Deighovd & Haugan - Nes i Buskerud (12.09.2018)  

Sola sto lavt på vesthimmelen da jeg kjørte fra Nesbyen og sørover i Hallingdal. En liten kveldstur hadde jeg lyst til å rekke, men da kunne ikke kjøreturen bli lang. Allerede på Bromma tok jeg av Rv7 og kjørte kun et lite stykke oppover Fv287/Eggedalsvegen før jeg svingte til venstre og inn på Brøtovegen. Litt før gården Brøto fant jeg plass til bilen langs nordsiden av vegen. Ved parkeringen var det gjerde og en port, men jeg så ingen dyr på andre siden av gjerdet nå.

Fin kveldstemning da jeg ruslet på veien mot gården Brøto. Langs veien her passerte jeg en hoppbakke som bar preg av å være lite brukt de siste årene. Litt før Brøto skar jeg bratt oppover i skogen langs et ståltrådgjerde. Jeg gikk langs dette gjerdet inntil jeg var på høyde med en traktorvei som kom opp fra sør. Da skrevet jeg over ståltrådgjerdet og fulgte traktorveien som stoppet rundt 100 meter fra toppen på Deighovd (517). Denne traktorveien gikk i et beiteområde for husdyr, noe blant annet all dyremøkka vitnet om.

Jeg vandret først bort til et nordlig toppunkt på Deighovd før jeg gikk sørover og opp på høyeste punkt. Mye skog på denne toppen, med kun gløtt av utsikt innimellom trærne.

© Nils Haugene

På returen gikk jeg stort sett samme vei tilbake til bilen. Her begynte det nå å skumre, så jeg lurte litt på om jeg bare skulle dra hjem igjen. Men høyeste punkt på åsen nord for meg lå kun få meter fra lysløypetraseen, og jeg kunne jo like så godt ta med den toppen også når jeg hadde tid og lys nok (hodelykt hadde jeg ikke). Det ville ikke ta all verdens med tid å gå en runde i lysløypa selv uten ski.

© Nils Haugene

Jeg hoppet over gjerdet som var ved parkeringen der bilen min sto. På andre siden var det masse rar og ukjent dyremøkk på bakken. Tydelig at her hadde det nylig vært husdyr, men jeg kunne ikke se noen dyr nå. Og hva slags dyr som vanligvis vandret rundt her innenfor gjerdet var jeg litt nysgjerrig på.

Uansett strenet jeg av gårde i lysløypetraseen som stedvis var noe gjørmete og våt. Omtrent halvveis på runden dro jeg ut i skogen og gikk opp på høyeste punkt (439) på denne åsen som ifølge Kartverket uoffisielt heter Haugan.

© Nils Haugene

Etter toppen ruslet jeg bort i lysløypetraseen igjen. Den dreide snart sørover og inn i flatere terreng. Der ble den fryktelig gjørmete og med altfor mye vann, så jeg måtte gå i lyngen ved siden av. Og når lysløypa svingte mot vest og ned på ei myr, var det meningsløst å følge den videre. Der nede måtte man ha høye støvler. Jeg fulgte istedet høydedraget videre sørover og kom inn på lysløypetraseen rett før siste bakken ned mot der bilen min sto.

Da jeg i tussmørket ruslet småsliten mot bilen og gjerdet jeg skulle hoppe over, fikk jeg en følelse av å bli iakttatt. Og der gitt, der var dyrene som hadde lagt igjen den noe ukjente møkka. 5-6 hoder stakk opp fra krattet og det høye gresset til venstre for meg.

© Nils Haugene

Hvor disse alpakkaene var da jeg gikk motsatt vei, aner jeg ikke. Jeg kikket jo rundt for å se om det var noen dyr innenfor gjerdet, men ingenting var å se. Uansett var det en morsom avslutning på dagens utflukter.