Eksamensforberedelser i fjellheimen (05.01.2012)

Hvorfor sitte innendørs i by'n og lese til eksamen, når man kan gå på skitur utendørs på fjellet!? Da Anna hadde mulighet til å utvide juleferien pga jobbytte og jeg hadde min foreløpig siste uke som student, lot vi oss ikke be to ganger da hytta til Jon Martin stod ledig på Beitostølen. Vi pakka bilen full av ski og varme klær og satte kursen nordvestover. Ei lita uka med ski hver dag: klassisk teknikk, klassisk langtur, skøyting intervaller og en fjellskitur.

Denne dagen våknet vi til 10 kalde, skyfri himmel og litt vind. Sola var på vei opp da vi satt i bilen oppover til sentrum av Beitostølen, og valget hadde falt på Gravolskampen, da det ble klart at vi ikke fikk gleden av Mortens turfølge denne dagen. Mugnetind lå og ropte på oss og prøvde å lokke oss litt lenger vest, men uten større fjellturerfaring på ski på noen av oss, ble den ikke hørt idag heller.

© Heidi M. Pedersen

© Heidi M. Pedersen

Turen starta i bunnen av skitrekket etter et innfall om at det er en god belønning å få kjøre ned den preparerte bakken når vi en gang kom tilbake, og etterhvert havna vi i nykjørte langrennsløyper (Rød 1) retning Vinstervatnet. Trikkeskinnene lå og badet i sol, og pedagogene må da skjønne at det er imot all logikk å sitte inne og LESE når man kan være ute og ERFARE noe slikt. Så vi gled avgårde på blåswix-smurte Nansen-ski og møtte kun et tysk ektepar med hund ute i løypene. Da vi tok av fra Rød 1 og skulle følge vannet nedenfor toppen, var det kun urørt snø så langt vi kunne se. Vi tok ingen sjanser på at isen var trygg, så vi tråkla oss mellom stein, skaresnø og isete bekkefar et lite parti, før vi begynte stigningen oppover. Da ble fellene satt på, og festet var upåklagelig. Vi kom også i ly for vinden, og sola hadde begynt så smått å varme, så det var ingen sure miner eller kalde fingre og tær å spore noe sted.

Mot toppen bar det, og turleder'n sikksakket seg oppover for at også turfølget skulle ha godt feste med sine kortfeller. Litt felletrøbbel fikk vi også da den ene fellen løsnet og det kom is/snø i limet. Men oppover og oppover og oppover gikk vi, og mindre og mindre og mindre snø ble det. Belønningen i form av utsikt på toppen var derimot helt fantastisk, og lunsjen ble inntatt i ly for vinden like ved toppvarden.

© Heidi M. Pedersen

Nedkjøringen ble som alltid en utfordring for min del, og ikke nødvendigvis turens høydepunkt, men det gikk uten altfor mange knall og fall, og returen langs vannet og videre i løypene retning skiheisen var flott. Så var det klart for dagens belønning: Nedkjøring i preparerte bakker!!! Anna satte sine første telemarksvinger noensinne som den mest naturlige ting i verden, og turleder'n var meget blid etter å ha hatt kontroll på fjellskiene sine også i nedoverbakke. En flott avslutning på en fantastisk eksamensoppladning!

© Heidi M. Pedersen

© Heidi M. Pedersen