En av mange utrolig stilige ryggtraverser mellom Standaleidet og Sæbø. Denne kan varieres i alle retninger, ved å f.eks. gå over Kalvedalsegga, Heimste Kopphornet eller Nonshornet. Mye vind i dag, men ellers veldig fine forhold.
Etter fin anmarsj som stort sett går på sti opp fra Heimsetra, starter denne varianten med 4-5 taulengder fin og enkel klatring mellom 3 og 4+ opp sørvestegga på Søre Blåtind. Denne hadde jeg gått med Kjersti noen år tidligere, og er en av de finere lette klatrerutene på Sunnmøre. Her fra stand på 2. taulengde.
Den fineste taulengden på ruta er den fjerde, som går opp det såkalte topprisset. Velsikret og enkel klatring i flotte omgivelser, der firercuxet kommer til slutt.
På toppen av Søre Blåtind ble det tatt noen jobbtelefoner og sendt noen mailer mens vi trasket bort til klyvepartiet opp til Nordre Blåtind. Satte inn sekkene under toppen og kløv raskt opp. Her fra toppen av Nordre ned mot Koppvatnet.
Noen av pinkaklene som må passeres på ryggen mot Nordre Grøtdalstind. Mye klyveterreng, med noen litt mer utsatte og tekniske opptak. Likevel ikke verre enn at tauet fikk bli i sekken frem til Nordre.
På Nordre mot Midtre og Søre Grøtdalstinden. Her begynte psyken å bli litt tynnslitt hos enkelte, og vi gikk derfor løpende videre mot Høgrestinden (det ble riktignok ikke sikret så mye...).
En del litt utsatt nedklyving første del av ryggen ned fra Nordre mot Høgrestinden, men aldri vanskelig. Hvis eggen skal følges slavisk er det i alle fall et litt verre parti på en liten topp før man kommer ned i det laveste skaret mot Hørestinden. Dette omgikk vi i nordsida for å spare tid. På bildet sees Blåtindene til høyre og ryggen vi fulgte til Nordre G.
Høgrestinden tårner seg opp, med Nonshornet der jeg og Oda var tidligere på sommeren. Ryggen mellom Nonshornet og Høgrestinden skal også være fin, med det teknisk vanskeligste partiet opp til Høgrestinden.
Den siste delen av ryggen/eggen overrasket kraftig for min del. Sjeldent smalt og luftig opp her! Men det løste seg greit når jeg bare kom i gang. Måtte faktisk klatre ned her også (sikret fra toppen), ettersom turfølget bestemte seg for å legge igjen sekken i bunn av taulengden, trolig som følge av sjokksynet som møtte henne her.
Ned igjen fra Høgrestinden er det et slags tråkk, med flere utsatte, men enkle klyvepunkter. Da vi omsider skulle pakke ned klatreutstyret nede på ryggen på ca 1050 moh, presterte jeg å legge igjen kameraet mitt. Dette fikk ligge ute en måneds tid i sommerens verste regnbyger, før jeg jogget opp og (heldigvis) fant det like helt på sensommeren.
User comments