Stikkvannskollen i Hurum - og Norges korteste(?) fergetur (31.07.2018)

Etter besøk på Sæteråsen i Svelvik tok vi fergen over det smale Svelviksundet, en attraksjon i seg selv. Det er bokstavelig talt et steinkast over sundet her(i alle fall for en med talent for kastidrett..), og eventuelle med veldig full blære eller prostatabesvær må ikke finne på å gå på toalettet på fergen(vet ikke om det fins..); man kan risikere å være kommet tilbake til start når man er ferdig med sitt foretagende; overfarten tar ikke mer enn 2-3 minutter! Hvorfor her ikke er bygget bro var for oss en gåte, men det finnes kanskje en plausibel forklaring? Vi kjørte på Hurumsiden til Stikkvannskollen p-plass, hvor vi inntok niste; det hadde gått noen timer siden frokost, og bjørnebærene fra andre siden av "fjorden" mettet ikke så veldig lenge. Etter deilig niste på grusvei og snart inn på meget god sti til Stikkvannskollen.

Godt og varmt, men da vi nådde toppen, så vi grå, smått truende skyer komme inn fra sørlig kant, det var meldt nedbør eventuelt med torden fra sen ettermiddag/kveld. Etter medbrakte(!) forfriskninger snudde vi derfor raskt for nedturen, og unngikk regnet.
Like før vi kom ned på veien igjen, kom vi over en ganske stor stålorm som lå i sand og grus midt på stien. Den forsøkte å stikke av da vi nærmet oss, med kom først ikke av flekken, den rett og slett spant i sanden; snodig opplevelse. Den fikk dog til slutt tak og forsvant ut i terrenget på siden av stien. Hendelsen ble foreviget på Snap til "følgere" der hjemme som lot seg skremme inntil vi kunne berolige om at det var en helt ufarlig art de så.
En mer problematisk art identifiserte vi på Stikkvannskollen p-plass; canadagullris, en innført "svartlisteart" som er i ukontrollert spredning i alle fall på store deler av Østlandet. Videre mot Vang, men på veien bad på Finsand i Sperillen, der lav vannstand gjorde at vi måtte gå 150-200 meter utover tørrlagt sandbunn før vi kunne ta et meget forfriskende bad. Så kom regnet..