Langtur til Kjerkeberget - Høyest i Oslo (06.04.2019)
Written by Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Start point | Stryken |
|---|---|
| Endpoint | Sognsvann |
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 9h 25min |
| Distance | 41.1km |
| Vertical meters | 963m |
| GPS |
|
| Ascents | Kjerkeberget (630m) | 06.04.2019 17:21 |
|---|---|---|
| Gråbeinhaugen (529m) | 06.04.2019 19:18 | |
| Visits of other PBEs | Stryken stasjon P-plass (240m) | 06.04.2019 12:33 |
| Kikutstua (370m) | 06.04.2019 19:55 | |
| Ullevålseter (330m) | 06.04.2019 21:11 |
Jeg var i Oslo for å besøke Natasha for første gang. En veldig aktiv og livlig triatlon-jente som ikke sier nei til en langtur. Lørdagen tok vi toget fra Oslo til Stryken stasjon. Herfra spente vi på oss skiene og fulgte en av de preparerte løypene som går sørvestover. Planen for dagen var en tur til Kjerkeberget, høyeste punkt i Oslo kommune.
Da jeg for første gang hørte om denne toppen, tenkte jeg det skulle bli en liten ettermiddagstur. En liten knaus i Nordmarka liksom. Hvor krevende kan det være? Men da jeg så den på kartet og leste litt tur-rapporter, gikk det opp for meg at jeg hadde undervurdert den ganske kraftig. Den var utilgjengelig, og de fleste som hadde tatt turen hit, hadde gått rundt 35 - 40 km totalt. Noen hadde syklet inn anleggsveien.
Været var nydelig og jeg så for meg at dette kom til å bli en flott og lang dag på ski. Snøen var noe våt og kram, men vi smurte godt med myk smurning og fikk greit feste. Praten hang løst innover. Vi kom etterhvert til noen kryss. Her var det flere preparerte løyper å velge mellom. Det var ikke enkelt å vite hvilken vi skulle stole på, når det heller ikke alle steder var skiltet. Vi måtte egentlig bare satse på at den vi tok gikk i vår retning.
Jeg fulgte med på kartet, og fikk raskt øye på om vi beveget oss i riktig retning eller ikke, men da vi var kommet like sør for Nordre Djupdalstjernet, var det ikke andre løyper å velge mellom, og vi ble dermed tvunget ut på en unødvendig lang U-sving. Vi hadde kun langrennski, og ikke feller. Å traske ut i terreng i tung og våt snø var derfor uaktuelt.
Vi kom omsider inn på den anleggsveien jeg hadde sett på kartet som gikk helt inn til foten på Kjerkeberget på sørsiden. Til vår store skuffelse, var denne brøytet, og nå helt fri for snø. Det ville ta litt tid å følge denne til fots, men det fikk bare være. Vi festet skiene på sekken og trasket innover den våte og seige grusveien.
Like før vi kom til Sandungen, fortsatte vi opp anleggsveien som går nordover. Denne var fin å gå på ski. Den ender like øst for Kjerkeberget, og siste del opp mot toppen måtte vi bane våre egne spor. Her tok det tid. Snøen var blytung, det var stedvis bratt, fullt av busker, trær og annen vegetasjon. Natasha var ikke så vant til å gå på ski i denne typen terreng. Jeg gikk i front og laget spor. Oppover kom vi, og jeg kunne se den røde lille utkikkshytten mellom trærne der oppe.
Den siste lille delen opp mot toppen var såpass bratt at skiene måtte festes på sekken. Med snø til lårene, kavet vi oss oppover, og måtte gå i en liten fiskekrok for å finne egnet terreng til å ta på skiene igjen. Vi brøytet oss gjennom den tunge snøen, og etterhvert ankom vi endelig den røde lille utkikkshytten og toppunktet på Kjerkeberget. Jeg var imponert. Skogstoppen jeg bare noen dager i forveien hadde sett på som enkel match, uttrykte jeg nå min fulle respekt for. Rart å tenke på at vi nå stod på det høyeste punktet i hovedstaden. Så utilgjengelig og øde.
Vi nøt en kopp kaffe og brødskiver mens vi skuet utover det vakre skoglandskapet. Nordmarka er noe for seg selv. Siden det ikke gikk tog forbi Stryken stasjon så sent på en lørdag, kunne vi ikke gå tilbake samme vei vi kom. Vi måtte derfor gå helt til Sognsvann og ta T-banen derfra tilbake til sentrum. Dette var en dryg marsj, og vi måtte derfor snart komme oss videre.
Nedstigningen fra Kjerkeberget ble lagt på sørsiden. Litt vanskelig snø å styre i, og det var ganske tett mellom trærne også. Jeg oppdaget et skispor og fulgte dette nedover i nordvestlig retning. Flere steiner, røtter og falne trær var irriterende og gjorde det utfordrende å holde et jevnt tempo, men ned kom vi. Da vi kom ned mellom Katnosfjellet og Kjerkeberget, åpnet terrenget seg opp og vi kom rett inn på en preparert løype. Denne gikk helt ned til broen over Katnoselva ved Sandungen. Helt suverent. Nedover her kunne vi bare sette fart. Utrolig gøy, befriende og fortjent etter den treige nedfarten fra Kjerkeberget.
På andre siden av broen over Katnoselva, kom vi til et skilt med retningspiler. Her var det skiltet mot Sognsvann. Det var langt, og det var snart skumring, så vi fortsatte i den preparerte løypen over Gråbeinhaugen og videre til Kikutstua. Herfra videre over Bjørnsjøen. Noe overvann i starten, men på vannet var det is og hard skare. Det gikk radig å stake seg over her. Det ble etterhvert flott kveldsstemning med rød horisont.
Da vi ankom Ullevålseter, var det blitt helt mørkt. Først her tok vi på hodelyktene. Løypen videre herfra var steinhard, og det gikk derfor veldig radig uten at vi trengte å bruke mye krefter. Ved Sognsvann tok snøen/isen tok brått slutt. Jeg kom i stor fart da jeg plutselig oppdaget dette med hodelykten. Fikk i siste liten lagt inn en skrens og stoppet cm før grusen overtok. Snakk om å utnytte snøen maks. Vi festet skiene til sekken, gikk bort til stasjonen og tok T-banen til Oslo sentrum. Kvelden ble brukt til å spise en deilig hamburger og bare slappe av. Tusen takk for en flott og minnerik tur, Natasha! Du er helt rå!
Kart
User comments