Hybrid-tur fra Isterdalen til Alnestinden (06.03.2019)
Written by Solan (Atle Solholm)
| Start point | Isterdalen (250m) |
|---|---|
| Endpoint | Isterdalen (250m) |
| Characteristic | Randonnée/Telemark |
| Duration | 10h 34min |
| Distance | 21.6km |
| Vertical meters | 5,070m |
| GPS |
|
| Ascents | Alnestinden (1,663m) | 06.03.2019 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Trollstigen Parkeringsplass (697m) | 06.03.2019 |
Alnestinden har for mange vært et kjærkomment topptur-mål på vårparten/sommeren, i praksis etter at Trollstigen er åpnet en gang i mai/juni. Om vinteren ligger den mer utilgjengelig til for de fleste. I høst kom det plutselig en hel del snø uten at Trollstigen stengte sånn med én gang, og da var det mange som heiv seg rundt og tok turen dit opp. Jeg prøvde meg også på en tur opp dit i oktober en gang, men da var jeg usikker på veien, og når jeg så nærmet meg et veldig bratt parti litt før man når toppen, så tenkte jeg det var ikke verdt å utsette seg for rasfare når jeg ikke en gang var sikker på at det var riktige veien.
I diverse turbeskrivelser har jeg lest at man kan ta turen opp på Alnestinden også før Trollstigen åpner på vårparten, men at man da må påregne en time ekstra for å gå opp Trollstigen. I slutten av desember forsøkte jeg og ene datteren oss på dette. Det gikk greit å gå opp Trollstigen, men flere strekninger av veien var avblåste, slik at vi deler av turen måtte ta skiene på sekken og gå til fots. Nå skal det nevnes at vi ikke fikk kjørt bilen helt opp til bommen, først og fremst på grunn av snømengden, men også fordi det var gått et snøskred like nedenfor bommen, men jeg kan uansett slå fast at man ikke greier å gå fra bommen og opp til Trollstigen Turistsenter på bare 1 time. For oss tok turen dit opp 2 timer og 3 kvarter, riktig nok med Scarpa telemarkstøvler hele veien. Vi fortsatte opp til Alnesreset, føret var hardt med blankpusset skare der det ikke lå fokksnø, og når vi omsider kom oss opp på Alnesreset var klokken såpass mange, og vi såpass slitne, at vi snudde og gikk ned igjen. (Det finnes selvfølgelig de som kan klare å løpe opp de 7 kilometerne fra bommen og opp til Trollstigsenteret på én time, men da blir det i alle fall tungt å skulle fortsette opp på Alnestinden etterpå).
To dager senere - søndag 30. desember prøvde jeg på nytt. Da hadde det snødd rikelig, og jeg kunne gå med ski på beina hele veien opp fra bilen og opp til turistsenteret. Nå tok turen dit opp 2 timer og ett kvarter, og jeg valgte å fortsette. Dagene er korte på denne tiden av året, men jeg hadde med meg en kraftig hodelykt, så mørket var ikke noe problem. Imidlertid lå det nå ca. 30 cm nysnø oppå skaren fra før det siste snøværet, og på ca. 1530 m.o.h. - greide jeg å utløse et nokså stort snøskred - nøyaktig der jeg ikke hadde turt å gå drøyt to måneder tidligere fordi jeg var redd for snøskred... Jeg tenkte da at det var best å gi seg mens leken var god, og dermed kom jeg meg ikke opp på toppen av Alnestinden denne dagen heller.
Men på fjerde forsøk gikk det fint. Nok en gang kjørte jeg via Åndalsnes inn i Isterdalen, og så langt opp mot bommen som jeg kunne komme med bil. Denne gangen var jeg forberedt på at det nok ikke var nok snø i Isterdalen til at jeg kunne gå på ski opp Trollstigen, så jeg hadde med meg vanlige tur-sko, og la av sted til fots med ski og skistøvler på ryggen. Denne gangen tok turen opp til turistsenteret bare 1 time og 3 kvarter. Ved turistsenteret tok jeg på meg støvler og ski, og tok meg en liten matbit før jeg fortsatte. Jeg klatret meg oppover fjellet meter for meter, men stoppet innimellom for å sjekke antall høydemeter, for å ta noen bilder, eller rett og slett for å hente meg litt inn igjen.
Klok av skade stanset jeg denne gangen på 1400 høydemeter og grov en snøprofil før jeg gav meg i kast med det siste partiet. Når man nærmer seg toppen, er det nemlig et parti der man er nødt til å passere mellom to fjellknauser, og hvor det ikke er noen vei utenom. Her er det altså bratt nok til at man kan utløse snøskred dersom forholdene er de rette, og her var det altså jeg hadde utløst et skred drøyt to måneder tidligere. Denne dagen var imidlertid forholdene greie. De øverste 30 cm av snøen satt også nå litt løst, men ikke på langt nær så løst som sist, for da var det blankpolert skare under løssnøen. Ellers hadde det nylig vært tøvær og deretter blitt kaldt igjen, slik at det dypere nede i snøen ikke var mulig å se noe rester av lagdeling i det hele tatt.
Jeg fortsatte turen, og både staver og ski hadde da godt tak i det faste underlaget under løssnøen. Sliten nådde jeg toppen ikke så veldig lenge før sola skulle gå ned. Jeg fikk meg litt mat i livet før jeg startet på turen ned igjen. Jeg rant ned til svingen nedenfor "Bispesvingen" før jeg måtte av med ski og skistøvler, og ha på meg turskoa igjen. Dagen er en del lenger nå i mars enn det den var i desember, så hodelykta behøvde jeg ikke ta på meg før jeg var nesten nede ved steinbrua over Istra.
Det som ellers også er viktig på en tur som denne, er at man passer seg når man går opp og ned selve Trollstigen. Spesielt ved tøvær kan det komme store isblokker seilende ned fjellsida. Det er særlig ett sted med stadig nedfall av is, og tre av strekkene mellom hårnålssvingene på Trollstigveien passerer rett under. På vei opp taklet jeg det første strekket ved å gå oppå betongkanten på utsida av veibanen (isblokkene stopper stort sett mot denne betongkanten), og de to neste "bypasset" jeg ved å gå direkte opp til steinbrua fra svingen nedenfor (se gps-trackingen min). På vei ned igjen turte jeg imidlertid ikke å gå ned fjellsida fra brua til svingen nedenfor, ettersom det var bratt og litt glatt, og ikke like lett å gå ned som opp; og så hadde det begynt å blåse såpass at jeg ikke turte balansere på betongkanten heller (det er 3 meter ned på utsiden enkelte steder). Jeg satset derfor på kortest mulig "transitt-tid" på de farlige stedene, og det gikk bra.
User comments