Med noen ukerasjoner mellanöl og litt XXL outlet-stæsj fra en harrytur i lasta, parkerer jeg nord i Holmsjøen. Første del av oppstigninga mot Knutsbråtehøgda går på vei og sti. Etter hvert som jeg tar over i terrenget, starter navigasjonen. Etter en del skogbånn når jeg de tre haugene, av hvilke en må være toppen.
Sørøstover mot veinettet er det kompass som gjelder. Jeg kommer ned på driftsveien som jeg fulgte mye av veien opp, men finner ikke den søndre traseen og bruker litt ekstra tid på å komme til veien under. Så går kjerreveg opp mot noen myrdrag. En ATV eller flere har vært ute og ødelagt norsk natur, men et resultat av det er også litt lettere anmarsj til Røskjølen, som viser seg å være en fin skogstind.
Til og med ei blå pil i retningen jeg har tenkt meg har noen kosta på seg. Til å begynne med gir dette en løpbar fin sti, men etter hvert forsvinner den. Løpbarheten forsvinner også ned mot dalbånn, og til slutt er den ingen andre alternativer enn ei diger gjengroingsflate. Langt om lenge kommer jeg ned på vei, holder en viss framdrift med et visst steg og tar etter hvert av mot neste tind - Gammelbrennberget. Noen spredte driftsveier kan brukes, og i det hele tatt er det ganske fint og luftig mellom trea her. Toppen lett å finne, og nå venter returen til nabofylket.
N50-printet mitt stemmer ekstremt dårlig med driftsveinettet, så etter hvert er jeg over i stilaust, der jeg hadde forventa cruising "i mål". Myr og kratt forseres, og til slutt bryter jeg meg gjennom den grønne veggen og passerer et par torp med svensk byggestil. Det gir en spesiell stemning og er et trivelig trekk ved dette grenselandet.
Bil, himatt, pakke ut, jobb.
01.05.2020:
Knutsbråtehøgda er seinere fratatt status som sjølstendig topp og bestigning er sletta.
Kommentarer