Hardangervidda på tvers - Toppen ikke nådd (10.08.2018)  

Årets store sommer-prosjekt sammen med broder'n var å padle Kvenna-vassdraget, med start i Røldal i vest og frem til Møsvatn i øst.

FORORD:
Nå må jeg bare umiddelbart advare mot noe helt sinnsykt mye tekst, og at denne rapporten egentlig bare er ment for min egen del, som lektyre som en dag kan leses fra gyngestolen, og for tilfredsstillelse av skrivekløe. Du er herved advart!

Turen var kjemisk fri for alt som er av primærfaktor, så sånn sett er den vel ikke i kjernen av formålet med Peakbook, men likevel greit å få skrive sine memoarer her sammen med mine litt mer vertikale turer.

Mangelen på topper er ganske naturlig i grunn, da vi jo forflyttet oss med kano og da, per definisjon, søkte de til en hver tid laveste punktene i dalførene.
Det var også en såpass seig tur at det var lite overskudd til evt. bagging på kveldene når teltet var kommet opp.

Here goes...

---

Etter turen på Rogen og opp Revavassdraget i Femundsmarka i fjor høst, så er meg og broder'n meget gira på en ny kano-tur. Etter at jeg for endel år siden leste en artikkel i Harvest om padling på Kvenna, så har jeg drømt om å ta turen. De mange beskrivelsene av blodslitet har blitt fortrengt til fordel for de tilsvarende mange romantiske fremstillingene av en fantastisk tur over vidda. Og la det ikke være tvil, Kvenna er kjent som en av de flotteste høyfjells padleturene i sørnorge, og går gjennom indrefileten av Hardangervidda. Dog har alle beskrivelsene hatt div. forbehold skrevet med liten skrift, så som f.eks. "Langtur i villmarkspreget natur, med mange bæringer underveis og hyppige strykpadlinger", "Tilpasset utstyr og erfaring fra både flattvann og elvepadling er nødvendig", eller "Ruta passer ikke for nybegynnere"
Meg og broder'n vet overhode ikke hva vi går til, og godt er det...!

Ally'n min ble montert når jeg fikk den for et par år tilbake. Har hatt den oppslått på taket på bilen på alle turene hittil. Nå blir det imidlertid behov for å demontere. Jeg bunter sammen delene fordelt på to, og vekta viser at jeg og broder'n skal få hver vår "porsjon" på ca. 13kg. Isolert sett et helt håndterbart tall. Et par fiskestenger må jeg ha med. En litt stivere teleskop til dorging og div., og så den lille myke til kose-fisking. Slukboksen, eller rettere sagt sluk-kofferten, må også med. Alle valører og farger... Sammen med håv, vekt, kniv, mark osv. osv. Baltoro-85'en min er allerede breddfull av det øvrige utstyret, så som klær, sovepose, primus, kokeutstyr osv. Løsningen blir å ha proviant og "fiskeveska" i to løse pakkposer som jeg klipper inn på bæresystemet på sekken. Dette funker faktisk meget bra og de blir hengende på sidene av hofta slik at vekta går rett ned i beina. Dette blir jo ingen problem å bære. Nice! Golfen blir full etterhvert den også, der den står på tunet hjemme. Hvordan i alle dager skal broder'n få plass...?? Det får vi ta når vi kommer til Bergen.

Vel fremme i Bergen sent på kvelden så er det overnatting i leiligheten til broder'n. Vi bruker de smale timene til å begynne å kikke litt mer i detalj på ruta. Før jeg stakk fra kontoret hadde jeg skrevet ut et custom-made turkart fra www.norgeskart.no, forøvrig en meget bra tjeneste som jeg kommer til å benytte meg av flere ganger. Vi brer utover alle kartutsnittene og ingen av oss stusser noe nevneverdig over at ruta vår fyller hele spisestuebordet til broder'n i skala 1:50.000

Opprinnelig plan var å kjøre grisetidlig fra Bergen og innover til Lothepus-land, gønne rett på første bæringen fra Valldalsvatnet og nå frem til Holmavatnet, turens høyeste punkt, på kvelden, for så legge første leir der. Det er derimot noen detaljer i værmeldingen som får oss til å revurdere. Det er nemlig et såkalt "ekstremvær" på vei. (Eller "sommerferie" som man sier på vestlandet.) Meldingene er da faktisk 49mm nedbør i Røldal og hele 22 sekundmeter vind oppe ved Holmavatnet. Løsningen blir å drøye starten til litt ut på dagen og heller sikte på DNT-hytta Middalsbu som første overnatting. Bekvemmelig og fornuftig i griseværet, men da med den konsekvens at vi mister nesten en hel dag med forflytning. Kjipt å miste buffer-dagen allerede før start. Vi bruker den ekstra tiden til å skaffe oss taxi i Røldal som kan kjøre oss til sti-starten i nordenden av Valldalsvatnet, så slipper vi å ordne dette på slutten av turen når vi skal komme med buss over Haukeli, og da sannsynligvis er i en annen mental tilstand.

Det regner noe hinsides, og vi må søke ly og parkere oppunder inngangspartiet på den sommerstengte Røldal barneskole for å få lasta bagasjen fra Golfen og over i taxi'en. Kan ikke skjønne annet enn at dette må se veldig suspekt ut for de forbipasserende. Det som hadde gått inn med skohorn i den lille Golfen er ikke i nærheten av å få plass i den store Passat stasjonsvogna, og vi må prøve tre forskjellige konfigurasjoner før bakluka til slutt går igjen. Sjåføren er livredd for taktrekket sitt i den nye bilen. Med rette. Omsider avgårde oppover så kan han fortelle at han neppe har kjørt opp i dalen der med mer nedbør enn nå, og han kikker mer oppover fjellsidene enn han kikker på veien, for her kan det komme ned saker og ting før vi aner det. Et stykke før vi er helt fremme er det ei elv som brøler forbi, både under, og delvis også over veien. Nå er sjåføren imidlertid blitt varm i trøya og kjører gjennom drevet. Vi skulle lett ha kunnet gått herfra, mener vi, men det er da greit å bli kjørt helt frem...

Adkomsten til Middalsbu er ganske spesiell. Etter at DNT angivelig har torpedert en lokal byggesak, så er det visstnok full krig med den forsmådde grunneier. Det ser ut til at folk nektes å ferdes langs den vanlige ruta mot hytta, ettersom gangbrua over elva er sperret med lås og overvåkningskamera (!). Det gjør at man må gå en omvei rundt for å komme opp. Sånn ca. 3 minutter etter at taxien drar er vi allerede gjennomvåte likevel, så litt ekstra gang-tid spiller mindre rolle. Det er vel ca. 3 minutter etter det igjen at det begynner å demre for oss at disse bæringene vi har i vente kanskje ikke blir så lætt som vi har sett for oss. Lasten må i hvertfall stackes litt bedre på sekken, for det her er tungt. Sånn skikkelig tungt liksom! Jeg er krokrygget og dødssliten når jeg ramler inn i yttergangen på Middalsbu etter en liten halvtime.

Når vi åpner døra inn til oppholdsrommet på hytta så slår det mot oss en eim av svette. Det viser seg å være to søte jenter fra Nederland som har gått mye av vest-vidda til fots og er innendørs for å forsøke å tørke klær og utstyr. Etter at vi har har gulpet ned en boks med Trøndersodd fra spiskammerset får vi også selskap av to spreke jenter til fra Odda som skal overnatte på sin vei til Litlos. De bærer med seg en del mer rødvin enn de strengt tatt behøver, og deler ivrig med oss. Veldig trivelig! Nederlenderne insisterer på å trekke utendørs for natten for å sove i teltet sitt. Om det er for å slippe å betale DNT for oppholdet, selvinnsikt over egen kropps-odør, eller at vi andre er ansett som tvilsomt bekjentskap, vites ikke.

Etter et solid smørøye med tilhørende havregrøt til frokost så er det dags for å starte turen for alvor. Været er nå upåklagelig, og en stor kontrast til gårsdagen. Meldingene har forøvrig også indikert at det skal være bra noen dager fremover nå, så moralen er høy! Vi bruker litt tid på å surre kano-stæsjet skikkelig på sekkene så det skal bli litt mer kurrant å bære enn det var i går. Det knaker i undertegnede sine knær for hvert skritt. (Sekken er senere veid til over 38kg - Red.anm.) Godt da at etappen starter med ei skikkelig kneik opp fra hytta slik at vi er sikret å få opp pulsen. Heldigvis så flater det mer ut oppe i Vivassdalen. Det er eventyrlig flott oppover og vi spiser sakte men sikkert resten av de 400 høydemeterne over distansen på ei mil. Jeg feller opptil flere tårer når jeg omsider ser Holmavatnet (1204moh) bre seg ut foran oss. Skuldre og nakke har ropt høyt om avlastning i en del desperate timer allerede. Mye flott kan sies om Baltoro'n sitt bæresystem, men denne lasta er den definitivt ikke bygget for! Liggeunderlaget blir brettet ut og jeg sover tre kvarter før jeg er tilsnakkendes.

Mens jeg snekrer sammen kanoen så disker broder'n opp med eggerøre, bacon og nystekte pannebrød. Livsgnisten kommer tilbake i voldsomme klyv for hver bit vi spiser. Vi kikker rundt oss og innser hvor priviligerte vi er. Her sitter vi på rutas høyeste punkt og har kremen av vidda foran oss. Det er bare unnabakke og smooth sailing herfra. Vi diskuterer om vi egentlig trenger å ta så mange åretak. Det bør jo egentlig bare være å la seg føre med strømmen, mens man drar ombord så mye kilosfisk som man bare orker. Lætt! Vi slumrer en halvtime til på liggeunderlagene før vi blir vekket av lyden av et helikopter. Kremvispen dundrer forbi bare et titalls meter over hodene våre og videre innover dalen. Mon tro hva som er på ferde...?? Svaret skal vi få senere på turen.

Det er ubeskrivelig deilig å sjøsette skuta på Holmavatnet og slippe å ha bagasjen på ryggen. Vannet må være noe av det klareste jeg har opplevd. Her er det ikke mørk mudderbunn, men lys stein og grus som reflekterer sollyset, så vi kan se dypt ned i vannet. Ingen fisk å se dog. Skeisluken som dorges bak kanoen får være i fred. Etter den opprinnelige planen skulle vi ha startet forflytning herfra fra morgenen av. Nå er det i stedet tidlig ettermiddag. Vi tenker at vi ihvertfall bør komme oss til Kvennsjøen før vi slår leir for dagen. Det er en knapp mil og burde være grei skuring, medstrøms og allting. Jadda... Vi sklir mot enden av Holmavatnet og hører suset fra første stryket. Et stryk med 15 meter fall følge kartet. Ettersom erfaringen vår med padling av stryk begrenser seg til de knappe 10 centimeterne med fall under reingjerdet på Reva så er vi spente. Dette blir kult!

Det blir nesestyver med en gang. Vi er enige om at "Det der går ikke å padle!" Første delen går i noen trappetrinn med flere meters fall, og med trange svinger. Nedre delen derimot er slakere og bredere, men grunn og med mye stein. Vi satser på å bære forbi de første vanskelighetene, for så å fløte kano og bagasje ned den siste delen. Vi kjører samme teknikk som på Rogen i fjor med å gå "alt-i-ett" dvs. med sekker på ryggen og bære kano med tilbehør mellom oss samtidig. Relativt effektivt, men helt utenomjordisk slitsomt. Skal bli godt å få fløte greiene! Broder'n gjør første forsøk på lininga. Det går trått, på grensen til det komiske. Han prøver kortere og lengre taustumper uten nevneverdig bedring. Jeg er bedreviter fra sidelinjen, men når jeg får prøve tømmene selv så gjør jeg det om mulig enda dårligere. Vi kåler sikkert bort en times tid på bare hundre meter. Størrelsen på spisebordet til broder'n dukker opp i underbevisstheten min og stressnivået øker. Det er et stykke hjem og i denne farta er vi pensjonister før vi kommer dit! Det er rett og slett elva som er for grunn. Vi bestemmer oss for å ta ut bagasjen og løpe ned til flatt vann med den. Så er det opp til kanoen igjen og fløtingen går bedre. Litt lengre nede tar vi sjansen på å hoppe ombord igjen. Broder'n ofrer det tørre skotøyet sitt og vader oss ut til ei dypere renne. Det er tilløp til jubel i båten når farta stiger og vi suser med strømmen ned og forbi plankehytta ved "Drykkjesteinen". Vi innser at det ikke blir Kvennsjøen i dag, og slår leir midtveis på navnløst vann 1189moh., godt bak skjema.

Ny dag og nye muligheter. Stryket ned til Kvennsjøen er kort men har et fall på 23m. Brølet som høres levner ingen tvil, og vi nøler ikke. Kanoen blir dratt på land og vi løper ned med sekker og pakkposer først, for så å løpe opp igjen til kanoen. Vi prøver en teknikk med å bære kanoen over hodet og støtte setene på skuldrene. Det gjør vondt, men det er lett å gå og bæringen er gjort i en fei. Det nederste partiet ser til og med ut som vi kan vurdere å prøve å padle, selv om der er noen dropp, hver på vel en halvmeter. Bagasjen ligger allerede på land nederst, så vi har lite å risikere på å prøve. Kanoen er litt mer vinglete og ustødig uten last, men vi blir spyttet ut nederst like hele og tørre. Kanskje det er litt gøy dette kano-greiene likevel...?? Vi er sent ute og det knaker i årene og skummer om baugen på de 5 kilometerne over Kvennsjøen.

Nå cruiser vi inn i kanskje det fineste partiet, rent padlemessig. Her er elva rask, men samtidig relativt dyp og lett og manøvrere. Vi suser fra kulp til kulp, og det er få steder vi trenger å gå på land for å rekognosere, ettersom det er ganske oversiktlig. Elva har mange parallelle løp, og man kan velge litt hvor man vil padle. Navigering trenger man ikke å tenke så mye på. Bare å følge strømmen, bokstavelig talt. Jomfrudommen på strykpadlinga er tatt og vi lærer oss stadig mer teknikker og mønstere for å padle de beste linjene. Stemninga er høy i båten og vi spiser kilometer. Living the dream!!

På det midterste av de tre delene av Krokavatnet ser vi en liten trebåt utpå med to karer. Vi kommer nærmere og siger etterhvert inntil for å slå av en prat. Det er to ganske så tilårskomne herremenn som er ute på fisketur, med utgangspunkt i ei koie like borti lia der. Jeg er matt av beundring over hvordan gamle kroker tar løs og drar såpass dypt inn i villmarka! Så innrømmer jeg lett at glansbildet falmer en ørliten smule når de etterpå forteller at de ble fløyet inn med helikopter fra Røldal i går. La gå... Vi utveksler fiske-erfaringer, og kan konstatere at vi er likemenn der i alle fall. 0 (null) fangst hos dem også så langt. Vi er skjønt enige om at "Det må være dette pene været..."

Vel ferdig med Krokavatnet så er det begynt å bli godt utpå ettermiddagen, og vi bestemmer oss for å kikke etter en egnet leirplass. Nå er vi derimot kommet ned i den såkalte "Skrubbahylen" og det ligger en liten hytteklynge oppe i lia. Her er det firehjuling-spor i terrenget, og i kulpen før fossen ligger der en aluminiumsbåt med sikkert seks mann ombord i assortert kulørt skallbekledning, hver med fiskestang pekende i alle himmelretninger. Vi siger ikke inntil for å slå en prat. Selv om både jeg og broder'n er slitne så er vi klokkeklare på at her blir det definitivt ikke leir. Problemet er videre at elva her blir ganske så stri nedover i retning Skyttarfossen. Vi prøver et lite stykke, men dommen er etterhvert klar: Det må bli bæring. Et lite gløtt på kartet bekrefter også det vi skimter med det blåtte øye. Her er det et helt forferdelig dritt-terreng! Det er bare myr og vier-kratt i de neste 3 kilometerne. Blodsukkeret er på et historisk bunnivå, og både meg og broder'n er virkelig i ferd med å gå opp i liminga. Det er vel broder'n som etterhvert kommer med forslaget: "Vi skulle ikke tatt å spretta den plata med Fruktnøtt vi har i proviantposen?" Tror jeg snakker for oss begge når jeg kan konstatere at det ikke under noen omstendighet har vert spist noen mer velsmakende ruter med sjokolade, hverken før eller siden. Vi kommer tilbake til livet. Etter å ha bært et drøyt stykke i myra på nordsiden ser vi at vi kan klare å krysse elva mellom et par stryk og komme oss over på sørsiden, hvor det ser litt bedre ut å gå. Fremdeles myr, men uten de horrible vier-krattene. Som sagt så gjort. Vi tar et skikkelig magadrag og satser alt vi eier og har på at det vil åpenbare seg en leirplass nede ved Sandvatn. Vel forbi Skyttarfossen ser det endelig padlebart ut, og vi slenger fra oss sekkene. Kilometerne tilbake og frem igjen for å hente kanoen er ulidelig lange.

Det er karma.... Etter knappe 200 meter i kanoen så åpenbarer en mer eller mindre perfekt teltplass seg på elvebredden. Helt flatt og tørt, oppe på en morenerygg, med elva flytende rolig og fint forbi på nedsiden. Og ikke nok med det, men der er til og med en ferdig bål-grue der, og ikke bare nok med det heller, men der er faktisk en liten haug med ferdig sanket ved/kvist også, av typen tørr. Jeg liker vanligvis ikke spor etter leir i villmarka, men denne gangen kan jeg innrømme at det var helt OK! Vi får etablert leiren mens sola er på vei ned i en fantastisk solnedgang. Smerten er glemt for en stund, og vi får tid til å fiske litt i skumringstimen. Jeg kaster med dupp og markklyse som jeg lar drive med strømmen i elva. Der ligger en liten øy i elvemunningen og akkurat i overgangen mellom strøm og stille vann så smeller det på en kubbe! Det tok sin tid men omsider har vi fått åpnet fiske-kontoen! Jeg kjører fisken tom og tar ingen sjanser, så broder'n tar den på land med håven. Den er ikke mer enn drøye halvkiloet, men til gjengjeld er den et prakteksemplar av arten. Proposjoner, kondisjon og farger er perfekt. Middagen er sikret og fiskeren er blid som ei sol.

Det er stjerneklart og temperaturen stuper så fort sola går ned. Selv om det er tidlig i August så fryser det på på kvelden og utover natta. Broder'n har bare den gamle fiberposen sin, og selv om han er gammel grensejeger så fryser han seg blå i løpet av natta. Jeg står opp i grålysningen for å ta meg av litt forefallende kontorarbeid borte i buskene. Sola står opp og det tegner til å bli nok en fantastisk dag. Jeg mekker frokost med varm kaffe, bacon og smørstekte pannebrød med lun brunost, og broder'n tiner opp igjen. Vi cruiser bortover Sandvatn (1112moh) på vann som ser ut som en glassplate. Himmel og vannspeil går i ett. Utrolig vakkert! I dag har vi psyket oss opp på bæring (til forskjell fra gårsdagen). Vi har lest kart og vet at mer eller mindre hele stryket ned til Gunleiksbuvatnet (1071moh) vil være uforsvarlig å padle, og selv om deler av det skulle kunne gå an, så vil det ikke være verdt jukkingen inn og ut av kanoen. Vi går for å bære hele greia først som sist. Her er det god sti mye av veien og selv om det er et stykke å gå så går det unna. Vakkert landskap nedover også, og mye bær som vi blir gående å spise på. Vi legger sekkene ved hytta på Gunleiksbutangen. På veien oppover igjen etter kanoen går vi nedom det største gjølet i elva og ser på det enorme stryket som kverner rundt i store svinger og fall. Mektige saker, som nok hadde tygget båt og mannskap i fillebiter! Det er tydelig at vassdraget vokser dess lengre ned vi kommer og flere side-elver kobler seg på. I går hadde vi knekt enda en kode ved at vi monterte liggeunderlagene våre i kanoen som støtdemping når vi skal bære, slik at det ikke blir så vonde kontaktpunkter. Verden går fremover! Bæring av kanoen går greit, og etter å ha gått samme 3 km strekning 3 ganger så er båt, mannskap og bagasje kommet ned. Vi tar en lengre lunsjpause ved bredden, før vi siger videre. Her er det veldig grunt og der er store sandbanker like under overflaten. Et sted er sanden såvidt over vannflaten, midt utpå vannet. Nok til at broder'n kan stige ut av båten og "gå på vannet".

Vi har vert flinke siste par dagene, og skjema for å rekke avtalen vår på Mogen fjellstue ser mye bedre ut nå. Vi bestemmer oss for å ta en litt kortere dag når vi kommer til strykene før Briskevatnet. Her er det noen kulper og viker som ser fristende ut for oss som hittil ikke har fått fisket så mye. Vi slår leir oppe på en liten kolle med nydelig utsikt nedover dalen. Symptomatisk nok så går fisket fremdeles tregt. Jeg får kun et par steikefisker på land. Broder'n som enda ikke har landa noe som helst er begynt å bli svart i blikket, og jeg skjønner etterhvert at vennskapelig hovering kanskje ikke er veien å gå. Vi skifter fokus og går over på blåbærplukking. Der er det iallefall sikret fangst, og vi kan sanke så mye vi bare gidder. Humøret stiger på ny når vi spiser varme pannekaker med blåbær rørt i sukker til frokost. Kaffekjelen er i sving konstant når vi er i leir og resten av Fruktnøtten settes nå til livs. Livet er herlig!

Direkte fra leir så bærer vi forbi et par litt hissige stryk. Veien går over et lite myrområde. Vi roter oss inn i det som vi antar må være tidenes multe-myr! Så mye oransje bær har jeg aldri sett før! Det er i grevens tid, for enkelte av bærene er akkurat begynt å bli litt over-modne og litt blassere i fargen. Men uansett smaker de fantastisk! Vi fyller en brødpose på få minutter. Vel vitende om at vi har mer sukker i sekken så ser vi frem mot flere desserter. Et stykke lengre ned i dalen finner vi også et reinsdyr-kadaver. Interessant å se hvordan reinen har "gått tilbake til naturen". Man kan tydelig se omrisset av hvor dyret har ligget og blitt slukt av myra.

Vi padler Briskevatnet (1068moh) til endes, nok en gang på et vannspeil av perfeksjon. I utoset er det noen stryk som er på kanten til å padles. Vi padler litt frem og tilbake på tvers og vurderer. Vi har veldig lyst å gønne på, men ingen av linjene er helt innafor slik vi vurderer det. Vi ender tilslutt på det trygge. Det blir bæring. Men først tar vi en lengre cowboy-strekk på en fin strand nedenfor Briskevasshytta. Det kjennes på kroppen at vi har vert på tur endel dager, og vi sover sikkert et par timer. Vi mekker en solid lunsj med smør-marinerte pannebrød før vi manner oss opp for en ny 3x 3km bære-økt ned forbi Honserudfossen og til Vollevatnet (1030moh). På vei nedover går vi oss inn i alle multe-myrers mor! Dette er 10-gangen av den vi så i går, som vi da antok var verdens største. Det er helt avsindig mye bær! Vi snakker sikkert 40-50 bær pr. kvadratmeter så langt øyet rekker. Vi har allerede sekken full, men plukker likevel endel for "direkte-konsum". Nede ved Vollevatnet møter vi to trivelige eldre damer i ei koie. De nikker anerkjennende når vi sier at vi padler kano. Andelen folk som raver forbi med de rare gummibåtene (Packraft - Red.anm.) er blitt større siste årene, men de båtene synes ikke damene noe om. Jeg spør hvordan det er å komme seg opp til koia via Møsvatn og Mogen. Det vet ikke damene å svare så mye på, for de har visstnok flydd inn med helikopter. Jeg aner konturene av en trend....

Vi padler et stykke østover Vollevatnet før vi slår leir på en liten odde. Det er siste overnatting i telt. Det er rart å tenke på at turen begynner å gå mot slutten. Vi får i oss noe mat, og setter av resten av kvelden til litt fisking. Vi siger rundt med kanoen i damstilla og mørket. Endelig biter det også hos broder'n og etter en kort kjøring så får han krabaten opp i båten. Ikke av de største eksemplarene, men skikkelig fin matfisk! Det blir en ekstra stor slurk fra lommelerkene denne kvelden. Morgenen etter har vi god tid. Det er bare sjarmøretappen ned til Sandhøl igjen nå, før den siste bæringen ned til Mogen. Vi tar en lang morgen med god frokost og kaffe-kos. De siste risbrødene i posen får bein å gå på. Mye dyreliv å se fra der vi sitter. Der er fugl med et ungekull som svømmer forbi utpå vannet, og like over bukta leker en Røyskatt i vannkanten. Damene vi snakket med i går fortalte om masse Elg i området, men det ser vi dessverre ikke noe til. ....selv om broder'n spotter en hel masse med steiner og formasjoner som ligner! Vi ser kun en masse elg-møkk.
I de siste strykene ned mot Sandhøl gir vi bånn gass i kanoen. Nå er vi så nærme Mogen Fjellstue at en evt. kullsegling ikke trenger å få de største konsekvensene. Det er utrolig artig å prøve å lese elva, og se om vi klarer å treffer de linjene vi ser oss ut på forhånd. Det er enorme krefter i vannmassene, så det gir skikkelig mestringsfølelse å klare å temme dem litt. En og annen breiside blir det her og der, men vi kommer ned i god stil. Været er nå blitt mere grått og noen skikkelige regnbyger henger som gardiner oppe i dalsiden. Heldigvis kommer det ikke vår vei. Vi drar kanoen på land for siste gang ved Sandhøl (1027moh). Broder'n finner oss en fin liten plass bak en klynge med trær som gir ly for den økende vinden. Tar en lengre lunsj her, og steiker det siste vi har av fisk, sammen med litt potetmos og smør. Rørte multer til dessert er selvsagt. Jeg pakker sammen kanoen igjen, og gruer meg allerede intenst til å kjenne på vekta av monstersekken igjen. Det smeller høyt fra sekken til broder'n når han saler på. Hele aluminium-skinna i ryggpartiet er på vei ut av sekke-foret. Overlast ja! Det er bare å håpe at det holder frem til mål. De siste 6 kilometerne av Kvenna har et samlet fall på over 120 høydemeter så her er det svære og spektakulære fosser. Nå har vi imidlertid fått ferten av rent sengetøy, 3-retters middag, og øl, så vi prioriterer ikke allverden med sightseeing. Her er det bare å få jobben gjort. Den siste kilometeren langs grusveien fra Argehovd og ned til Mogen er ren lidelse, og jeg blir sittende i tunet en liten stund før jeg er i stand til å gå inn.
Vi har ikke hatt en dråpe regn på oss i løpet av hele turen etter starten på Middalsbu. Eller jo, forresten, der var noen drypp på teltduken en natt der, men ikke noe mens vi har vert utendørs. Ganske utrolig. Når vi sjekker inn i skranken på Mogen så sier dem at "Nå var det jammen bra dere kom! Det er et vanvittig ruskevær på vei i kveld!" Makan til værvindu.... Takknemligheten overfor værgudene er stor. Det er fantastisk med en dusj og en ren t-skjorte, som jeg har spart hele turen for nettopp dette formålet. Øl i peisestua er heller ikke å forakte. Det serveres hjemmelagde Aurekaker med Coleslaw og poteter. ...og mere øl. Fantastisk! Det blir noen timer til i peisestua før vi tar kveld. "Slukk lyset når dere legger dere" høres fra betjeningen. Vi sover som barn hele natta og rekker såvidt frokost. Mogen har godt rykte på seg i forhold til maten, og det er lett å skjønne hvorfor. Til frokosten er det aller meste hjemmelaget. Alt fra leverpostei, marmelade, kjøttpålegg, osv. osv. er laget in-house alt sammen.
DNT-dama ved utsjekk: "Skal vi se... Da har vi en stk. overnatting med halvpensjon for to personer... ...og 10 halvlitere??? Kan det stemme??" Meg: "Det høres kjent ut..."

Fra Mogen er det et stykke å gå langs grusvei til der rutebåten på Møsvatn legger til. Dette pga. den lave vannstanden i det regulerte vannet. Betjeningen tilbyr oss at de kan kjøre sekker og kano på en gammel uregistrert VW pick-up som de har der oppe. Hverken meg eller broder'n blir nevneverdig lei oss for det. Det regner noe helt avsindig, så det er godt å kunne gå ombord i "Fjellvåken II" når den kommer og renner baugen opp i fjæresteinene. Takknemligheten er på nytt påfallende når vi tenker på hvordan turen vår hadde vert om dette været hadde kommet noen dager tidligere. Jeg er ikke sikker på om rutebåten tjener mest på billettinntekter eller på salg av vaffel og kaffe. Hos oss tjente de i alle fall mest på de sistnevnte. Vel på land igjen ved Skinnarbu regner det om mulig enda mer! Ingen kan fortelle oss nøyaktig hvor rutebussen går fra heller. Vi stiller oss ved et falleferdig hus langs veien og satser på å kaste oss foran den første og beste bussen som kommer. Det går en liten evighet, men der endelig kommer det noe. Det er en liten 10-seter som viser seg å betjene denne avsidesliggende ruta. Sjåføren gliser bredt. Jeg har snakket til han en god stund, når det etterhvert går opp for meg at han ikkje skjønner et ord av hva jeg sier. (Ikke norskspråklig - Red.anm.) Jeg går bak og åpner bakdørene. "Bagasjerommet" består av de siste 40cm bak den bakerste seteraden. Og der står det til alt overmål allerede en sykkel, med tilhørende bagasjevesker. Den ene av de to passasjerene i bussen viser seg å være en sydeuropeisk sykkel-turist som ikke hadde giddet mer i styrtregnet, forståelig nok. Sjåføren står ved siden av meg og gliser. Han trenger ingen tolk for å forstå at det kan bli litt kinkig når han ser berget av stæsj som meg og broder'n har liggende i veikanten. Vi må plukke kano-buntene i småbiter igjen for så å prøve å tre alle delene innimellom, oppunder, bakenfor, oppå, osv. osv... Sekkene må nesten bare bli med inn og få hvert sitt sete. Jeg er gjennomvåt, og vurderer et øyeblikk om jeg skal sprette sekken og lete etter noen tørrere klær, men lar det være.

Vi humper avgårde ned til Åmot i Vinje, som er en liten times kjøring. Her er det ny runde med å pelle ut alt utstyret. Haukeli-Ekspressen står allerede på holdeplassen. Den har langpause her, med sjåførbytte, så vi slipper heldigvis noe stress. Det er digg med stort lasterom og vi fyller egenhendig en hel seksjon. Bussen er ganske full, særlig etter stoppet på Haukelisæter. Jeg tror vi skremmer noen av turistene, både med odør og generell fremtoning. Jeg kjenner det skal bli veldig godt å etterhvert få komme over i tørre og rene klær. Vi røsker ut all bagasjen i veikanten i Røldal, og jeg løper etter bilen mens broder'n venter. Så triller vi ned i vaskehallen på Shell Røldal så vi får stå under tak mens vi skifter og pakker bilen for turen hjem. En burger, en Cola og en kopp kaffe senere så ruller vi i retning Bergen, mange store opplevelser rikere. Det må da være et godt tegn når praten i bilen umiddelbart dreier i retning av nye potensielle turer. Takk for turen bror!

Film fra turen kan sees på Vimeo: https://vimeo.com/285654479