Overraskelsestravers over Skagastølstindane (26.07.2018)

På en tirsdag busset jeg meg til Spiterstulen. Der var Morten nemlig, og vi hadde avtalt 2000-metertur(er). Siden Morten hadde pådratt seg knekt hånd og fot noen uker i forveien visste vi ikke helt akkurat hvilke topper det skulle bli, så gleden/overraskelsen/forbløffelsen var stor da han onsdag morgen foreslo forflytting til Turtagrø og forsøk på Skagastølstraversen sammen med Petter. Stor stas! På parkeringsplassen på Turtagrø spredde vi oss utover og fordelte utstyr. Det var flere hyggelige folk å prate med på den parkeringsplassen som også ville bruke finværet på tur i Storen-området. Da vi var ferdigpratet og ferdigpakket inneholdt sekken min minimalt av fellesutstyr, for plutselig viste det seg at Petter var bæreren vår. Det var snilt.

Siden vi brukte 20 timer forrige gang vi var på tur sammen, syntes vi det var lurt å bruke onsdagsettermiddagskvelden på å gå oss opp til Tindeklubbhytta sånn at vi fikk kortet ned litt på anmarsjen. Vi følte også på at det var en grei plan å stå opp tidligere enn vi gjorde på Storen-turen, siden vi tross alt skulle gå lenger nå. Vekkeklokka ble stilt på 03.00.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

03.30 spaserte vi oppover ura, og like oppunder toppen av Nordre Skagastølstind vippet sola seg opp over horisonten og lagde morgenstemning. Vi spiste frokost da.Veien videre opp mot toppen av Nordre var grei. Jeg mente å huske at det var ett punkt der jeg syntes var litt luftig/ekkelt, første og andre gang jeg var der, men det er utrolig hva 10 år med fjelltoppinteresse kan gjøre med psyken. Det var ikke noe problem nå i alle fall. Så satt vi på toppen av Nordre Skagastølstind og morgenen var enda ung. Et ganske mektig utsyn til veien videre - vi var som noen smålopper i forhold til fjellene rundt oss.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Eggen ned fra Nordre over Skagastølsnebbet var luftig, tørr og lett, og det var ikke behov for tau før vi kom ned i V-skaret. Her begynte klatringen, og vi hadde æren av å være der alene (enn så lenge). Den første taulengden var 3+. Det var stort sett enkelt og gøy, men mot slutten av taulengden brukte opp nesten all armstyrken på prøve å dra meg opp over et lite overheng. Kåla en stund der før jeg skjønte hvordan det var smart å plassere kroppen og da, endelig, kom jeg meg greit opp til standplassen over meg. Et lite mysterium var hvor mosen og jorden inni munnen min kom fra. Det hadde jeg ikke helt fått med meg.

© Angjerd Amb

Nå skulle det komme en taulengde med toerklatring. Når Petter brukte lang tid på å lede og Morten brukte lang tid selv om han ikke ledet, demret det for oss at dette ikke var grad 2 likevel. Vi hadde visst havnet på en liten "snarvei" rett opp eggen i stedenfor å svinge til høyre, slik som klatreføreren angir. Selv uten apelange armer og bein greide jeg omsider og presse/mose/hale/dra meg opp til Berge sin stol. Neste topp ut var Midtre Skagastølstinden.

© Angjerd Amb

Først var det litt mer luftig rygg og så kom vi til Halls hammer. Hall har en annen hammer også, oppi Nordland, men den Halls hammer som finnes på Skagastølsryggen har grad 6 på seg. Vi omgikk derfor hammeren i østsiden av fjellet og kom til Patchells sva. Det eneste som var litt vrient der var at man måtte ta et laaaangt skritt med venstrefoten for å få den inn i risset man skulle følge videre oppover. De med lange bein skrittet elegant over uten anstrengelse. Selv tenkte jeg et øyeblikk at "nå greier jeg ikke å skræve mer uten å bli sånn permanent", men tenk så fikk jeg fotfeste likevel og greide å trekke resten av kroppen bort til venstrebeinet.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Da vi kom opp på ryggen igjen fulgte vi den det siste stykket bort til Vetle Skagastølstinden. Da var plutselig Sentraltinden veldig nærme og dagen var jo enda ung….skulle vi stikke innom den? Det ble enstemmig ja. Vi fulgte ryggen bort til foten av Sentraltinden og gikk litt ut i nordsiden av ryggen før vi kløv oss opp på egga igjen. Siden fjellet var tørt og snøfritt hadde vi ikke behov for sikring her, men det var et parti hvor det var relativt løst, så det gjaldt å følge med på hvor man satte føttene.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Etter Sentraltinden gikk vi ned omtrent samme sted som vi gikk opp. Fra omtrent det laveste punktet mellom Vetle Skagastølstind og Sentraltinden går det et slags hyllesystem bortover mot Mohns skar. Det tenkte vi skulle bli en snarvei for oss, for da slapp vi rappellen ned fra Vetle. Helt fin snarvei uten taubruk når fjellet var så tørt som nå, men de nedoverpekende svaene er sikkert ikke like morsomme når det er vått/snø/is der. Det var i allefall ganske luftig nedover der. Fra Mohns skar tronet Store Skagastølstind over oss. Svart og bratt. Vi kom oss opp og fulgte toppeggen bortover. I et skar før toppen gjorde vi det vanskeligere enn nødvendig for oss selv. Man skulle visst ha holdt til venstre, men Petter fant en mulig vei til høyre. Det var ganske utsatt og et litt kinkig flytt som krevde at man kunne slenge seg opp som en ape. Det kunne Petter. Morten var ingen ape og var temmelig overbevist at ikke jeg kom til å være noen ape heller. Derfor slang Petter ned tau til oss sånn at vi ikke skulle ramle hundrevis av meter ned hvis vi ikke greide å komme oss opp på første forsøk. Det føltes trygt og godt og vi kom oss opp til Petter uten å stryke med. Opptur!

© Angjerd Amb

Før vi visste ordet av det var vi oppe på toppen av Storen for andre gang i livene våres. Flagget på toppen var borte, men utsikten var fortsatt fin selv om den manglet måne og gulrosa kveldslys denne gangen. Denne gangen klatret vi de første meterne ned fra toppen uten tau, for det turte vi viste det seg. Et taulag på tre slapp oss helt frivillig forbi sånn at vi kom før dem ned til den første rappellen. Da slapp vi ventetid. Grei klyving fra Hjørnet ned til neste og siste rappell, og selv om vi gikk noen steder jeg ikke husket at vi gikk sist (ikke så rart siden det ikke var et eneste gram snøfelt i fjellsiden) kom vi oss fint ned til Bandet. Over breen gikk vi uten øks og stegjern fordi snøen var myk nok til det. I åttetiden var vi nede ved teltet vårt og da rev vi likesågodt campen vår og forflyttet oss ned til Turtagrø. Tradisjonen tro ble det en 20-timers tur denne gangen også, men med en hel del flere topper og taulengder enn vår første tur til Storen. Framskritt, altså! Og tradisjonen tro: En helt fabelaktig og morsom tur som man kan leve lenge på når arbeidslivet har tvunget en stakkar ned fra fjellet.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb