Traversen fra Svartdalspiggein til Torfinnstindein (02.08.2018)

Written by andersrudi (Anders Rudi) GSM

Map
Ascents Kvitskardtinden (2,193m) 02.08.2018
Langedalstinden (2,206m) 02.08.2018
Mesmogtinden (2,264m) 02.08.2018
Midtre Svartdalspiggen (2,065m) 02.08.2018
Nørdre Svartdalspiggen (2,137m) 02.08.2018
Store Svartdalspiggen (2,174m) 02.08.2018
Søre Svartdalspiggen (2,065m) 02.08.2018
Torfinnsegge (1,996m) 02.08.2018
Midtre Torfinnstinden (2,112m) 02.08.2018
Vestre Torfinnstinden (2,090m) 02.08.2018

DAG 1
Torsdag 2. august tok jeg, Johan og Ming Kit båten fra Gjendesheim til Gjendebu. Målet var å gå hele ryggtraversen via Svartdalspiggein, Langedalstinden, Mesmogtinden, Kvitskardtinden og Torfinnstindein. Alt i alt ville dette bli ti 2000-meterstopper. Vi hadde planlagt en overnatting undervegs på ryggen, men akkurat hvor denne kom til å bli, tok vi som det kom. Værmeldningen var noe utrygg for regn, men optimismen i oss fortalte at det kom til å gå fint. Det er en solid stigning før man kommer opp til Nørdre Svartdalspiggen, men det er ikke noe krevende terreng utover at det er tungt for beina. Videre over til Store Svartdalspiggen føles det tilnærmet flatt ut. For å komme videre fra Store må man plukke frem tauet for første gang på turen og ta en rapell ned en litt løs kamin. Herfra lønner det seg å slippe seg litt ned i lia på vestsiden av ryggen for å omgå noen bratte hamre. Etter hvert kom vi tilbake på eggen og fulgte denne hele veien bort til Midtre Svartdalspiggen. Toppen er bare en liten forhøyning på eggen, men er et ganske karakteristisk skure når du ser den fra nord. Over Søre Svartdalspiggen gikk det greit uten noen nevneverdige utfordringer.

Mesmogtinden bydde på litt artig klyving for å komme til topps. Tåka hadde kommet sigende og vi hadde først litt problemer med å finne riktig vei ned igjen. Etter å ha gått feil et lite stykke ned en renne, fant vi ut at vi burde snu opp igjen og forsøke å følge siden litt lenger øst. Da vi fant en bundt med gamle rapellfester skjønte vi at vi var på rett spor. Vel nede åpenbarte den massive østvendte veggen på Mesmogtinden seg for oss. Det var et sporslagent syn der tåka blåste forbi den.

Det begynte å bli litt sent, og vi var slitne i beina. Vi bestemte oss likevel for å komme oss Over Kvitskardtinden før vi fant et sted å overnatte. Det var en tung avslutning på dagen å ta seg opp den litt løse ura, og vi ble heller ikke belønnet med storslagen utsikt på toppen pga tåka. Turen ned igjen var heldigvis ganske lettgått, med unntak av en kort rapell. Rett før Torfinnseggen fant vi et fint overnattingssted, som noen hadde brukt før oss. En fjellduk gjorde nytten sin som tak, og den holdt oss tørre hele natten.

DAG 2
Vi hadde bestemt oss for ikke å stå opp drittidlig dersom vi fortsatt sov godt på morgenen. Vi våkna vel klokka 7, noe jeg vil si er ganske seint etter en natt i en syeinurd. Et sted mellom 0730 og 0800 gikk vi i gang med siste etappe av traversen. Den startet med et par kilometers gange i ganske flat urd før stigningen opp til Vestre Torfinnstinden tok til. Det var ikke mange høydemeter til toppen, men det var fin og luftig klyving, som ble satt pris på av hele turfølget. Ned til skaret mellom Vestre og Midtre var det litt sleipt, og vi valgte å ta en kort rapell for å komme trygt ned. på tørt føre hadde det nok gått greit uten.

Nede i skaret sto vi foran turens til nå største utfordring. Det var tid for å racke opp og klatre til topps. I føreren sto det grad 3, så det burde være kurrant. Selvfølgelig starta det å plaskregne akkurat da, slik at klatringen ble mer utfordrende enn forventa. Ming Kit tok på seg ledeansvaret og fikk og trygt og greit opp første taulengden. Derfra fulgte vi siden østover til vi var rett under toppen. I ettertid mistenker vi at dette var litt feil veivalg. Ruta vi fant var et såpeglatt dieder uten noe særlig med tak og mye løs stein. Ikke særlig trivelig. Taulengden var ca 40 meter lang før vi satte ny standplass i en litt flatere renne. Derfra gikk siste taulengden skrått opp venstre til toppen. Den foregående taulengden fikk denne til å kjennes ut som skikkelig kremklatring, selv om det egentlig ikke var det.

På toppen tok vi en god og etterlengta matpause. Det ble kjørt statusrapport på alle mann. Gruppa konkluderte med at det begynte å bli litt seint for slitne kropper å ta seg over Østre Torfinnstinden og ned igjen til Torfinnsbu før det ble mørkt. Etter litt kartstudier fant vi ut at vi ville prøve å følge renna som går ned på sørsiden mellom Midtre og Østre. Den var lang, bratt og løs. Ingen trivelig avslutning på en slik tur i grunn. Da vi nærmet oss bunnen av renna kom vi til et stup med glatte sva. Det var ingen egnede rapellfester. Det føltes litt som et slag i trynet akkurat der og da, men det var ikke så mye annet vi kunne gjøre med det enn å prøve å finne en annen vei. Kartet og GPSen var ikke detaljerte nok, men regObs appen på mobilen viste at det var litt slakere i naborenna lenger øst. Vi tok oss bort dit, men ved første øyekast så det ikke lovende ut. Vi prøvde oss et lite stykke nedover og så det kanskje likevel var mulig. Etterhvert fant vi også gamle rapellfester. To 30 meters rapeller tok oss forbi de glatteste partiene og vi kom omsider til utløpet av renna. Det var en lettelse etter de siste timenes kaving i lør urd. Klokka 22 var vi vel nede på Torfinnsbu og kunne nye en god middag med Real Turmat.

I etterpåklokskapens navn kan det tenkes at det hadde vært vel så raskt å gå over Østre framfor ned den ytrivelige renna. Alt i alt var det en fin tur i godt lag. Den 13 km lange turen fram til Bygdin Fjellstue dagen etter ble en fin restitusjonsøkt.

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.