Trælen mm (04.08.2018)

Når man turer i ukjent område i skodde, mister man overblikket over terrenget. Fokus blir på det nære, og man ender lett opp med ikke-optimale veivalg. Spesielt når det ikke er noen stier å følge. Og følger man ikke godt med i kart eller GPS, er det fort gjort å være på avvik fra planlagt rute.
I dag ble det en dag med skodde.

Startet greit fra Holmane, men bommet litt på hvilken traktorvei som skulle følges. Fikk raskt korrigert det og kom inn på riktig vei. Der veien slutter er det bro over elven. Fulgte så sti videre innover dalen med tanke på å finne en vei opp mot Tindafjellet. Det hadde kanskje vært bedre å følge kammen oppover.
Forlot stien og begynte å krysse oppover langs siden. Relativt bratt enkelte steder, og urete. Fulgte dyretråkk der det var mulig. Ble etter hvert pessimistisk mhp å finne en vei opp og vurderte å gå tilbake til broen og opp langs kammen. Det ville bety å tape en del høyde da det var uveisomt å gå langs fjellsiden.
Men så fikk jeg glimt av en mulighet gjennom skodden. Og der var det tydelig hjortetråkk oppover. Kunne hjorten komme seg opp, kunne vel jeg og! Det ble litt brattere enn jeg hadde ønsket. Måtte klyve flere steder. Heldigvis så jeg ikke hvor luftig det var; tåken skjulte stupet ned. Og jeg måtte noen ganger innse at noen hjort var betydelig sprekere enn meg, og ikke følge de mest avanserte klyvingene. Opp kom jeg, men jeg vil ikke anbefale andre denne ruten.
Vel oppe kunne jeg konstatere at det fantes flere bratte partier som måtte forseres. Bedre overblikk hadde kanskje gjort at jeg hadde funnet vei rundt, men jeg ville ikke forville meg utpå skrenten i skodden.
Passerte første lille topp med rester av trig-punkt på 902 m, deretter greit å følge kompasskurs mot Tindafjellet på 907 m. Steinete opp mot Tindafjellet, men bevokst første del videre mot Trælen. Det blir jo lettere å gå da.

Rundt Trælen var det igjen steinørken. Ikke enkelt å holde optimal retning. Ble litt mye sikking og sakking bort mot Solafjellet. Skodden lettnet et øyeblikk, og jeg øynet håp om værskifte. Det fikk jeg, men ikke slik jeg håpet på. Litt senere begynte det å regne i tillegg til skodden.
Kafferast og inntak av vestlandslefse mens jeg forberedte meg på nedstigningen fra Solafjellet. Jeg fulgte en GPS-rute som Uncas hadde brukt. Tidvis tvilte jeg på at jeg ville komme meg ned. Syntes det var vel bratt. Selvtilliten økte når jeg så spor av hvor sauene hadde gått. Kunne de, så kunne vel jeg og. Men selvtilliten ble og redusert når jeg så hvor nervøse sauene hadde vært.
Godt bevokst med vier og bregner ga meg nødvendig tak. Måtte tildels klyve baklengs ned. Jeg vil ikke anbefale denne ruten. Det må vel finnes noe enklere.

Vel nede hadde jeg brukt mer tid enn planlagt, så jeg droppet Burlifjellet og gikk utover dalen mot Holmane. Litt småulendt terreng. Krysset bekken flere ganger da det alltid så ut til å være lettere å gå på den andre siden. Nærmet meg et vann, nå måtte jeg velge side. Heldigvis valgte jeg riktig og kom inn på en sti som gikk ned til der traktorveien sluttet (eller begynte?). Så da var det greit tilbake til utgangspunktet.

‹

›

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche

© Helge Flesche