Remmemstinden og Brustinden (01.08.2018)  

© Arnfred Iversen

Etter ha sittet i en campingstol sammenhengende i tre uker, ikke hatt en eneste dag uten å ha konsumert minst en stk. 33cl. øl-burk, og at samlet antall høydemeter i samme periode kanskje ikke overstiger 50, så kan man trygt konstatere at formen er katastrofal. Det ble forøvrig ettertrykkelig bekreftet på turen til Grytavasstinden for noen dager siden. Her er med andre ord en jobb å gjøre...

Med kone og barn ute av huset er det fritt frem for kveldstur på direkten etter jobb. Vestnes-lista mi har lagt brakk lenge så kanskje det er anledningen for å ta en rundtur på Remmemstinden som jeg har tenkt på en stund. Som tenkt så gjort.

© Arnfred Iversen

Betaler bompenger og kjører oppover Remmemsdalen. Rekker å bli litt irritert over den neste bommen som stenger for en knapp kilometer med prima grusvei og 100 høydemeter man kunne kjørt helt opp til parkeringen ved Remmemsetra. Men så kommer jeg på at jeg jo faktisk trenger treningen, og tar det som en del av straffen for latmannslivet den siste tiden.

Finner etterhvert stien oppover Heia, og snart er jeg ved foten av nordøstryggen av Remmemstinden. Den ser unektelig bratt ut i øvre del. Jeg hadde tenkt at her skulle være knusk tørt, men det har måttet vert noe solide regnbyger i området tiligere på dagen for her er det ganske så fuktig i terrenget.
Det er endel Multer langs stien og jeg blir gående å spise bær mye av veien. Snadder.

Kjempefint og luftig etter hvert som man kommer oppover ryggen, men hele tiden enkellt å gå. Så etterhvert så reiser den seg betydelig mer, og det blir mer klyving. All bevegelse på stein er grei skuring, men ved et par punkter hadde jeg gjerne sett at torv og mose ikke var så fuktig og glatt. Det er helt i grenseland for hva jeg gjør usikret og alene på en Onsdagskveld, men ved å forsikre seg om at man har gode håndtak hele veien så gås det trygt.

Innvilger meg et par kjeks og noen seigemenn ved den karakteristiske varden på toppen, før jeg tusler nedover mot ryggen til Brustind. Den store loddrette hammeren i starten av ryggen som man har sett fra Remmemstinden løser seg enkelt når man finner rampa ned på baksiden. Kjempefin klyving bortetter eggen. Tidvis luftig, men veldig enkelt.

Jeg rusler ned ryggen og tar noen få høydemeter opp på Vardfjellet. Her tar jeg en lengre pause og tar meg litt kveldsmat mens solen er på vei ned bak skydekket. Kommer på at det sikkert hadde vert en god ide å ta noen bilder fra denne flotte turen. Brødskiva havner på sosiale media, og jeg kan gå videre.

Bjørnetua er siste nål for dagen. Videre via Salthammarsetra og ned den monotone grusveien til bilen.

© Arnfred Iversen