Diagonalen i Aksla (28.08.2018)

© Dag Lukkassen

© Dag Lukkassen

Når man skal vandre oppover langs ryggen på Jiekŋanjunni er det greit å starte vest for det kritiske punktet hvor skulderen har brukket av fra resten av Tøttamassivet. Jeg hadde lenge fundert på om det gikk an å ta seg trygt opp til dette punktet langs "diagonalen" (den tilnærmet rette linjen mellom kote 900 og 1100), men hver gang jeg prøvde, feiget jeg ut oppe i den bratte fjellsida.

Nå var dagen kommet da jeg skulle gjøre et nytt forsøk. Været var glimrende. Jeg hadde dessuten forberedt meg bra ved å betrakte mulige rutevalg ovenfra og nedenfra. I tillegg var jeg inspirert av at klatrelegenden Ralph Høibakk (81) hadde ringt meg på morrakvisten fra Stetind, som han forøvrig hadde besteget uten sikring, og sagt at jeg burde angre på at jeg ikke lot meg overtale til å bli med han på hans sistebestigning av nasjonalfjellet. Og det gjorde jeg, i hvert fall så mye at jeg var klar for en erstatning til den utfordringen jeg hadde avslått. Nå fikk det bære eller briste. Ca 1000 moh tok jeg av der ruta som jeg merket tidligere skrår mot høyre. Jeg prøvde i fjor å gå rett oppover fjellet fra dette punktet, ettersom det ser mest naturlig ut å gå der, men da jeg etterhvert nærmet meg flogene så jeg ingen måte å komme videre på uten at det ble altfor luftig. Til venstre går det ei rasrenne med endel løsmasser som det heller ikke føles trygt å gå langs. Planen min var derfor at jeg skulle prøve å skrå meg inn mot et punkt høyt oppe der det fra oversiden så ut som om det var mulig å krysse rasrenna. Med litt prøving og feiling som tidvis brakte meg ut på noen litt luftige partier, fant jeg etterhvert en passasje som virket fornuftig. Den er bratt, men jeg opplevde den ikke som farlig. For at jeg ikke skulle glemme hvor jeg gikk, satte jeg opp noen provisoriske varder langs ruta.

Fra det kritiske punktet tok jeg meg til Rombakstinden via grusrenna og sprekkene i forkastningssonen, ei strekning som mange vegrer seg mot å forsere. Nå hadde imidlertid nesten all snøen smeltet slik at jeg fikk god oversikt over hvor sprekkene befant seg, så jeg tok sjansen. Grusrenna har sklidd noe mer ut siden i fjor, men jeg fikk ikke inntrykk av at min kroppsvekt gjorde noe fra eller til da jeg tok meg ned gjennom den. Helhetsinntrykket mitt var at passasjen er ok. Likevel er jeg usikker på om jeg vil anbefale den for allmen ferdsel, ikke minst ettersom flere fjellvante personer føler seg utrygg i forkastningssonen. Siden det var jeg som oppdaget passasjen i fjor føler jeg et visst ansvar for at det ikke skjer ulykker, så jeg fjernet derfor vardene jeg tidligere satte opp i dette området.

Etter en kort stopp på Rombakstinden (1120 moh) traverserte jeg vestover langs en trase som jeg nettopp har merket med varder, og tok meg så ned langs den nye ruta. Tilhørende gps-spor og video viser denne nedturen. Ved det vestligste punktet berører dette sporet normalruta til Jiekŋanjunni, som nettopp er blitt gjenoppdaget av Jon Framnes og merket med rødmalte varder til 1419-høyden (en rute som det viser seg reindriftssamene anvendte i gamle dager). Den korteste (og kanskje raskeste) ruta som er mulig å gå fra Straumsnes til 1419-høyden, går altså trolig via den nye passasjen - "Diagonalen".