Vått og hvitt på Store Austanbotntind (02.09.2018)

Omsider blei det tur til toppen av Store Austanbotntind. Egentlig skulle både Tove, Jacob og Morten komme opp fra Stavanger for denne turen, men de trakk seg når bildene av vinterstemning i høyfjellet begynte å spre seg i sosiale medier. Jeg og Marie satset allikevel på å gjøre et forsøk.

Vi kjørte rett fra Gardermoen, etter ei uke i Irland, og var fremme ved Tindeveg-bommen rundt midnatt. Slo opp og innredet teltet så kjapt vi greide, og tok kvelden.

Neste morgen våknet vi til at tåka hang langt nedover fjellet. Litt skuffet, da værmeldingen fristet med lettskyet og etterhvert strålende sol. Men men, ikke annet å gjøre enn å legge i vei. Grei skuring oppover lia. Kom etterhvert opp i tåkegrøten og all utsikt forsvant. Greit å ha offline-kart på telefonen, og hyggelig med svåvarder her og der, selv om det er vanskelig å gå feil når ryggen bratner til på sidene. Veldig fuktig tåke og en del vind, så alt av klær blei småvått selv om det ikke regnet. Like før Vestre satt vi oss til med en liten lunsjpause, og kort tid etterpå hørte vi stemmer. Det var et følge på tre med guide og to damer, på samme ærende som oss.

© Lars Storheim

De vinterlige forholdene som hadde vært her for ei uke siden hadde i all hovedsak smeltet vekk med regn og mildvær de siste dagene. Så både stegjern og øks fikk bli i sekken. Fra Vestre startet moroa. Kjekk klyving på vått fjell med god friksjon. Vi tok på oss selene på Vestre, men tauet blei liggende i sekken inntil den siste kneika opp mot toppryggen (like etter en jernpåle i fjellet). Her måtte vi krysse en del snø på sva og det føltes fornuftig å finne frem tauet. Jeg klatret først og satt vel knapt noen mellomforankringer i det hele tatt. To superenkle taulengder. Marie fulgte problemfritt etter og snart var vi på toppryggen. Herfra gikk vi med tauet i hånden bort til selve topp-varden. Her byttet vi på å bestige toppen og fotografere med guide-laget slik at alle fikk topp-bilde av seg selv. Utsikten lot dessverre vente på seg, men uansett kanonkjekt å endelig være på toppen av dette flotte fjellet.

© Lars Storheim

Ned igjen gikk vi løpende ned til samme sted hvor vi fant frem tauet på vei opp. Her pakket vi tauet i sekken og kløyv tilbake til Vestre og tok fatt på returen.

Neste gang får vi satse på å ta traversen i strålende solskinn!