Uranostinden føringstur DNT Valdres (05.08.2018)
Written by mortenh (Morten Helgesen)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Uranostinden (2,157m) | 05.08.2018 |
|---|
Værmeldingene var slettes ikke gode foran denne dagen. Vind av kuling styrke, lave temperaturer og litt nedbør. Ikke akkurat det mest fristende, og i alle komfortsøkende menneskers øyne ren skjær galskap?
Turen var fullbooket, men jeg var spent på hvor mange vi ville bli, om noen i det hele tatt. Stor var overraskelsen da så og si alle deltakerne dukket opp. Imponerende. Beskjeden til deltakerne var at toppen er ikke garantert i dag, men vi får kanskje en fin bretur på blåisen, så får vi se hvor langt vi kommer.
Været var ikke ille i starten. Grått og fuktig ja, men langt fra noe uvær, men da vi kom opp til brekanten dro det en skikkelig sur trekk innover vannet. To av deltakerne valgte å snu her, da dette var siste punkt hvor det var forsvarlig å la noen returnere uten at alle måtte snu.
Så var det på med utstyr. Vi fikk snart erfare at vi skulle hatt mer tid i forkant av turen til å tilpasse stegjernene ordentlig i fellesskap, for det var mye stegjern som hang dårlig, og det blei mange tekniske stopp oppover breen. Med litt navigering og et par små omveier for å kommer rundt sprekker, tok det litt tid opp breen. Måtte dessuten være litt ekstra forsiktig med for mye lang sprekkhopping når folk hadde litt slarkete stegjern. Men opp breen kom vi, tidvis geleidet av en kraftig vind.
Ovenfor breen var det en kort rådslagning. På grunn av vinden kunne det være uforsvarlig å forsere selve toppeggen, men alle deltakerne var veldig innstilt på å gå oppover og se hvor langt vi kom. Mens vi satt ved brekanten og spiste en litt hustrig lunsj ble vi minnet på vindens kraft. Plutselig i et vindkast kom flere små og mellomstor stein flygende gjennom luften og ned på breen, feid av svaberget over oss. Heldigvis taff ingen noen av oss, men litt skummelt var det.
Det gikk ganske greit i tåka opp til den smale toppryggen. Vinden var overraskende rolig. Det virket som om om vinden sto som en rakkett opp vestveggen og så lenge man holdt litt unna selve kanten slapp man unna det værste. Jeg anså det derfor som forsvarlig å gå ut på toppen, men for å gardere mot et uventet vindkast på det sleipte berget, sikret vi frem og tilbake toppeggen.
Returen gikk veldig greit. Vi tittett på noen store vannhull og litt fine sprekker. Svein gledet folk med smågodtet sitt, og vi hadde flere ganger glede av Ingeborg sine enorme botanikk-kunnskaper. En finfin gjeng å være på tur med. Og fantastisk å finne varmen og tørre klær igjen etter en relativt hustrig tur.
User comments