Torfinnstraversen (04.08.2018)
Written by Robert (Robert Rogne)
| Duration | 22h 57min |
|---|---|
| Distance | 10.7km |
| Vertical meters | 1,292m |
| GPS |
|
| Ascents | Midtre Torfinnstinden (2,107m) | 04.08.2018 |
|---|---|---|
| Vestre Torfinnstinden (2,081m) | 04.08.2018 | |
| Øystre Torfinnstinden (2,116m) | 04.08.2018 |
Helt siden slutten av nitti-tallet, da jeg foreløpig begrenset turaktiviteten til å gå hytte-til-hytte, har jeg tenkt på denne turen. Da satt jeg på Torfinnsbu og kom i prat med to karer som nettopp hadde kommet ned fra en travers der de hadde gått alle toppene på vestsiden av Svartdalen, fra nord mot sør. De var fremdeles lette på foten og gikk med dagstursekker, riktignok med et tau hengende på siden. De hadde sovet noen timer under åpen himmel oppe på ryggen, men de hadde gått «feil vei», og klatret alle utfordringene. Så kult og praktisk, tenkte jeg; Alle toppene på en gang, det burde være mulig å klare selv en vakker dag! Nå var tiden kommet, nå skulle rekka fra Torfinnstindene til Svartdalspiggene til pers, nå skulle «drømmen realiseres».
Rekka med fjelltopper ble presentert for de andre gutta, som tente på ideen. Særlig overnatting på ryggen hørtes ut som en kul greie, slumre inn i Jerven-posen mens vi ser at sola dør ut i horisonten, det var forlokkende forlystelser. Så da ble årets guttetur lagt til Gjende-alpene. Fellesutstyr ble sånn noenlunde fordelt, sekker ble pakket, og vi reiste hjemmefra fredag kveld og opp til overnatting på Bergo på Beitostølen, slik at vi skulle være klare for båttur på Bygdin lørdag morgen.
Lørdagen opprant og vi kvitret om kapp med fuglene i nydelig sommervær. Vi tok Bitihorn fra Bygdin til Torfinnsbu og den svarte sørøst-profilen til Østre Torfinnstind tronet mektig over oss – dette blir spennende. Litt over ti kom vi oss av gårde, fulgte stien mot Svartdalen omtrent til der man kommer over den første bakketoppen, og skar så til venstre i retning av foten til mektige Torfinn. Vi så to turfølger foran oss, så vi kunne jo bare følge etter de. Med så mange foran oss som skulle samme vei, burde det være en smal sak å finne frem, snakket vi om mens vi unnet oss en sjokolade. Så forsvant plutselig den siste ryggen til de andre i horisonten! Ved foten av fjellet bestemte vi oss for å følge de tydeligste tråkkene, som var opp i første renna. Jeg visste det var flere renner å følge opp, og siden jeg også visste at det var verre å komme for langt til venstre enn for langt til høyre, så tok vi oss opp der det var tydeligst spor fra tidligere besøk.
Sporene var ikke nødvendigvis helt rett frem å følge, merkene kom og gikk, men vi forserte høydemeter for høydemeter, og et stykke opp i siden ble det klart at tidligere toppturister hadde traversert over i neste renne, så da gjorde også vi det. Det virket som en bedre renne, og vi kunne komme oss høyere. Men fremdeles kunne vi ikke se andre folk, kanskje de skulle et helt annet sted likevel? Eller hadde vi bare gått veldig sakte? Vi labbet videre, tydelig inspirert av merker og andre tegn etter tidligere besøk, og det ble etter hvert klart at vi skulle videre over i tredje renne. På vei over de ravnsvarte, vertikale ryggene som leder ned fra toppkrona får vi plutselig øye på tre personer langt nede i ura. Da er vi helt sikkert på rett vei, og her var det betydelig tydeligere spor. Når vi endelig kommer oss trygt ned i renna ser vi dessuten et lite knippe med fargerike jakker og sekker som traverserer på tvers langt over oss på toppen av renna nesten helt oppunder krona. Ingen tvil, vi er på rett kurs.
Her er det lett å finne veien og vi jobber oss rolig og pent opp høydemeter for høydemeter. Det er masser av steder å sette både hender og føtter, så særlig komplisert klyving er det ikke – foreløpig er ikke dette noen «vegg», men snarere en ganske bratt bakke. Skyene driver over oss og legger igjen noen fuktige dråper før de flykter videre i vinden, så været er omtrent som forventet. Hadde vel håpet å unngå regn for å slippe vått og glatt fjell, men vi må på med jakker og regntrekk så foreløpig er ikke våre bønner hørt. Vi dytter på videre med energibarer og sjokolade, Jostein «nyter» en gel og vi kommer oss etter hvert opp til der vi så turfølget foran oss. Der er det et lite opptak hvor vi forlater renna og kommer oss opp på ryggen som leder til topps. Der møter vi først et par som var ferdige med lunsjen sin på toppen og skulle ned, før en litt større flokk også var på vei ned igjen. Det var en gjeng på guidet tur til Østre Torfinnstind som også hadde fått nydelig toppvær og skulle ned samme vei. Her var det litt smalt, så vi ventet de ned, slo av en prat og tok dernest fatt på de siste små utfordringene på vei opp. Her var det bare enkelte småkrevende punkter og leden var lett å følge. Vel oppe på toppryggen var det greit å komme seg opp til toppvarden hvor vi var enige om å ta dagens første ordentlige måltid.
Godt med mat etter fire timer på tur. Bare 500 meter i luftlinje bort til neste topp, og der ser vi også folk. Sikten er brukbar, vinden er nesten ikke merkbar og vi koser oss på tur nå. Nå starter da også den krevende delen av turen. Ikke mange skrittene fra toppvarden finner vi en diger klyse med slynger, alle sammen pent buntet sammen med en metallring. Rappelfestet ser riktig så solid ut, så da trer jeg 60 meteren inn gjennom ringen og hiver tauet utfor skrenten. Ingen i turfølget mitt kan skryte av særlig mange rappeller på CVen, en av de har firet seg ned en klatrevegg i ny og ne og den andre har visstnok rappellert litt i speideren for tretti år siden. Herlig, dette blir dagen da de skal prøve noe helt nytt. Jeg hjelper Frode å binde seg inn, gir kyndige instruksjoner i hvordan man bremser nedfiringen og påser at han kommer seg trygt av gårde. Denne første rappellen var ganske lang, kanskje drøyt 20 meter og endte opp nesten nede i skaret mot Midtre. Stort sett utspring og nabber så lite fritt fall, men en relativt vertikal rappell med et visst pendelpotensiale. Frode kom seg trygt ned og utbrøt et lite jubelhyl. Jan-Trygve og Jostein ble sendt utfor kanten med de samme instruksjonene før jeg fullførte kvartetten. Når jeg nærmer meg bunnen får jeg litt overvekt på den ene siden og starter en liten rotasjon. Dermed hekter jeg foten borti en løs stein av en viss størrelse, kanskje 50-60 kilo, som spretter nedover fjellsiden. Gutta er oppmerksomme og trekker forbilledlig inn under kammen, men steinen treffer tampen på tauet som ligger kveilet sammen i en vase i skaret. Steinen kapper tauet nesten tvers av og tauet er dermed effektivt redusert fra 60 til 56 meter. Litt ergerlig!
Alle er vel nede og fortsatt litt høye etter den første rappellen og vi studerer veien videre. Jeg tror at ruta går direkte rett på mot Midtre, men mine venner insisterer på at folk flest har fulgt renna litt nedover og omgått den ryggen direkte, som er både utsatt og luftig – men sannsynligvis ikke særlig vanskelig. Jeg er lett å overtale, og vi tar oss forsiktig nedover renna. Den er bratt og usedvanlig løs. Nesten hvert eneste skritt vi tar utløser små steinsprang og det er krevende å finne trygge steder å plassere føttene uten å rive ned hele fjellsiden. Mens vi går nedover, leter jeg etter muligheter for å komme «i land» på motsatt side av renna, men selv om det er lett å finne steder å komme ut av renna, ender de opp i bratte vegger. Dermed må vi fortsette renna lenger ned. Denne renna er av det skikkelig grisete slaget og vi må holde god avstand og advare hverandre hele tiden om farefulle steinsprang ovenfra. Vi ender opp med en omgåelse på godt over 50 høydemeter før vi endelig kan ta fatt på ferden mot toppen av Midtre. Den er ikke vanskelig og går relativt greit, dermed når vi dagens andre varde og vi kan puste litt ut igjen. Men tidsbruken, da! Med rappell og omgåelse brukte vi omtrent tre timer. Oj, jeg begynner å skjønne hvor dette bærer. Men ingen grunn til bekymringer nå, vi skal kose oss på tur!
Sikten er fremdeles god, regndråpene vi merket på formiddagen har vi ikke sett noe til på lenge, og vi kan også se veien videre mot Kvitskardtind, Mesmogtind og Langedalstind. Vi studerer også profilen til Leirungskampen på motsatt side av Svartdalen, en topp vi snuser på mulighetene for å besøke på returen fra Gjendebu til Torfinnsbu. Når bare denne traversen er ferdig. La oss fullføre denne traversen først, ja-ja men sann! Og nå begynner moroa for alvor. Veien videre til Vestre er den mest krevende delen, nå kommer det tre lange og luftige rappeller på rekke og rad.
Det første rappellfestet er omtrent festet i toppvarden, så snart kommer den. Vi kjenner igjen metallringen og slyngebåndene fra forrige rappell. I tillegg til at tauene ligger godt festet rundt flere steiner og sprekker har noen spandert en liten kile også, bare for sikkerhets skyld. Denne rappellen er ganske lang, lengre enn man skulle tro fra toppen. Man ender dessuten opp nede i et lite skar med lite plass og et litt krevende opptak for å komme opp på platået til neste rappell. Frode er tydelig bekymret og usikker på hva han skal gjøre, men ender opp med å fullføre rappellen ned i skaret. Jeg rappellerer ned som nummer to og kikker litt på cruxet. Ved å søke litt med fingrene fant jeg det rette taket og kunne dra meg opp på platået. Der surret jeg fast en båndslynge som jeg slapp ned til Frode som klippet seg inn i åttetallsknuten. Dermed ble det enkel match for Frode å komme seg opp når han fikk litt heisehjelp. Utrolig kjekt å ha noen meter med slyngebånd i sekken, du vet aldri når slikt kan komme til nytte! Jan-Trygve og Jostein fulgte etter, først i rappellen og deretter via slynga opp på platået.
Her pakket jeg ikke en gang sammen tauet, bare dro det ned og stappet det inn i neste rappellfeste direkte. Dette er en ganske kort rappell, bare så vidt over halve tauet og man lander stødig rett på flat grunn som leder rett bort til det siste rappellfestet. Her er det veldig kurant å binde seg inn og jeg kan sitte og kose meg med kameraet mens de legger seg bakover i rappellen. Vi firer oss ned i normert rekkefølge igjen og jeg går sist ned. Ingen spesielle utfordringer her, teknikken begynner å sitte nå.
Den siste rappellen var derimot noe for seg selv. Slyngene er lagt rundt en firkantet kloss grunnfjell, solid som bare rakker’n, som om naturen selv har ment at her skal noen feste en slynge og bare legge seg bakover og la det stå til. Men festepunktet for rappelltauet var jammen lavt plassert, gitt. Jeg måtte feste en kortslynge i rappellslyngene slik at vi kunne klatre sikret ned til en liten steinnubb vi kunne stå på for å binde oss inn i rappellen. Svært luftig – og utrolig kult. Dernest er rappellen veldig lang, vi rappellerer ut omtrent hele tauet, og jeg tenker tilbake på steinen som kappet tauet mitt tidligere på dagen. Med litt uflaks kunne jeg nå hatt for kort tau! Men det gikk bra og alle kom seg trygt ned. Før jeg legger meg bakover i den siste rappellen plukker jeg med meg kortslynga mi og etterlater fjellet og rappellfestet slik vi fant det. Her er fjellet litt overhengende, så deler av rappellen gjøres uten kontakt med fjellet. Jeg foretrekker egentlig det, mindre styr når alt bare henger fritt og det ikke er mulig å sparke løs steiner.
Jeg kommer ned til de andre som har kikket litt på veien videre og funnet ut at det blir en ny omgåelse ned en bratt og løs renne. Ikke planer, tenker jeg – nå skal vi pinadø rett på. Jeg hiver en kortslynge rundt et bittelite utspring slik at vi får et godt håndtak og dermed får jeg med meg gutta på å droppe renna. Straks vi kommer oss ut av skaret og rundt en liten knaus, finner vi raskt en enkel vei som leder nesten til toppryggen igjen. Ikke langt fra toppen blir det veldig bratt og vi er enige om at vi bør sikre opp. Det er litt avstand mellom takene, laven på fjellet er fremdeles litt våt og det er dessuten veldig bratt. Frode sikrer meg opp mens jeg setter to sikringer. Dernest får de andre komme opp på topptau. Jeg står på toppen og sikrer mens jeg fotograferer gutta i det de kommer over kanten, og smilene går nesten rundt huet. Utrolig hva en taustump kan gjøre med humøret. Med sikring kommer tryggheten og da beveger man seg plutselig kattemykt og sikkert igjen! Før vi nødde varden, sto det igjen en liten bakke som var litt bratt, men ved hjelp av slyngebåndet festet i karabinen i sela var det lett til topps her også. Nå var det enkelt videre på ryggen de siste tjue meterne til varden på den siste av Torfinnstindene.
Klokka nærmet seg ti og vi hadde brukt nesten et halvt døgn på å komme oss over de tre toppene med alle utfordringene som følger med. Dermed var det bare å innse at vi ikke var skodd for hele traversen. Mesmogtind og Langedalstind ville også komme til å by opp til krevende dans, og med det værvarselet vi hadde fått for søndagen (tåke, regn og 16 sekundmeter) ble vi enige om at resten av toppene får vente til en annen gang. Det mørknet fort nå og vi var mer opptatt av å finne et sted vi kunne slå oss til ro for kvelden, så vi droppet Torfinnseggen og Kvitskardtind også. I stedet fullførte vi Torfinnstindene med stil. Det var noen småutfordringer ned fra Vestre også og flere av gutta var helt utmattet – spesielt psykisk – etter å ha vært i høy konsentrasjon over så lang tid. Vi søkte derfor nedover i sørvestlig retning mot Langedalen og fant et noenlunde flatt platå der vi skulle tilbringe natten. Vi hadde jo uansett tatt med utstyr for overnatting under åpen himmel, masse ulltøy og Jerven-duk for å holde oss tørre. Så da slo vi oss til ro, spiste Real Turmat og drakk varm drikke fra termos før vi forsøkte å sove litt.
Det ble en hustrig natt. Selv med varm mat og drikke i kroppen og massevis med varme klær, skalv jeg av kulde natten gjennom. Det var godt å stå opp halv fem og begynne å bevege seg igjen. Vi utsatte frokosten litt, for først å få igjen varmen. Vi hadde ikke planlagt å gå her, så det ble litt improvisering nedover i lia. Jeg visste at det gikk en rute ned her ett eller annet sted, mange går jo direkte til Kvitskardtind (eller –Oksle) fra Langedalen, men akkurat hvor det optimale rutevalget lå var jeg ikke forberedt på. Vi prøvde oss derfor først mot sørøst, men innså raskt at det fort ble for bratt og vi måtte trekke litt oppover igjen i nordvestlig retning mot bekken som renner ned fra inne i botnen under Kvitskardtind. Der fant vi både varder og gode muligheter, og vi kom oss enkelt ned i Langedalen hvor vi kunne følge stien ned mot Bygdin og etter hvert Torfinnsbu. Drøyt klokka ni var vi tilbake på tunet, hvor vi kunne legge fra oss sekkene og se på at turfolket gradvis våknet fra dvalen og gjorde klar for dagens tur. Den var for vår del allerede bak oss.
Vi fikk en fantastisk fin tur og selv om turen ble mye kortere enn det som var planlagt og betydelig færre topper enn forventet, skal vi ikke på noen måte klage. Torfinnstindene var utrolig tøffe fjell, svarte og skumle, med forrevne vertikale rygger og lange løse steinrenner som ender i steile vegger. Fjellene gav oss noen skikkelige utfordringer, men det vokser vi på. Neste gang skal jeg klare resten av traversen!
User comments