Nesten stengt inne av naturkreftene (12.10.2018)

Stakk nedover til nordmenns mest besøkte ferieøy på en billig restplass igjen. De kommersielle sydenfasilitetene er ikke noe for meg, men å bo på stranda noen dager er helt topp. Etter en svingete kjøring til Tasartico, bar det 400 høydemeter opp og 600 høydemeter ned til Guigui grande. Stranda her er ikke så fin, så det ble å gå rundt det utsatte punktet som bare kan forseres sånn nogenlunde tørt ved lavvann. Tidevannstabellen hadde jeg selvsagt sjekket på forhånd.

Etter noen late dager på stranda med stadig høyere bølger, var det tid for retur. Det var like før lavvann, men kraftig høyvann kombinert med kraftige dønninger siste natta gjorde at passasjen rundt nabben bare var grov stein, og vannet så forholdsvis dypt ut. Jeg ventet til laveste vannstand, og det så fortsatt litt skummelt ut å passere. En dagsturist iført badebukse med en mobiltelefon i hånda kom plutselig rundt fjellnabben. Han var kliss våt, men hadde i alle fall kommet seg trygt rundt, så da måtte da jeg også kunne klare å runde rundt her, selv om jeg hadde en sekk på ryggen. Jeg lot det stå til. Alt jeg hadde av klær og andre ting var stuet i sekken, noe pakket i plastikpose. Sekken ble snurpet sammen maksimalt, og jeg kom meg da velberget rundt dette neset, kliss våt fra topp til tå, og spent på innholdet i sekken, som var klissvåt utenpå. Alt var tørt, så da var det heldigvis greit å gå de 1000 høydemeterne tilbake til bilen ved Tasartico. Tre spanjoler sto også lenge og ventet på lavere vann sammen med meg. De hadde litt mindre hensiktsmessig pakket bagasje. Jeg ventet litt på dem, men de kom ikke. Litt oppi lia fikk jeg dårlig samvittighet, jeg kunne jo tatt turen tilbake med ryggsekk og plastposer, og i alle fall reddet noe av deres bagasje tørt forbi neset. Velvel, jeg var langt oppi lia, har de pakket dumt, fikk det være deres problem.

Ingen topper på denne turen, mest behagelig å være i nærheten av badevannet som holdt behagelige 25 grader eller så.