Ekspedisjon Myrebærhammaren (01.03.2019)

Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke) GSM

Map
Ascents Myrebærhammaren (1,134m) 01.03.2019

Pulktur og gjensyn med Skagsflye

Jeg og Chris har det siste året funnet ut at vi begge har en drøm om det jeg kaller ekspedisjoner fra A til Å. Vel er vi begge toppsamlere og elsker å bestige nye flotte fjell. Men når jeg snakker for egen del så har jeg alltid følt at jeg ikke blir hel før jeg også får flere netter ute i villmarka uten å komme tilbake til bilen og sivilisasjonen. Helgeturer med én utenatt eller dagsturer er vel og bra det, men blir det for mye av spesielt dagsturer uansett om det er ferie eller helg så blir det litt trivielt i lengden. En får ikke skikkelig følelsen av å være ute i felten. Og det vet jeg at Chris også tenker.

Samtidig begynner vi å trekke noe på åra. Og jeg har kanskje strukket lykken vel langt når det gjelder å bære tunge sekker uten å bli straffet med kneproblemer. Desperate og akutte skulderlidelser har jeg derimot hatt mer enn nok av. På trivielt nivå går sånt også utover benkpress fordi skuldrene blir brutt ned etter helgas strabaser. Joda, siste setning var litt harry...

Pulk måtte da være tingen! Potensielt tung å drasse på selvsagt, men slit uten smerte. Og tenk på alt man kan ha med seg da gitt! Minimalisme på tur har aldri funket for meg, det går på trivselen løs. Med pulk kan man snarere gå motsatt vei.

Etter at det selvsagt hadde vært mer travelt enn vanlig på jobb akkurat nå som Chris hadde ferie og var klar for tur kom vi oss til slutt avgårde på fredagen. Det skulle være en lærings- og oppvarmingstur før neste vintersesong. Vi har nemlig tenkt å starte en ny tradisjon, en ukes vinterferietur med pulk og telt hvert år fremover! Og vi gledet oss begge til gjensyn med Langsua nasjonalpark...

Det første som skjedde da vi begynte å skli bortover og etterhvert noe nedover fra Selstølhøe var at jeg ble sklitaklet bakfra. Au for en vond underarm! Akkurat den jeg slo "i stykker" 3 ganger på knallhard snø på natt-turen til Piggen i juni 2017. Velkommen til pulk-tilværelsen!!!

I grunn dreide dette seg kun om å huske at en pulk lever sitt eget liv når en bruker tau. Det gjentok seg ikke flere ganger. Etter å ha krysset Kjølaåne på bru dreide vi østover mot de store myrene rundt Bergabekken. Flere ganger måtte vi over innhegninger med piggtråd. De ble rutas små crux hvor vi måtte hjelpe hverandre med å lempe pulkene over. Det tok sin tid, men vi gikk ca 7 kilometer før vi slo leir.

Underlaget her var ikke mye å skryte av, grunn og løs snø med knallhardt isunderlag. Kuldegropa i ytterteltet ble symbolsk, men enda verre var det at det var umulig for snøpluggene å gjøre jobben sin skikkelig. Heldigvis blåste det ikke noe særlig, så teltet ble stående natta over.

Myrebærhammaren og Skagsflye

En svært god natts søvn ga overskudd foran morgenrutinene. Noe så enkelt som å fyre opp primusen og smelte snø opplevdes som en sann glede. Det enkle liv sies det ofte på prosaisk vis, det er min mening. Mye sant i det, men det enkle er som regel best. Og snøsmelting sørger jo for både frokostblanding, kaffe og kakao... Herlig å være i gang!

Dagens første mål var Myrebærhammaren, en rød nål Chris manglet på Valdreslista si. For min del tenkte jeg at tur er tur og topp er topp, og jeg liker jo Valdres, så ingen problemer med motivasjonen. Gradvis ble vi mer vant til å dra pulkene også. Oppunder toppen festet vi de til hvert sitt tre og banet oss vei gjennom bjørkebeltet. Vinden tok mer og mer over, og det var hustrig da vi nådde til topps. Utsikten var interessant, Skaget og Langsuene stjal mesteparten av oppmerksomheten, og vi kunne følge vår kommende rute opp mot Skagsflye. Det så langvarig slakt og greit ut. Fin trening for nybegynnere med pulk tippet jeg.

Tilbake ved pulkene, og etter å ha spist litt for feite kanelboller så bar det i vei mot den langvarige motbakken i retning mitt forjettede land. Chris var nysgjerrig på og jeg lengtet etter gjensyn med herlige Skagsflye! Det hadde så smått begynt å skye over, og snø var ventet. I grunn helt greit. Og jeg skal nå gjøre et nytt forsøk på å begrave myten om Øyvind Brekke som en håpløst bortskjemt fjellfyr som bare tåler perfekt blå himmel og solskinn på tur.

Joda, i helger og langhelger når store fjell i andre landsdeler skal bestiges så vil jeg ha det sånn og blir misfornøyd om det blir nedbør og grått. Men jeg går jo på tur i alt slags vær. Det kommer an på type område og type tur. Dette her var riktignok kortversjonen, men likevel en type tur hvor alt vær har sin sjarm. Når toppturer ikke er hovedfokus eller eventuelt bare en bonus, og hovedpoenget er å dra pulk og slå leir forskjellige steder i løpet av ca en ukes tid, ja da tar man det været man får og setter pris på skiftningene. Det blir til at man går inn i en annen modus. Uansett vet jeg jo at det første man sier er det folk fester seg ved. Derfor er jeg for eksempel stadig typen som bare børster vekk muselort fra hyttebordet og smører brødskivene der, fordi jeg faktisk gjorde det én gang vinteren 1991. Det var vitner til det, og ifølge dem gjør jeg det visst fortsatt, det trekkes fram hver gang når jeg ikke er nøye på ting. Jeg vet iallfall at jeg ikke har gjort det siden. Men jeg tåler nok kun Øyvindvær på alle typer turer likevel, selv om jeg prøver å forklare nyansene...

Samme det, vi ankom gradvis den mest isolerte delen av Skagsflye i det snøfuggene begynte å dale ned fra himmelen. Den nordre delen ved Skagstjernet ligger så vidt lavere enn sørlige halvdelen, noe som gjør at den positive ensomhetsfølelsen lett får fotfeste. Her føler man seg langt unna hverdagen og utenfor dens rekkevidde.

Teltet kom fort opp, og her var det bedre forhold for å grave kuldegrop. Så herlig!!
Omsider satt vi der i kanten av innerteltet med føttene dinglende over gropa og koste oss med dry tech-mat og kaffe og etterhvert kakao! Og filosoferte over hvorfor enkelte mener kuldegrop ikke er lønnsomt. Ikke kunne vi skjønne annet enn at det er nettopp det, og for en trivsel det skaper!

Vi hadde allerede sovet svært godt første natta, og denne ble ikke noe unntak. Spesielt Chris hadde veldig solid sovepose, og sendte meldinger hjem til Tyskland med følgende beskjed til alle som trodde at han "frøs i hjel": Det var simpelthen uutholdelig varmt i teltet!

Skagsflye-morgen og siste del av turen

Vi våknet til lyden av vind og snø som traff teltduken. En tur ut på grunn av et nødvendig ærend var i grunn en hustrig opplevelse. Men likevel, været gjorde ingenting, dette var godt for sjela. Langt innpå Skagsflye i ruskevær, tett på naturen, og med teltet som et forlokkende lunt krypinn. Snart var det frokost-rituale i kuldegropa. Herlige frie liv! Og så fint at vi begge ønsket å ta oss god tid. Stress på tur er vi ikke skapt for, det er derfor jeg fnyser av de som sier at "du skulle jo vært med på 71 grader nord!" Nei så faen om jeg skal!!! Mitt turliv skal med unntak av klatretopper jeg må på via letteste vei være fritt for innkallinger og "Det som skjer nå...!" og så videre. Vi var skjønt enige jeg og Chris at neste års prosjekt nok vil kreve 10-25 % mer effektivitet, men heller ikke mer. Tur skal også være kos og aller helst ikke idrett...

Plutselig begynte det å lysne litt mens vi satt i teltet. Sol? Ja visst! "Here comes the sun!" Hvilken glede!! Sangen som jeg mest av alt forbinder med frokost i kokketeltet på Plaza de Mulas og trøstende tanker om at Aconcagua nok ikke var så farlig likevel kommer naturlig til meg under den slags åpenbaringer i været. På denne typen tur var dette nok til å kunne glede seg som en unge!

På grunn av væromslaget var det herlig å trekke pulk langsetter øvre Skagsflye. Og ganske snart fikk vi nye utsikter, litt herpa av skylag og drivende skodde, men fint på en tur som dette. Vi tok livet med ro og hadde fine pauser med påfyll av varm drikke. Og nok en gang måtte jeg tenke på hvor herlig det var å slippe tung sekk med dertil destruerte skuldre. At jeg ikke har tenkt på det før? Når en har passert 40 er toppen passert sånn at en ikke trenger å føle det som noen æressak å være raskest mulig eller ha evnen til å bære tyngst!

Skodda tok etterhvert såpass over at vi skrinla tanken på Keisaren, som Chris manglet på Valdreslista si. Jeg hadde vel kanskje tenkt noe på Skreddalsfjellet også, men nå fikk det holde å komme seg mot Skagstrøne og ned derfra. Turens "crux" på grunn av pulkene.
Uten sikt, så å si, ploget vi oss sakte nedover. Et velt hadde jeg, men ellers kom vi oss ned på flata uten store problemer. Vi fant merkinga og fulgte den uten større problemer fram til veien nær Kjølafjellet. Her møtte vi en scooterpatrulje som lette etter en forsvunnet hund. Vi kunne dessverre ikke hjelpe dem...

Siste natta tilbrakte vi i telt ved Krokbekken en snau kilometer fra parkeringa. Kun for å få ei ekstra teltnatt. Godt skjermet av skogen hadde vi det trivelig og følte på illusjonen av villmark.
Vi pratet ivrig om turens fortreffelighet og om kommende prosjekter av denne typen, bare mer avanserte. Dette hadde som ventet gitt mersmak. Vi fungerer godt i lag jeg og Chris, så det er bare å glede seg til nye vinterferie-ekspedisjoner!!!

Og jeg vil med jevne mellomrom vende tilbake til Skaget, Skagsflye og Langsua. Det er fortsatt mye uutforsket her for meg, og ennå har jeg ikke vært på barmarkstur i området. Det gir en indre ro å vandre her, en ro og stemning jeg alltid vil lengte etter. Jotunheimens herlige forgård!

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.