Ballangrudsæterhøgda, Helgehaugen & Lamannshaugen (01.03.2019)  

I dag hadde jeg planlagt en tur lengst nord i Nordmarka. Jeg kjørte fra Roa mot Jevnaker og svingte av E16 ved gården Østre Olum. Her tok jeg av sørover og inn på Gjerdingsveien. Snart møtte jeg et skilt meg info om betaling av bomavgift (kr 60), som ble gjort med SMS.

Gjerdingsveien var godt strødd i bakkene oppover, og jeg fulgte denne veien til jeg var like vest for innsjøen Mylla. Her parkerte jeg til slutt på en stor parkeringslomme like ved gården Vestenden. Denne lomma var fryktelig glatt og hadde en svak helning, men jeg fikk rygget bilen forsiktig inn langs med brøytekanten slik at den ikke skulle skli på isen.

Været var aldeles nydelig denne fredagen. Lite vind og mest blå himmel. Siden store deler av turen skulle gå ute i terrenget og inni skogen, valgte jeg fjellski med feller i dag. Men til første topp gikk det løyper, i hvert fall nesten til topps.

Aller først vandret jeg på beina og fulgte veien tilbake til en liten parkeringsplass litt sør for Grasbergtjerna. Der gikk det en skiløype parallelt med Gjerdingsveien. Her tok jeg på skiene og kunne følge gode skispor til jeg var like øst for Ballangrudsæterhøgda (679). Derfra var det kort opp til dagens første topp, men litt knot ble det på denne korte etappen ute i terrenget. Snøforholdene var heldigvis gode utenfor løypene i dag. Skaren bar veldig bra. Jeg brakk akkurat gjennom slik at jeg lagde tydelige spor etter meg. Inni tettere skog var det noe hardere. Imidlertid sørget en bratt 5-meters skrent for at jeg måtte lete etter en plass jeg kunne komme opp med ski på beina. I dette området var skogen ganske tett i tillegg, og derfor ble det litt kronglete akkurat her. Få meter etterpå dukken masta på toppen opp i enden av et lite, åpent område.

© Nils Haugene

Ned fra Ballangrudsæterhøgda, også kalt Ballangrudkollen, ble det litt klønete kjøring på noe hard skare innimellom høye grantrær. Men det var ikke langt ned til skiløypa, som jeg fulgte tilbake til Gjerdingsveien. I fin motsol som varmet litt, fikk jeg på denne etappen god sikt mot mine neste mål Helgehaugen og Lamannshaugen.

© Nils Haugene

Da jeg var tilbake på Gjerdingsveien tok jeg av skiene og ruslet litt sørover på veien, og så oppover Myllalia. Her gikk jeg opp til de øverste hyttene og fortsatte rett fram i åpent terreng mot Helgehaugen (706). Selv om jeg nå var i skyggen, var det trivelig i hogstfeltet her. Utsikten åpnet seg veldig tilbake mot forrige topp, Ballangrudsæterhøgda (679).

© Nils Haugene

Fra 670 meters høyde gikk jeg inn i stor skog igjen, og på toppen av Helgehaugen (706) var det lite utsikt på grunn av alle trærne. Men nå sto jeg på den nest høyeste toppen i Nordmarka, så da ble det en liten pause med drikke og Kvikk Lunsj.

© Nils Haugene

Videre bort til Lamannshaugen var det mye skog og ingen oppkjørte løyper. Her måtte jeg klare meg selv. Nedkjøringen fra Helgehaugen var det lite stil over. Litt hit og dit innimellom trærne mens jeg av og til måtte rette på kursen ved å ta en titt på Peakbook-appen.

Bedre ble det nede på Kråkemyrene. Her var det mer åpent, og på grunn av et hogstområde videre oppover mot en navnløs hytte, fikk jeg mer oversikt her og kunne ta et tilbakeblikk mot Helgehaugen (706).

© Nils Haugene

Etter passering hytta kom det en liten myr, og deretter bar det oppover siste bakken mot Lamannshaugen gjennom høy og mørk granskog.

Jeg ruslet først opp på nordtoppen (704), som er meteren lavere en sørtoppen (705). Her inne i den store og tette skogen var snøen skitten og ganske hard etter mildværet. Det var lite å se fra toppunktet på nordtoppen, men jeg skimtet en lysning mot vest. Så før jeg gikk videre til sørtoppen stakk jeg bort til lysningen, og det betalte seg sannelig. For der var det vidstrakt utsikt mot vest og nord. Jeg så blant annet mye av Randsfjorden derfra.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Her på grensen mellom skogen og hogstfeltet som ga utsikten, hadde snøen smeltet såpass mye at jeg måtte gå på beina. Litt lengre inn i storskogen tok jeg på skiene igjen og vandret de få meterne bort til høyeste punkt på Lamannshaugen (705). Også her, som på nordtoppen, var det null utsikt og tett granskog.

© Nils Haugene

Jeg tok en liten pause på dagens siste topp. Deretter gikk jeg nedover mot sør for å finne igjen en sti som var stiplet inn på kartet. Selve stien var selvfølgelig nedsnødd nå, men jeg stå tydelig hvor den gikk i skogen. Stien skulle snart gå over i kjerrevei, og dermed ville jeg ha fri bane til å kjøre litt raskere på ski nedover.

Returen østover i dalen og ned mot Sinnerputten gikk derfor med en fart som var godt over gjennomsnittet for turen til nå. Men fort gikk det aldeles ikke, for skaren i den urørte snøen var noe hard, og jeg sank akkurat så langt ned at skiskoene bremset. Jo lengre ned jeg kom også, jo flere trær og busker lå bøyd over traseen hvor kjerreveien gikk. Et par steder måtte jeg ut i terrenget for å komme rundt noen falne trær.

© Nils Haugene

Etter passering tjernet Sinnerputten ble det lettere å følge veien, men da var jeg også straks framme ved bilen igjen. Cruxet nå var glattisen rundt bilen... Med bredbeint stavring og godt støttet til bilen ble dette hindret også løst uten problemer og uhell.

© Nils Haugene