12 timers fottur fra Addis Ababa til Wochecha Mountain t/r (11.11.2018)

Written by Solan (Atle Solholm) GSM

Duration 11h 50min
Distance 51.9km
Vertical meters 6,573m
GPS
Ascents Wochecha Mountain (3,391m) 11.11.2018
Wochecha-fjellet med deler av Addis Ababa i forgrunnen. Bildet er tatt fra 6te etasje i Churchill Hotel i byen. Fjellet rager 3391 meter over havnivå, mens byen ligger omkring 2350 meter over havet.
Wochecha-fjellet med deler av Addis Ababa i forgrunnen. Bildet er tatt fra 6te etasje i Churchill Hotel i byen. Fjellet rager 3391 meter over havnivå, mens byen ligger omkring 2350 meter over havet.

Jeg var i Addis Ababa i forbindelse med et prosjekt på Black Lion Hospital da jeg la ut på denne turen. Jeg skulle være i byen i 15 dager, og dette var eneste fridagen jeg hadde i løpet av denne tiden. Det var ikke gått mer enn ei knapp uke siden jeg kom til byen, men jeg hadde vært ute og jogget mellom kl. 6 og kl. 7 om morgenen nesten hver dag, så jeg følte at jeg allerede var i ferd med å venne meg til høyden.

Jeg hadde 15 dager i Addis Ababa i forbindelse med et helseprosjekt. I løpet av disse drøyt to ukene hadde jeg kun én fridag, og den benyttet jeg til å bestige Wochecha, det høyeste av fjellene omkring Addis. 2) Black Lion Hospital sett fra hotellrommet mitt. 3) Hjerteoperasjon på en av operasjonsstuene på Black Lion.
Jeg hadde 15 dager i Addis Ababa i forbindelse med et helseprosjekt. I løpet av disse drøyt to ukene hadde jeg kun én fridag, og den benyttet jeg til å bestige Wochecha, det høyeste av fjellene omkring Addis. 2) Black Lion Hospital sett fra hotellrommet mitt. 3) Hjerteoperasjon på en av operasjonsstuene på Black Lion.

Jeg la av sted i retning Wochecha-fjellet fra Churchill Hotel i ti-tiden på formiddagen. Jeg kunne selvfølgelig tatt drosje gjennom byen frem til foten av fjellet, men jeg orket ikke krangle med hotelresepsjonister og drosjesjåfører som bare hadde kommet til å insistere på at jeg måtte ha med meg guide på en slik tur. Så jeg la avsted til fots. Turen gjennom de ulike bydelene av Addis var ubehagelig. En del mennesker er hyggelige, men mange roper ukvemsord etter fremmede, og du må hele tiden være på vakt mot lommetyver, skal du unngå å miste både mobiltelefon og lommebok (jeg hadde mobiltelefonen med mest for å kunne tracke turen). De fleste Etiopere er hyggelige og ærlige mennesker, men i slumstrøkene i utkanten av en by som Addis, er arbeidsledigheten høy, og mange har ikke stort annet å ta seg til enn å drive dank og evt. litt småkriminalitet ved siden av.

Ei bru jeg måtte krysse i utkanten av Addis Ababa.
Ei bru jeg måtte krysse i utkanten av Addis Ababa.

Det ligger et par mindre fjell mellom Addis og Wochecha, og man må enten klatre over et av disse, eller passere gjennom et trangt dalføre mellom dem for å komme til foten av Wochecha. Jeg gav meg i kast med det ene av disse fjellene. Etterhvert som jeg nærmet meg utkanten av byen, hadde jeg lagt merke til en bred sti som snoket seg oppover fjellsida mellom husene, og denne var ikke vanskelig å finne. Det var temmelig bratt oppover disse bakkene, men det bød ikke på noe problem å holde tritt med lokalbefolkningen, som benyttet stien som ferdselsåre. Et stykke oppi bakken tok tettbebyggelsen slutt, og jeg ble gående i vakker natur; vekselsvis i skog og i åpent lende. Stien var imidlertid bred og fin, og lett å følge. Utsikten over Addis ble bedre jo høyere opp jeg kom. Jeg tok meg tid til å stoppe opp et sted og knipse noen fine utsiktsbilder over byen.

Utsikt over Addis Ababa. Bilder tatt med henholdsvis normalobjektiv (5) og telelinse (6 og 7).
Utsikt over Addis Ababa. Bilder tatt med henholdsvis normalobjektiv (5) og telelinse (6 og 7).

Jeg nådde toppen av det første høydedraget en drøy times tid etter at jeg var kommet meg ut av byens gater og over på sti i fjellet. Her fikk jeg for første gang se Wochecha-fjellet på nært hold, og det gikk opp for meg hvor mektig dette fjellet faktisk er. Jeg stod nå på knapt 2900 meters høyde, og hadde et dalføre mellom meg og Wochecha, slik at man tydelig så hvor bredbaset dette fjellet er, og jeg hadde foran meg i hvert fall fem ulike fjellrygger som førte opp mot toppen på 3391 m.o.h. Det var grønt og frodig over alt, både i dalføret og oppover fjellsida. Der lå spredte landsbyer i landskapet foran meg, og åkerlapper som omkranset disse. Det føles alltid litt feil å gå nedover når man egentlig skal opp, men jeg hadde ikke noe valg; jeg måtte ned i dalen for å kunne klatre videre oppover. Jeg passerte noen gjetergutter med kyr og esler på vei nedover, og ellers kvinner og menn på vei fra én landsby til en annen. Menneskene i dette området var vennlige og hilste høflig. Kontrasten fra slumområdene omkring storbyen var stor i så måte. Noen spurte på dårlig engelsk om hvor jeg skulle ("where you go?"). Jeg pekte opp mot toppen av fjellet og svarte "mountain", og da enten nikket de anerkjennende eller viste tommelen opp. Så voldsom til nedstigning ble det forresten ikke før jeg kunne begynne å gå oppover igjen; Endomondo-trackingen min viser at jeg var nede på ca. 2750 m.o.h. før jeg begynte å gå opp igjen, dvs. omkring 150 meter lavere enn høydedraget jeg nettopp hadde passert.

8) Fjellparti nær toppen av Wochecha. 9) Selfie med toppen i bakgrunnen. 10) Det er lett å se, både på kart og i terrenget at Wochecha er en gammel vulkan. Mye av fjellet er for lengst erodert vekk, men toppene ligger fremdeles slik at de omkranser det gamle krateret. Denne artige formasjonen ligger på andre siden av krateret, rett ovenfor Wochecha-toppen; og er ikke fullt så høy som toppen jeg står på.
8) Fjellparti nær toppen av Wochecha. 9) Selfie med toppen i bakgrunnen. 10) Det er lett å se, både på kart og i terrenget at Wochecha er en gammel vulkan. Mye av fjellet er for lengst erodert vekk, men toppene ligger fremdeles slik at de omkranser det gamle krateret. Denne artige formasjonen ligger på andre siden av krateret, rett ovenfor Wochecha-toppen; og er ikke fullt så høy som toppen jeg står på.

Stien jeg gikk på kom etterhvert ned til en vei som slynget seg gjennom dalen, og denne fulgte jeg til jeg fant en sti som så ut til å føre oppover en av fjellryggene som førte mot toppen. Det gikk imidlertid ikke lenge før denne stien førte inn i dalføret mellom to slike fjellrygger. Her fantes en bekk med ei bru som krysset over, og jeg kunne ikke unngå å tenke på det gamle eventyret om de tre bukkene Bruse. På andre sida av bekken fortsatte stien oppover, men altså på fjellryggen til høyre, eller vest for den jeg egentlig hadde startet på. Og her fikk jeg selskap et stykke videre på turen. Ei jente på kanskje 14-15 år, og en gutt på kanskje mellom 10 og 12 fulgte meg et stykke oppover. Det er ikke hver dag de ser en hvit mann oppi denne fjellsida, så nyskjerrigheten var kanskje én grunn til at de slo følge med meg oppover fjellryggen. Det kan også være de håpte på at jeg skulle gi dem et eller annet, men erfaringen er at hvis du begynner å dele ut penger eller mat eller annet, så får du i hvertfall ikke gå alene, så det var det all grunn til å unngå.

Fjellbekk med bru i dalen mellom to fjellrygger som strekker seg opp mot topplatået på Wochecha.
Fjellbekk med bru i dalen mellom to fjellrygger som strekker seg opp mot topplatået på Wochecha.

Etterhvert som det bar oppover fjellryggen, passerte jeg landsbyer og åkerlandskap. Her oppe ble stigningen brattere enn før, og jeg begynte å merke den tynne lufta. Opp til omkring 3000 m.o.h. syntes jeg det hadde gått greit, men nå merket jeg at jeg måtte redusere litt på tempoet for på et vis å kunne klare den siste del av oppstigningen. Etterhvert gadd ikke mine to ledsagere å henge på lenger, og jeg fikk igjen gå for meg selv. For hver lille landsby jeg passerte, var det typisk at stien delte seg i to, slik at du kunne velge om du ville gå til høyre eller til venstre for den, og så møttes de to stiene igjen straks du hadde passert den lille bosetningen. Når jeg så nærmet meg toppen, og landskapet så vidt flatet litt ut igjen, passerte jeg en landsby hvor det var omvendt. Her var det landsbyen som var todelt, med én innhegning på hver side av stien, og jeg så det var både stråhytter og noen jordhus innenfor innhegningene. Et par bikkjer begynte plutselig å gjø. Jeg er etterhvert blitt vant til løshunder inne i Addis. De er vant til å bli sparket og herset med av mennesker, og lar deg som regel være i fred. Landsbyhundene her på fjellet var jeg imidlertid mer usikker på, de måtte jeg regne med var opplært til å beskytte landsbyen mot fremmede. Jaja, tenkte jeg, de er nå heldigvis innenfor gjerdet; men ikke før hadde jeg tenkt dette, så kom de settende mot meg gjennom et hull i gjerdet, og gjødde og laget leven. Jeg snudde meg straks mot dem, og så dem inn i øynene, og da stoppet de opp. Her gjelder det å beholde øyekontakten, tenkte jeg, og forsøkte å gå langsomt bakover uten å gi slipp på dem med blikket. Men da satte de mot meg igjen og gjødde enda sintere. Så var det bare én ting igjen å forsøke. Jeg gikk målbevisst mot dem og knurret sint; da løp begge av gårde med halen mellom beina, og jeg kunne fortsette turen. (Jeg har brukt dette knepet noen ganger i møte med hunder i Afrika, og det virker ofte, men du kan ikke stole på at det alltid virker).

Landsbyer og åkerlandskap på Wochecha-fjellet. Skyggen som fjellet kaster, minner om at det nærmer seg kveld.
Landsbyer og åkerlandskap på Wochecha-fjellet. Skyggen som fjellet kaster, minner om at det nærmer seg kveld.

Et stykke ovenfor denne landsbyen flatet stien og landskapet ytterligere ut, og jeg kunne igjen øke tempoet. Her oppe hadde folk esler, sauer og kyr på beite, og gresset var grønt og fint, og så ut til å egne seg for dette. Nå var det ikke langt igjen til toppen. Jeg visste det kom til å bli mørkt før jeg var tilbake i byen igjen, men jeg kunne ikke snu nå, da ville jeg følt hele dagen var gått i vasken. I det jeg nærmet meg toppen, gikk en euforisk følelse gjennom kroppen. Jeg tok meg tid til litt fotografering, og så satte jeg meg ned og forsøkte få i meg litt mat. Matlysten var ikke noe særlig, kanskje på grunn av høyden, men jeg følte ikke noe ubehag av høyden ellers, så det kan like gjerne være at de frityrstekte bollene jeg hadde rasket med meg var noen dager gamle, og derfor ikke noe særlig tess lengre. Jeg fikk i hvert fall i meg en del væske, både vanlig vann og kullsyreholdig vann ("Ambo water"). En gjetergutt kom nyskjerrig bort til meg, og jeg ga ham den ene bollen jeg hadde. Etterhvert gav jeg også resten av den bollen jeg selv hadde spist noen biter av til kompisen hans. Dette skulle jeg selvfølgelig ikke ha gjort, for så fulgte de etter meg en god stund etterpå, helt til de skjønte at det ikke var noe mer å få. Hadde jeg snakket et språk jeg kunne kommunisere med dem på, hadde jeg kanskje kunne fått dem til å forstå det litt tidligere, men det gjorde jeg ikke.

16) Kyr på beite omtrent på toppen av Wochecha. 17) Sauer et lite stykke lengre nede. 18) Gjetergutter som passer buskapen.
16) Kyr på beite omtrent på toppen av Wochecha. 17) Sauer et lite stykke lengre nede. 18) Gjetergutter som passer buskapen.

Ned igjen fra fjellet, valgte jeg en trasé som jeg mente ville ta meg raskere ned igjen fra fjellet og tilbake til byen. Det gjorde den da også, men til gjengjeld ble turen gjennom byens slum og forsteder desto lengre. Jeg hadde lommelykt med, så selve mørket bekymret meg ikke. Bekymringen var mer hvordan det ville være å ta seg gjennom byen på natten. Så lenge jeg var ute på landet, bekymret jeg meg mindre. Her var menneskene vennlige og omsorgsfulle. En ung mann jeg møtte på vei ned fra fjellet, så bekymret på meg og spurte: "Where you go?" "To Addis Abeba," svarte jeg. "No," sa han, "you stay in my house tonight, and then we go to Addis tomorrow." Men jeg måtte være tilbake på jobb på Black Lion Hospital allerede tidlig neste morgen, så det gikk ikke. "No, I have to be back in Addis this evening," svarte jeg og hastet videre. Jeg kom meg ned fra fjellet før det var mørkt, og deretter ned i en utkant-bydel av Addis, med handelsboder, jordhytter og bølgeblikkskur langs veien mens skumringen fremdeles pågikk. Men så begynnte det også å bli skikkelig mørkt. Noen utesteder med musikk og dans kastet lys på veien gjennom åpne ytterdører, men ellers var det lyset fra lommelykta mi jeg gikk etter. Jeg kom forbi en åpen handelsbod hvor jeg fikk kjøpt noen flasker Cola, Fanta og vann; og like etter fant jeg et sted med bananer. Å få bananselgeren til å forstå at jeg bare skulle ha to bananer var ikke mulig, så jeg endte opp med to kilo. Med litt bananer og sukkerholdig brus innabords, gikk turen lettere igjen. Jeg kom meg ned til en hovedvei inn mot byen, og fulgte denne videre. Da jeg nærmet meg sentrum, passet jeg på å legge veien gjennom litt finere bystrøk med mindre kriminalitet i gatene, for å unngå å støte på byens mange utskudd. Like før jeg passerte Black Lion hospital, klarte jeg imidlertid likevel å gå feil, og havnet i et skummelt strøk, riktignok ikke så langt fra Churchill Hotel hvor jeg uansett skulle. En fyr la armen rundt meg og sa et eller annet til meg, antagelig en avledning for å kunne rappe sekken min, men jeg dyttet ham bort, sa kontant "leave me alone", og gikk videre. Etter 11 timer og 50 minutter satte jeg glad og fornøyd beina mine igjen inne på Churchill Hotel, og turen var ferdig.

19) Stien ned igjen fra fjellet, med Addis Ababa i bakgrunnen. 20) En liten fjellknaus jeg passerte på vei ned. 21) Kornåker på fjellet.
19) Stien ned igjen fra fjellet, med Addis Ababa i bakgrunnen. 20) En liten fjellknaus jeg passerte på vei ned. 21) Kornåker på fjellet.

På denne fridagen gikk jeg som sagt hele veien til toppen av Wochecha fra Churchill Hotel, som ligger langt inne i byen. Turen endte på nesten 52 km, og tok 11 timer og 50 minutter, slik det fremgår av GPS-trackingen. Skal jeg noen bestige dette fjellet på nytt, og eventuelt ha andre med meg på turen; kommer jeg imidlertid til å korte turen ned ved å ta drosje til utkanten av byen, deretter gå opp på fjellet og ned igjen, og så ta en ny drosje tilbake til hotellet. En slik tur vil ikke bli på mer enn knapt 24 km, og går man med samme hastighet som jeg gjorde, så tar den 6 timer og 39 minutter (basert på min GPS-tracking etter sletting av "drosjesegmentene" fra trackingen). Disponerer man en 4x4 Toyota Landcruser eller liknende med sjåfør, som kan kjøre en til fjellfoten og så hente igjen når turen er omme, kan man komme enda tettere på fjellet før man begynner å gå. Da kommer turen ned i 12,5 km, og er unnagjort på 3 timer og 57 minutter med den farten jeg brukte på denne delen av turen. Korter man turen ned på dette viset, vil man imidlertid sannsynligvis også kunne øke hastigheten noe i forhold til den hastigheten jeg holdt, men hvor mye har jeg ikke gjort noe forsøk på å beregne.

Den faktiske GPS-trackingen fra min tur, som ble på 51,8 km og tok 11 timer og 50 minutter.
Den faktiske GPS-trackingen fra min tur, som ble på 51,8 km og tok 11 timer og 50 minutter.
En kortere tur, som man kan gå dersom man tar drosje ut av sentrum og deretter drosje tilbake til hotellet når turen er unnagjort. Denne varianten kommer på 23,8 km og tar 6 timer og 39 minutter dersom man holder den hastigheten jeg hadde på denne delen av turen.
En kortere tur, som man kan gå dersom man tar drosje ut av sentrum og deretter drosje tilbake til hotellet når turen er unnagjort. Denne varianten kommer på 23,8 km og tar 6 timer og 39 minutter dersom man holder den hastigheten jeg hadde på denne delen av turen.
Kan man bli kjørt helt til fjellfoten med en 4x4, kortes turen ytterligere ned, til 12,5 km, og den tar da 3 timer og 57 minutter med mitt GPS-registrerte tempo.
Kan man bli kjørt helt til fjellfoten med en 4x4, kortes turen ytterligere ned, til 12,5 km, og den tar da 3 timer og 57 minutter med mitt GPS-registrerte tempo.

User comments

  • -
    avatar

    Spennende tur!

    Written by lebergsfjellet 03.04.2019 13:24

    Ser ut til å være en meget spennende tur dette her, Atle :) Jeg var i Addis Abeba i 2014, og laget etterhvert PBE'ene rundt byen. Det er ikke værst for en by å kunne skimte med fjelltopper opp til nesten 3400moh! Et par kjappe spm angående turen: Du vurderte ikke taxi hjem igjen til hotellet i nattens mulm og mørke? Og: Den fortoppen du gikk over, som ser ut til å være vel 2900moh, ser ikke den ut til å ha en PF over 100m? Isåfall er det jo muligheter for 2 "godkjente" bestigninger ;) Uansett, fantastisk flott landskap, og håper at jeg får muligheten til å gå til topps på noen av disse fjellene en gang i fremtiden ;)

    • -
      avatar

      Sv: Spennende tur!

      Written by Solan 05.04.2019 16:19

      Hei!

      Jo, jeg vurderte taxi tilbake til hotellet på kvelden, men tenkte det var litt kult å kunne fortelle i ettertid at jeg hadde gått hele veien. Men det hører med til historien at jeg bodde mange år av oppveksten i Kongo, så jeg har en viss peiling på hvordan man skal passe seg (gå der det er mye folk og helst gatelys, alltid ha med seg lommelykt, men ikke ha mye penger på seg etc. etc.

      Den toppen du nevner har vel PF et sted mellom 120 og 150 meter, men stien jeg fulgte passerer kanskje 20 høydemeter eller noe slikt nedenfor toppen, og jeg tok ikke turen oppom toppen, men det kan det jo hende jeg gjør en annen gang. Jeg skal antagelig til Addis igjen i November, så da får vi se...

      Ellers ser jeg at du vanker i noen av de samme fjellene som jeg også vanker i her hjemme i Norge. Kan jeg tillate meg å spørre hvor du bor? Hvem vet, kanskje vi treffes på fjellet en eller annen gang.

      • +
        avatar

        Sv: Sv: Spennende tur!

        Written by lebergsfjellet 06.04.2019 08:54
        • +
          avatar

          Sv: Sv: Sv: Spennende tur!

          Written by Solan 09.04.2019 22:29
Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.