Fauskofjellet & Jøransetfjellet - Nore og Uvdal (03.09.2018)  

Fauskofjellet har stått på ønskelista i flere år. Med familien har jeg hatt flere ferieturer i Uvdal og fartet rundt i området ved Tunhovdfjorden. Jeg har sett Fauskofjellet og den kuperte ryggen mot Jøransetfjellet fra alle vinkler, og har gledet meg til en tur dit. Med en ledig ettermiddag foran meg og nydelig vær, skulle endelig dette turønsket oppfylles.

Etter kjøreturen oppover Numedal rullet jeg gjennom Rødberg sentrum, og tok rett etterpå opp til høyre på Fv121. Ved Vikugrendi fortsatte jeg på Smådølvegen og inn i Smådøldalen. Jeg kom snart til den manuelle bomkassa og betalte 80 kroner der, før jeg kjørte nesten 7 km videre inn i dalen til setra Flødokki. Veien opp mot setra var stengt med bom, men jeg fant gode parkeringsmuligheter drøyt 200 meter mot vest hvor det tar av en vei mot Risdalen.

© Nils Haugene

Fra parkeringen var det nå i underkant av 2 km i luftlinje til toppen på Fauskofjellet (1369). Ikke så langt unna altså, men jeg var spent på om ruta jeg hadde planlagt opp var grei å gå. Vestsiden på Fauskofjellet er bratt, og stedvis stupbratt. Under 1100 moh var det skog, og det jeg var mest spent på var hvor framkommelig denne skogen ville være. Akkurat det er ikke så lett å lese ut av kartet... Ingen stier var inntegnet på kartet her, så jeg forventet kaving og baksing oppover. Derfor var det kjekt å kunne følge veien opp forbi Flødokki så langt som mulig og komme litt opp i lia før jeg måtte inn i skogen.

Det var folk på setra Flødokki, så da jeg kom til det øverste setertunet, vandret jeg høflig rundt på utsiden av gjerdet. Like på oversiden av setra krysset jeg for øvrig en liten sti. Denne så dessverre ut til å bare gå bortover langs øvre del av gjerdet og ikke oppover i lia dit jeg skulle. Så da brettet jeg opp armene og gikk rett oppover i skogen. Sola sto rett på denne siden, så det var varmt. Jeg tok det veldig med ro så jeg ikke skulle renne helt bort så tidlig. Det bratnet til og skogen ble gradvis tettere, men så ille var det egentlig ikke. Helt greit her nederst.

Da skogen begynte å bli noe kronglete og det ble hakket brattere, skulle jeg bli gledelig overrasket! Ved 870 meters høyde dukket det sannelig opp en sti som kom opp fra venstre. Kunne dette være stien jeg hadde krysset på oversiden av det øverste setertunet? Uansett var jeg temmelig lettet, for stien gikk faktisk oppover den veien jeg hadde tenkt meg. Den delte seg et par ganger og ble noe mindre høyere oppe, men jeg fulgte den helt til jeg hadde passert 1050 moh. Da hadde skogen uansett blitt tynnere og mindre, og jeg var straks ved skoggrensa.

© Nils Haugene

Det var noen tråkk og spor av stier i skoggrensa og opp der kjerr og einerkratt var mest dominerende. Oppstigningen i dette partiet, som var av det bratteste, gikk derfor rimelig greit selv om beina nå begynte å bli tunge. Høyere oppe ble det slakere og terrenget meget lettgått, og da dukket snart toppvarden på Fauskofjellet (1369) opp. Og plutselig var jeg ikke så sliten lenger...

© Nils Haugene

For en dag å være på Fauskofjellet! Fantastisk vær og lite vind. Sommerlig og varmt til september å være. Eneste som manglet var noen penværsskyer som pynt på himmelen.

Som ventet var utsikten vidstrakt og flott fra toppen. Jeg begynner å bli kjent i dette området, og dro kjensel på mange bestegne og fremdeles ubestegne topper både nært og fjernt. I nordøst så jeg også Langedrag Naturpark, som vi har besøkt 4 ganger til nå. Derfra ser man godt mot Fauskofjellet (1369) og Nutentuan (1297). Jeg har alltid vært litt fascinert av dette området sør og vest for Tunhovdfjorden siden det skiller seg ut med sine små nabber og nuter. Jeg ble naturligvis en stund ved toppvarden på Fauskofjellet (1369) når jeg nå endelig var her under sånne perfekte forhold.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Selv om høyeste punkt på Fauskofjellet (1369) nå var nådd, var turen på ingen måte over. Jeg kunne jo ikke bare gå ned igjen nå som jeg hadde denne kuperte og fine ryggen foran meg. I hvert fall ikke i sånt vær og under sånne forhold.

Jeg storkoste meg fra topp til topp i trivelig terreng helt bort til Jøransetfjellet (1303). Underveis møtte jeg noen reinsdyr som krydret turen ytterligere.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Jøransetfjellet (1303) ble siste topp i rekken. Nå måtte jeg nesten gi meg, for distansen til bilen begynte å bli lang nok. Klokka nærmet seg 18:00, og jeg hadde en liten plan om å ta en tur til et annet sted.

Fra denne turens siste topp siktet jeg nå nedover mot Småstølan nede i Smådøldalen. Ned mot tregrensa fulgte jeg etter hvert et bekkedrag. Innen jeg nådde tregrensa kunne jeg følge sti et lite stykke, men denne stien ble borte når jeg svingte nedover mot Smådøldalen og det bratnet til.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Nedstigningen til Småstølan var i grunn kurant og forholdsvis fremkommelig. I øverste del av skogen holdt jeg meg litt nord for og delvis i bekken for å styre unna et område med grov steinur. Noe krongling i øvre del av skogen der det var brattest, men det ble mer ryddig jo lengre ned jeg kom. Et stykke fulgte jeg en liten sti, som jeg mistet igjen i nederste del. Rett før jeg nådde Småstølan kom jeg inn på en traktorvei, før jeg like etter sto på Smådølvegen.

Nå hadde jeg 3 km på grusvei tilbake til bilen. Det var godt å kunne lange ut på jevnt underlag nå. Underveis passerte jeg noen gamle støler med forlatte og falleferdige bygninger, men det var også aktivitet og liv i andre mer vedlikeholdte hytter og uthus. Alltids litt vemodig å se øde støler som er i ferd meg å viskes ut og forsvinne.

Tilbake på parkeringen hivde jeg sekk og staver i bilen og kjørte videre for å ta en kveldstur ved Borgegrendi litt øst for Rødberg. Under kjøreturen nedover Smådøldalen sprang plutselig to elger på en gresslette på østsiden av Smådølvegen. Jeg skvatt litt til da de bare var rundt 10 meter unna bilen og jeg så de i sidesynet først. Elgene ble nok noe forfjamset de også. Det var trolig en mor med en kalv, og moren løp fremover og over veien foran bilen, mens kalven ble stående igjen på gressletta. Uansett en artig opplevelse på slutten av denne turen.