Vi har kommet oss inn på hovedstien og kan starte stigninga.
Det var strålende vær på formiddagen da vi ankom Pico med fly. Værvarselet var også bra for resten av dagen. Selv om vi skulle ha base på øya i seks døgn, var det fristende å slå til med en gang. Skyene har en tendens til å legge sin klamme hånd over vulkanen.
Vi gjorde oss litt kjent i omgivelsene før vi overtok feriehuset vårt utpå ettermiddagen. Det var en varm dag, så en kveldstur ville bli fint. Etter en lett middag kjørte vi fra basen vår ved São Roque do Pico og opp i høyden til besøkssenteret, Casa de Montanha, ved foten av selve vulkankjeglen, i drøyt 1200-meters høyde.
Har lest tidligere at de gjerne vil registrere folk som er oppe i fjellet, så derfor gikk vi inn i besøkssenteret og fram til disken der døra ut til stien er. Vakta ville imidlertid ikke slippe oss avgårde så seint på dagen. Selv om vi sa vi beregna å bruke om lag fire timer før vi var nede igjen, og dermed ville være nede igjen før det blei skikkelig mørkt. I tillegg hadde vi med oss hodelykter. Beskjeden var klar og bestemt: Enten måtte vi ha med oss overnattingsutstyr, eller så kunne vi starte kl. 01.00 for å rekke soloppgangen på toppen, grrr&xhrfmf%&#?....... Fant det like greit å avslutte diskusjonen umiddelbart. Vi gikk tilbake de hundre meterne til bilen, som sto parkert langs veien rundt en sving, mens jeg telte til ti. Her gikk en svak "shortcut"-sti gjennom buskaset og opp til hovedstien. Sikkert flere som har hatt samme behovet her......
Etter et par minutter var vi oppe på hovedstien. Det var mye folk på vei nedover i kveldssola i forskjellige stilarter. Vi holdt jamnt tempo, avbrutt av drikke- og fotopauser. Etter moderat stigning i starten, blir det bratt i noen hundre høydemeter før det slaker litt av mot kraterkanten. Stien er god; det er flere alternative stiløp men stolper hjelper til med å holde kursen langs hovedleia.
Vi passerte etterhvert en del folk opplasta med overnattingsutstyr, samtidig som de siste etternølerne akte seg ned den bratte fjellsida.
Oppe på kraterkanten så vi rett bort på den bratte toppkjegelen som utgjør de siste 70 høydemetrene. Det var vindstille og fortsatt god temperatur. Det var ganske løst i sida opp toppkjeglen og det var ikke allverden med plass på toppunktet; derfor ganske kjekt å ha toppen og toppområdet for seg sjøl. Tipper det var andre tilstander noen timer tidligere. På toppen nøyt vi medbrakt frukt/nøtter mens vi myste mot sola og så utover tåketeppet som lå under oss. Bare et lite stykke på sørsida kunne vi så vidt skimte sjøkanten og bebyggelsen.
Vi fant det best å bryte opp etter ei stund, slik at vi kom oss lengst mulig nedover før solnedgang. Før vi steig ned i tåka stoppa vi opp ei stund for å få med oss solnedgangen. Etterpå blei det fort mørkt og tåke med yr dreiv innover. Tilbake ved bilen igjen på "skjema". Mørkret, tett tåke og tiltagende nedbør gjorde at bilturen tilbake til huset gikk pent og pyntelig for seg. Portugals nasjonstopp kunne krysses av.
Benutzerkommentare