det en av mine flotteste fjellopplevelser noensinne! Grunnen til at jeg ikke la ut rapporten fortere enn svint er enkel å forklare. Mobilen slo seg vrang, løp løpsk på toppen av selveste Mesmogtinden, for så å slå seg av for godt. Kaputt! Motivasjonen for rapportskriving sank til bunns på rekordtid, men fadesen greide ALDRI å legge noen demper på selve turopplevelsen...

REFLEKSJONER OM EKSTREME OMVELTNINGER I EN GRØNNSKOLLINGS LIV

Da denne turen fant sted var han, med all respekt både for seg sjøl og tidligere kjærester, gamle og uerfarne Øyvind. Han med ei klønete sosial adferdsdiagnose som han for alt i verden skulle ønske han aldri hadde blitt født med, for utafor villmarkslivet hindret den hans livsutfoldelse. Ja den hindret han til og med internt i villmarkslivet også, på grunn av praktiske mangler og stress som ofte førte til glemsel av viktige detaljer, gjerne sånne som har med utstyr å gjøre. Og sist men ikke minst: Han var i dette konkrete tilfellet den sære kollegaen som dro tidligere hjem fra lønningspilsen som for anledningen ble kalt afterski fordi det var siste fredag før påske. Det var fest og alkohol etter arbeidstid, men én av gjengen hadde en uro i kroppen, det var jo knallværsvarsel for hele fjellheimen i Sør-Norge nå, det var palmehelg om få strakser, og han måtte se å komme i vei mot jotnene han elsker så høyt. Bare hovedpersonen forsto, og da klokka var 22 var han allerede seint nok ute sjøl om alle mente han stakk for tidlig. Nei vet du hva: Aperol kan på ingen måte måle seg med fjellbekkene oppi Leirungsdalen! Og Drammen sentrum er intet blivende sted når Gjendealpene inviterer til påskefest!

Fra denne seine fredagskvelden i april 2019 tar han et langt sprang til vinteren 2020 som endte opp med svensk glamour som for all tid forandret hans syn på seg selv, og på mange måter også hans status sett utenfra. I ettertid endte det på en slik måte at det opprinnelig ville vært verre enn hans verste fantasier, men en supersnill skjønnhet fra hans egen hjemby kom i mellom og avverget "katastrofen". Musikalsk kan denne "reisen" beskrives fra sorgen i ABBAs The day before you came til gleden gjennom Den finaste eg veit og Fossegrimlåten av vår egen nasjonalskatt fra Ål og til slutt oppsummert av stoltheten til The Ballad of Bull av krigshistorisk nostalgiske Sabaton.

Han er nå faktisk per definisjon eksen til dama til en kjendis, en mer absurd kobling til Øyvinds klønete, nerdete og naturromantiske verden som skyr offentlighetens lys er det vel vanskelig å finne! Uansett, no hard feelings på godt norsk, han unner de alt godt, glemmer aldri det fine som var, og setter på ingen måte pris på nedlatende snakk i den retning! Med Marianne har han det mye bedre enn med Johanna! Hun er omsorgsfullheten og kjærligheten selv, og Brekke´n er stupforelska og stolt så det objektivt sett kanskje kan oppleves ufordragelig! Vel vitende om at han på mange måter fortsatt er inkompetent i "faget". Han tar ingenting for gitt, håper for alt i verden at det varer, men hva vet vel egentlig en tross alt fortsatt uerfaren mann som har VM-gull i salattråkking om dette...? En ting er å være rutinert akkurat som en nasjon som er vant til å være stor og rik i århundrer. Han er i denne sammenheng fattige Norge som brått ble rikt over natta på grunn av oljen...

Ja jeg vet at jeg har en tendens til store sammenligninger!

Konklusjonen har jeg i grunn ikke forberedt, men den er som så: Uansett hva som skjer i kjærligheten mellom mann og kvinne; fjellkjærligheten forsvinner ALDRI!!! Jeg kommer aldri til å overdrive, for jeg ønsker seriøst å prioritere kjæresten, men Øyvind kan fra naturens side aldri bli en drømmemann som er tilstede 24/7. Så får jeg håpe at Marianne over tid ser at tross fjellinteressen så er det hun som er nummer 1. Noen eskapader må det bli, sånn er jeg bare, men hun kommer aldri til å trenge å være sjalu på annet enn fjell (og skog)! Forhåpentligvis kan turopplevelser deles også. Og skulle det verste skje så er Øyvind uansett med 99% sikkerhet ferdig med å lete videre etter damer...!

Men: Der jeg før higet etter å passe inn i samfunnet (skjult agenda som handlet om ønsket om å få draget) så vemmes jeg nå ved tanken på at jeg tenkte sånn. Ikke faen om jeg ønsker å passe inn lenger! La Øyvind være Øyvind, det er mye bedre enn "la menn være menn"! Den glamouren der ute i samfunnet er ingenting å hige etter, det er vi - fjellfolket - som har sittet på sannheten hele tida, det er vi som har det best! Vi som er glade i fjellet på uforbeholdent, sært og nerdete vis! Der nede rår fasaden! Kravet om karriere og suksess som måles i eiendommer, høy stilling i arbeidslivet, høy lønn, økonomisk makt og høyt faglig omdømme fra aktører. Og ikke minst sakset ut av mitt nylige avsluttede fokus: Evnen som mann ved gjennom haugevis av McGyver-egenskaper for hånden i hvert eneste øyeblikk, menn skal jo løse absolutt alt med et gjesp i trengte situasjoner, å være bra nok for kravstore kvinner. Og for ikke å forglemme stress, asfalt, høyblokker, travle folkemengder, hamring og banking fra anleggsvirksomhet, sirener, biltuting, formelle situasjoner og annen styggedom i stusselig hverdagslig forening. Vi fjellfolk vet hva harmoni og lykke er, med selvvalgt deilig ensomhet oppi vår vakre fjellheim, bokstavelig talt og i overført betydning høyt hevet over alle trivialitetene i samfunnet. Det vakreste eventyret som finnes!!! Samtidig som det gjør oss utskjelt, for vi har den mest egoistiske interessen som finnes, kun slått av toppidrettsutøvere...

PÅ TIDE MED SELVE TURRAPPORTEN

Så tidlig som overhode mulig kjørte jeg av gårde lørdag morgen, og allerede da jeg parkerte bilen på flya fikk jeg turens første kuriositet, i form av at karen i bilen som sto parkert foran meg viste påfallende stor interesse for meg, og det viste seg å være Ole Petter! Ærre muuuli! Sa han. Sammen med Lars Petter skulle han kose seg med Heimdalshøe. Vi ønsket hverandre god tur. Nå i ettertid lurer jeg på hvordan det går med deg, kjære gamle ørn og fjellkjempe... Altfor lenge siden sist! Husk at vi sammen mangler Gerlach!!!

Det bar innover mot Leirungsdalen med pulk, Parispulken hadde jeg kjøpt i Oslo på handletur med Chris i forkant av vår telttur i Langsuaområdet. Deilig å slippe blytung sekk i Jotunheimen, for en gangs skyld. Sola stekte og livet var både behagelig og bedagelig. Og jotunblodet bruste innvendig. Som jeg hadde savnet denne fjellheimen!!!

I skrivende stund husker jeg ikke om jeg ble spesielt sliten av å gå innover mot øvre Leirungsdalen, men jeg gledet meg sånn til å slutte meg til Morten, Julia og Linn-Therese, og etablere leir nær Svartdalsbandet med Kalvehøgda, Leirungstindan og toppene på motsatt side av Svartdalen tett innpå.

Vel framme uti tidlig kveldinga viste det seg at familien Helgesen tok det med ro og hadde justert ambisjonene pga litt helsetrøbbel. Etter litt sosialisering tok jeg avstikkeren opp mot Midtre Leirungstinden, den manglet ennå i samlinga mi og var passe som oppvarming foran morgendagen. Spennende topp, tett inntil østegga på Vestre. I grunn har jeg alltid sett på den som skuldra til selveste Vestre Leirungstinden. Utsikten begrenses selvsagt av både Vestre og Østre, men iblant er det spennende å være litt inneklemt. Jeg vandret nedover brattsnøen med den umiskjennelige jotungleden innabords. Det ble til at vi slappet av i hver våre telt, og det fantes i grunn ingen mening i å sitte oppe i de seine nattetimer, for morradagens mål var ærgjerrig...!

14.april 2019

Dette er en merkedato for meg, og det er ikke det minste rart! Den smellvakre dagen begynte helt greit der vi ruslet sammen mot Svartdalsbandet Morten og jeg. Men underveis i den ca 200 meter høye og lange nedstigningen mot selve Svartdalen tårnet problemene seg opp i form av min velkjente og for egen del svært så forhatte stegjernstrøbbel. For her var det periodevis for glatt til å ferdes på ski, og stegjerna jeg hadde med passet ikke til skistøvla. Alpine stegjern passer dårlig for mer jordiske støvler. Faen ta dette styret! Skulle jeg virkelig måtte gi avkall på en av Jotunheimens største skjønnheter på en plettfri dag som denne???

Vi kom oss helskinnet ned og kunne etterhvert gå på ski over det største vannet på 1473 moh, og jeg måpte over omgivelsene! Ta deg en tur til Svartdalen en råflott vinterdag, så forstår du hvorfor... Dette er høyreist og overjordisk naturlig arkitektur på sitt mest estetiske, og sminket med rein og deilig snø! Dronningen i dette fortryllende eventyrriket er smellvakre Mesmogtinden! Kongen er selvsagt Store Knutsholstinden, men det er jo fra Knutsholet den er flottest. Mesmogtinden, la meg bli din i dag, jeg vil ha deg!!!

Vi krabbet oss oppover breen mot Kvitskaret. Og siden jeg skriver her og nå snart 3 år etter at turen fant sted så kommer jeg selvsagt på at jeg jo hadde ekstra tung sekk fordi jeg funderte på ei toppnatt på selveste Mesmog`en. Derfor var sekken min betydelig tyngre lastet enn Mortens, så han brøyta vei og seg i fra. For å gjøre en mellomlang historie kort nådde vi omsider nedre del av ryggen opp fra Kvitskar. Her var det luftige og glatte partier i fleng, og med min stegjernstrøbbel var dette straks på kanten. "Sklir du der så dør du Øyvind!" sa Morten uten snev av fleip med hentydning til den grisebratte og glatte flanken ned i gryta mot Langedalstindan. Men han fulgte opp med ei gavepakke i form av å "ofre seg selv". Jeg fikk låne ekstra isøks, selv mente han Mesmogtinden var oppskrytt, og klokka nærmet seg siste sjanse til å snu om han skulle rekke tilbake til Julia og Linn-Therese i tide. Med nye krefter og håp (som hadde vært svært så skjørt den siste timen) takket og bukket jeg ærbødig og begynte på veien tilbake for å komme meg ned i gryta en mer human vei. Og vel nede var det bare å rusle så lenge jeg følte for det til det kjentes naturlig å gå løs på brattflanken til dronningen.

Hu hei hvor det gikk oppover! Minnene fra turen fra Gjertvasskaret opp mot Gjertvasstinden snaut 5 år tidligere dukket opp som referanse, og den gangen var det da vitterlig glattere! Med denne typen snø spilte det liten rolle at sporene ikke ble dype, det var godt nok feste, og med ei øks i hver hand føltes det bombesikkert og svært komfortabelt. Selve toppeggen nærmet seg, og iveren steg til uante høyder. Skulle den bli min likevel?!

Ryggen bød på utfordringer av både småbratt, akrobatisk og luftig innslag, men så var det ikke mulig å komme høyere. Der var toppvarden kapslet inni en diger snøklump. Jeg gikk rundt og krabbet meg til topps på denne og kikket meg rundt. Milde måne og gode gud og dæven døtte og harru sett!!! På selveste Mesmogtinden på vinterføre i Øyvindvær, det er jo knapt mulig å be om mer! For noen ekstravagante omgivelser! Jeg var i ekstase over å være midt i mylderet av Gjendealper på mest eksklusive sett og visste knapt hvor jeg skulle gjøre av meg. Rent bortsett fra å holde meg unna stupkanten. Herregud for en opplevelse, dette er nok neppe alle forunt, dette er jo en sommertopp for de fleste ranglerne...

Men hva faen???!!! Mobilen klikket jo helt... Lagde tullete hoppe-film i det jeg skulle forevige de forskjellige panoramavinklene. Og så Store Knut som var så enorm og klar for blinkskudd da!!! Æsj... Ja der "dævva" mobilen likegodt også, jaddaaaa!!! Men vet du hva? Ingen fordømt mobil skal ta fra meg denne unike gleden av å stå på en av Jotunheimens mest ekslusive tinder i undertegnedes drømmekriterier!!!

Jeg koste meg, men tenkte også på returen, grudde meg til et par hamre på eggen. Da de ble "beseiret" sank pulsen, og jeg koste meg hele veien ned til skia hundrevis av meter der nede. Nedover breen skled jeg kontrollert mens jeg aldri klarte å la være å skotte opp mot dronninga. Åhh, for en tind altså! Og nå er du miiin!!! :)

Stillhet og ensom majestet over vannet, innbitt og varm stigning opp mot bandet, og omsider deilig avslapping i teltet. Det tok lang tid å sovne, jeg var altfor opprømt. Uten mobilen var jeg også ekstra alene siden Morten og co hadde vendt snuta hjemover. Men jeg trivdes i eget selskap og vente meg fort til å være uten muligheter til kommunikasjon. Filosoferte for øvrig over Mortens visdomsord da jeg betraktet råflotte Kalvehøgda fra dalbunnen og sammenlignet med Trollveggen i form av "riktignok er ikke høydeforskjellen den samme..." "Trollveggen er bare en diger vegg over en jernbane!" sa Morten. Dette derimot... Hehe, jeg er så hjertens enig!

Dagen derpå var det bonusgjensyn med alltid fantastiske Austre Leirungstinden i det samme kalasværet. Den tinden skuffer ALDRI, dette var fjerde besøket, og den fenget like mye som alle de andre gangene! Nøff sedd, som de kule sier det!

Jeg gjorde mye annet smårart på veien hjemover, kraftløs og med blylodd-bein. Solte meg i glansen og nøt livet nedover med riktignok svært veltevillig pulk. Kommet fram til bilen så viste det seg at isøksa mi var borte. Typisk det, men enda godt at det var min og ikke den jeg hadde lånt av Morten. At jeg fikk et innfall om å skibestige Heimdalshøe for å få maks ut av dagen hører også med. Men denne palmehelga var helga da Mesmogtinden endelig ble min! Jeg fikk ikke tatt bilder av det, og grrr og svarte og alle mulige banneord for det, men synsinntrykkene jeg fikk har jeg stadig på netthinna! Klusset forringet turrapporten, men minnet og opplevelsesregisteret mitt kan selv ingen håpløs og lunefull mobil lure. Denne turen glemmer jeg absolutt aldri!

Et bilde som oppsummerer fjell-livet på sitt beste! Utsikt gjennom teltåpningen mens jetboilen varmes opp på primusen mens Gjendealpene jubler mot en perfekt himmel! :)
Et bilde som oppsummerer fjell-livet på sitt beste! Utsikt gjennom teltåpningen mens jetboilen varmes opp på primusen mens Gjendealpene jubler mot en perfekt himmel! :)
Kuldegropa er lik teltkos!
Kuldegropa er lik teltkos!
En av våre vakreste tinder troner over en av våre mest spektakulære daler...
En av våre vakreste tinder troner over en av våre mest spektakulære daler...
Påske i Leirungsdalen!
Påske i Leirungsdalen!
Hjem kjære hjem...
Hjem kjære hjem...
Midtre Leirungstinden omsider besteget.
Midtre Leirungstinden omsider besteget.
Et av mine mest velkjente og hjemmekjære syn...!
Et av mine mest velkjente og hjemmekjære syn...!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.