Et av sommerens mål var å omsider få kommet meg på Storen. Da uværet bestemte seg for å skylle inn over Nordvestlandet, passet det derfor fint å sette nesen sørover mot Jotunheimen der meldingen de neste dagene var litt bedre. Det så imidlertid ikke helt lovende ut da vi kjørte opp Bøverdalen i årets regnskyll og full flom. Planen om å campe på Turtagrø ble uten diskusjon erstattet med overnatting på Krossbu. Her fikk vi en artig overraskelse da det første vi fikk øye på inne på parkeringa var bilen til Jon. Det viste seg at også han og Solveig var værflyktninger og hadde sett seg ut det samme værvinduet som oss. Ettersom Solveig hadde gått Skagastølsryggen tidligere på sommeren, ble det likevel ikke til at vi slo følge neste dag.
Som avtalt møtte vi Kjersti på parkeringa på Turtagrø klokka 0700. Etter litt ompakking var vi klare for avmarsj 0730. Like greit at vi ikke var tidligere ute, for det sluttet ikke å regne før omtrent da.
Da vi kom opp til Nordre blåste det en sur trekk, og stillongsen ble tatt frem. Jeg tok en tur innom selve toppunktet. Kjersti og Ir hadde tydeligvis ikke den type behov og prioriterte å ta på seg alle klærne de hadde i sekken.
Skodda/skydekket kom og gikk hele dagen. Bilde tatt fra like under Midtre mot Skagastølsnebbet og Nordre. For øvrig ganske fin klyveklatring fra Berges stol og opp til Midtre
Trolsk stemning videre langs den smale ryggen fra Midtre. Ettersom ingen av oss hadde vært her før, ble det ekstra spennende å se hva som åpenbarte seg hver gang skodda slapp taket.
Kjersti insisterte på å gå stort sett hele ryggen fra V-skar innbundet i tau. Det gikk derfor litt smått med oss. Her er jeg klar for å skræve meg bort til det første fottaket på Patchells sva.
Patchells sva. Kjersti sjekker at det settes nok mellomforankringer før de med kortere bein skulle teste svaet. Tror for øvrig jeg bomma litt på ruta etter svaet det siste stykket opp til ryggen, for der vi gikk var det et par punkter som var betydelig hardere enn grad 3.
På Vetle gikk jeg meg rett på rapellfestet ned mot Mohns skar. I etterpåklokskapens navn burde vi ha vurdert å dele opp rappellen eller gått rundt via skaret mot Centraltind, for rapelltauet bestemte seg for å kile seg omlag 20 meter oppe i veggen. Jeg fikk derfor gleden av å lede opp igjen på ett halvtau for å løsne tauet. Aner ikke hva graden var opp her, men det var i alle fall turens klart vanskeligste klatring.
Turen fra Mohns skar og opp til Storen gikk heldigvis problemfritt (selv om jeg mener å huske at noen klaget på utålmodig napping i tauet fra han som gikk først). Akkurat da vi ankom toppen klarnet det skikkelig opp for første gang i løpet av dagen. Temmelig flaks.
For min del satte det en ekstra spiss på turen at vi fikk hele Skagastølsryggen for oss selv (med unntak for ett taulag som gikk Styggedalsryggen som vi møtte ved Halls hammer). Alltid artigst å finne frem i ukjent terreng på egen hånd. Smilet på bildet lyver likevel litt. Egentlig stod jeg og småkjeftet på Kjersti om at vi måtte komme oss videre slik at vi skulle rekk å komme oss ned svaene før det ble bekmørkt.
Også på rapellen ned fra Storen fikk vi problemer med å trekke ned rappelltauet. Det rikket seg ikke av flekken da vi skulle begynne å dra det ned, og først etter flere minutters kamp, der jeg til slutt koblet meg selv inn via taubremsen og hoppet ned fjellsida begynte det å lirke seg nedover cm for cm. Etter det som føltes som en evighet fikk vi det heldigvis ned. Da jeg leste turbeskrivelsen på nytt viste det seg at vi hadde brukt feil rapellfeste, og at vi skulle gått rundt ett hjørne til for å finne det vanlige festet. Det ga også mer mening, ettersom rapellen vi tok ikke var særlig fin å ta i en rapell, der den svingte seg ned ei renne som var som skapt for taudrag og trøbbel. Rutefinningen ned svaene gikk derimot greit, selv om vi valgt å ta to rapeller like etter det falske hjørnet.
Ir skulle egentlig låne de nye stegjerna mine, men de var ikke skikkelig montert (ooops), og etter litt kaving med en tåbøyle som ikke ville på, ga jeg opp. Ir fikk derfor gå først i taulaget uten, ettersom hun uansett ikke kunne breeredning. Gentlemanish. Hadde jeg visst at breen stort sett var snøfri med sildrende vann rennende rett på blåisen hadde jeg kanskje brukt 5 min ekstra på å fikse jerna. Det ble en nokså strabasiøs tur over breen for Ir, for å si det sånn. Bambi har sjeldent hatt så mye is å forsere, og måtte "leies" det meste av breen med bein i alle retninger.
Skagadalen føltes lang ut for min del i bekmørket, men det nyttet ikke å klage når damene bare gikk rundt og sprudla helt til vi tumla inn på Turtagrø. Imponerende spirit etter nesten 19 timer på tur!
User comments