Grand Canyon ned og opp igjen! (08.10.2018)
Written by Øyvindbr (Øyvind Brekke)
| Map |
|
|---|
| Visits of other PBEs | Phantom Ranch (800m) | 08.10.2018 |
|---|
En helt motsatt tur av det som er hovedpoenget med Peakbook. Men siste halvdelen av turen var konstant stigning drøyt 1300 høydemeter. Og stort merkeligere mektig natur enn Grand Canyon finnes ikke selv om Bryce Canyon med sine enestående formasjoner er enda mer spesiell (Store alpine fjellkjeder synes jeg ikke ser spesielt merkelige ut...). Dette kanskje verdens største juv - med mindre det stemmer at Mexico har en enda lengre variant - har vel omtrent alle hørt om, og det er mildt sagt spesielt å ha vært der nede! Såpass til fenomen er det at Erling hadde det som sitt hovedmål med hele reisen. Selv om jeg ikke kunne hjelpe for at jeg selvsagt hadde Whitney som den største drømmen så syntes jeg at det var svært spennende å skulle få oppleve dette området...
Vi ankom Tusayan i nattens mulm og mørke. Kom oss til bussholdeplassen hvor bussen som skulle frakte oss til rett utgangspunkt kjørte fra, og vi skulle til South Kaibab. Der sto det allerede en gjeng med amerikanere som i kjent norsk stil (må jeg ha lov til å si) omtalte seg selv og oss som helsprø og stupide som skulle legge i vei på denne typen tur. De skulle krysse hele kløfta og ende opp i North Rim, noe som var mer ambisiøst enn vår plan om å snu og via Indian Garden gå opp igjen til Bright Angel.
Det var mildt sagt mystisk å gå nedover i mørket med hodelykt og ane at det var luftig her og der uten å kunne vite omfanget. Men det var samtidig passende USA-standard på stien sånn at ingen trengte å føle seg som en eller annen Lars Monsen på vei gjennom tett Alaska-kratt. Med vår delvis nye svartbjørnkunnskap var det ellers mer fascinerende enn skummelt å tenke på at det sikkert var noen fjell-løver/pumaer som holdt øye med oss der vi gikk. Om de så skulle være der så hadde de høyst sannsynlig ingen interesse av å ta kontakt. Med den vissheten er det alltid stemningsfullt å tenke på at en ikke er alene i villmarksnatta. Etter at turen var vel gjennomført gikk det opp for meg at klapperslange muligens også hører til Grand Canyons fastboende...
Været var grått, og etter min erfaring legger det alltid en demper på naturens storhet, men jeg knipset ivrig i vei og var fascinert av det indianske cowboylandskapet. Fantaserte litt om gamle filmer hvor en ser urinnvånere vokte hver eneste kolle. Og når som helst høres hesteklover i full galopp, skyting og sus fra pil og bue. Men nesten ingen av bildene på veien ned ble skarpe...
Det var vel drøye 1400 høydemeter ned mot Colorado-elva på vår rute. Selve elva ligger i et stort søkk, den endelige canyonen i Grand Canyon. Brun var den til de grader, enten på grunn av de siste dagers nedbør eller kanskje simpelthen fordi den stadig frakter mye løsmasser. På kanten ut mot elvejuvet fikk jeg omsider tatt noen skarpe bilder.
Kort tid senere krysset vi elva på solid bru og tok ganske snart inn på avstikkeren mot Phantom Ranch, ifølge Erling planetens mest etterspurte overnattingssted. Her er det visst legendarisk limonade å få kjøpt. Jeg vet ikke om den kvalifiserte til oppskrytt eller ikke, men jeg koste meg iallfall med den. På motsatt side av elva fantes ellers idylliske campingplasser. Og stedet som sådan bragte tankene mine litt til gode gamle Vetti på grunn av de trange omgivelsene. Til tross for noen grønne trær så var det nok tørrere landskap her...
Vi tok etterhvert fatt på turens andre halvdel, oppstigningen. Og selv om det var noe færre høydemetre opp til turens endestasjon sammenlignet med der vi kom fra så var det nå den såkalt tunge biten tok til. Ennå var vi ikke halvveis heller. Og det ble rusling langsetter elva et par kilometer før det sakte men sikkert dreide oppover igjen. Vi la igjen en hilsen i en perm som lå i en slags gapahuk som passet fint til matpause. Jeg skrev at dette var eksotisk for en norsk fjellmann.
Veien oppover var en del frodigere enn veien ned. Gradvis begynte sola også å få tak. Jeg hadde selvsagt glemt igjen t-skjortene i kofferten som lå i bilen, så jeg håpet ikke det ble så varmt at jeg måtte ty til baris. Det er jo som oftest forbeholdt de kule, og jeg følte meg ikke kul nok her.
Vi gikk forbi noen amerikanere som satt ørlite oppi lia og hadde matpause. Jeg slo av en prat mens Erling ruslet videre. De var fra Denver i Colorado og satte pris på at det kom europeere til USA for å oppleve naturen. Ikke kunne de skjønne hvorfor New York og lignende byer er så populære for turister fra motsatt side av dammen. Det var godt å kunne svare at jeg ikke kunne vært mer enig. Og så fortalte jeg dem om lille Drammen som gjør at jeg ikke trenger å si at jeg er fra Oslo!
Minuttene gikk og jeg følte jeg måtte si "ha det bra" for å ta opp jakten på Erling. For første gang på reisen endte jeg opp med ei relativt pesende treningsøkt. Den ble enda tyngre av at jeg unnskyldte meg overfor noen jeg passerte ved å pesende forklare at jeg skulle nå igjen en turkamerat. Med sekken dinglende bak, alt annet enn treningstursekk...
Etter ca 5 heseblesende minutter nådde jeg han igjen like før det store rasteområdet i vakre Indian Garden. Anstrengelsesastmaen lot ikke vente på seg, og folk fra alle verdenshjørner glante etter beste evne. Nå smakte det med en ny matbit og noe å drikke. Jeg likte meg her, det var noe poetisk over både sted og navn, og jeg tenkte igjen på forfedre og urbefolkning og det å leve i pakt med naturen. Uansett ingen grunn til å romantisere, vi leste på plansjer at de hadde hatt svært tøffe levekår her i området, og det tror jeg så gjerne!
Realisme til tross så fikk Indian Garden meg til å ha Joanne Shenandoahs "Path of beauty" på hjernen mens vi rolig vandret gjennom de grønne og mektige omgivelsene. Det er jo en grunn til at jeg har begynt å like denne artisten, og linken til det er snøenglene jeg skrev om i rapporten om Tundradalskyrkja...
Sakte - i grunn svært sakte- men sikkert gikk det oppover. Til en viss grad i hårnålssvinger. De fleste andre gikk svært sakte de også, men plutselig kom det en fyr i jagende toppidrettstempo forbi. Han om det, vi var her for å nyte naturen, det er ikke hver dag man er i Grand Canyon. Selvsagt oppsto det antydning til kø iblant, for her fantes alt fra franskmenn via russere til kinesere. Noe annet kan en ikke regne med, Grand Canyon har sikkert sine versjoner av Varangerhalvøyas Skogåsdal, men de stedene er sikkert utilgjengelige for folk flest. Og kan Lars Monsen gå sammen med hundrevis av folk på tv-sendt vis i den norske fjellheimen så kan jammen jeg gå sammen med turister i verdens mest berømte juv!
Etter å ha overvunnet noen tresifrede antall høydemetre syntes vi at det begynte å bli vel mye kødaffetempo. Dermed ga Erling meg en litt morsom utfordring: Se om du kan klare å komme deg opp til toppen innen det har gått 10 timer siden starten! Som sagt så gjort. Og det var ikkeno rekordforsøk bare så det er sagt, vi hadde jo somlet med overlegg helt fra start. Men nå begynte jeg å ta ut potensialet mitt for første gang siden flyturen over den såkalte dammen. Jeg tenkte samtidig på alt det amerikanske kostholdet (husk at det ikke bare er USA som er Amerika...!!!) som jeg hadde inntatt de siste dagene og som jeg helst burde forbrenne vekk så mye som mulig av, og stresset meg kunstig opp av den grunn. Plutselig fikk alle de som hadde gått forbi meg tidligere på turen merke at jeg hadde kommet i barnslig "vis dem at du er best likevel-modus" der jeg raste forbi den ene etter den andre, sprek eller mindre sprek, uavhengig av hvor bratt det var.
Rene Weissmies-tempoet var det oppover, men plutselig nådde jeg igjen streberen fra hundrevis av høydemetre lenger nede. Og han var tydeligvis stolt og stressa og ville ikke gi seg uten kamp! På mange måter minnet det om min egen storhetstid i perioden 2011-2013 da jeg hang hakk i hæl på Sondre som måtte begynne å løpe på slutten for å "bli kvitt meg". Han prøvde på alle mulige rykk, men selv om jeg av den grunn ikke orka å stresse forbi så kunne han ikke riste meg av seg. Til slutt fikk jeg på andpustent vis uttrykt at jeg var imponert over formen hans. Vi begynte å prate, og det viste seg at han var en treningsfanatisk meksikaner. Dermed kunne vi likegodt prate spansk helt til vi nådde turens endepunkt. Og så lo vi av konkurranseinstinktene våre som begge tross alt objektivt sett skjønte var okseskit fra machoverdenen.
Etter 8 minutter (ifølge han selv) kom Erling fram også. Han mente at jeg hadde nådd "under 10-timersmålet". Gode og slitne hadde vi alle blitt til slutt og for Erlings del var reisens hovedpoeng nå i boks.
Litt rart var det å befinne seg blant biler og busser igjen. Spesielt savnet jeg Indian Garden og idyllen der nede. Egentlig burde man ha ligget i hengekøye mellom trærne der og filosofert et døgns tid. Uten tvil det mest paradisiske stedet på hele canyonturen. Jeg skulle ha tatt så mange flere bilder derfra, og sannheten er også at jeg tross alt tok noen ubrukelige bilder i farta, av en eller annen grunn hadde det kommet dugg på linsa. Jeg tviler på at jeg kommer tilbake, det regner jeg med at Erling også tviler på, men jeg kommer nok til å filosofere om den indianske hagen relativt ofte, både innpå skauen og i fjellheimen. Uansett vet en aldri.
Med fasiten i hånd så sørget skyer for at vi aldri fikk sett Grand Canyon fra lufta på reisen hjem igjen. Men i motsetning til Aconcagua så velger jeg å tro at Grand Canyon oppleves bedre på selve turen enn fra flyet!
User comments
Bare litt sliten
Written by Erling 04.11.2018 21:20Siden jeg brukte 10:05 på turen må du Øyvind ha brukt ca 9:50-9:57. Du lå minst 8 minutter før meg rett før vi kom opp igjen. Turen var enklere, kortere og mindre slitsom enn det jeg hadde regnet med. Jeg gikk ganske sakte mesteparten av turen for å unngå å bli sliten; mulig at Øyvind syntes det var litt for tregt.Jeg gira om og begynte å gå fortere de 3-4 siste kilometrene så det ble en treningsøkt i hvert fall. Til de som lurer på å ta turen om sommeren er det en annen sak med kokende varme i bunn av kløfta. Hele USA-turen var optimalisert for å få en passe kjølig tur i Grand Canyon. Vi startet med lue, votter og langt undertøy, men rundt Indian Garden hadde jeg kortbukse og t-skjorte. Såvidt over 20 grader var det der. Førsteinntrykket mitt av Grand Canyon er fra desember 2015 med snøfall dagen før, men blå himmel og 10-20 minusgrader på South Rim. Visuelt var det en større opplevelse, men nå har jeg fått gått den turen jeg har drømt om lenge :-)